4. desember 2022

Hva er kristen sjelesorg? Og hvorfor trenger vi kristne sjelesorg?

Paulus var en forfølger før sin omvendelse
Før Paulus ble omvendt til Gud, var han en meget rå, brutal og fanatisk mann. Han forfulgte de kristne like til døden, og bandt og kastet både menn og kvinner i fengsel (Ap 22:4). Paulus forteller selv hvordan han gikk inn i synagogene hvor de gudfryktige brukte å samles til gudstjeneste. Der tuktet han dem og tvang dem til å spotte. Han var så grepet av raseri mot de kristne at han forfulgte dem like til byer i utlandet (Ap 26:11).

Men så skjer det en radikal endring i hans liv. Gud hadde en helt annen plan for ham.

Les videre side 2!

Jesus – han som Paulus forfulgte – møtte ham på Damaskusveien og konfronterte ham med hans onde og syndige gjerninger. Paulus vandret nemlig på en meget farlig vei. Han var forført på grunn av sin egenrettferdighet og sin store åndelige blindhet. Men også av sine blinde veiledere og av sine venner i egenrettferdigheten.

Men så veiledet Jesus Paulus til en ny og bedre vei, og hvordan han skulle få del i det evige livet. Jesus forkynte ikke selv evangeliet for Paulus der på Damaskusveien, og løste ham heller ikke fra hans synder, selv om han var allmektig. Men han oppmuntret ham til å dra til Damaskus, til en av Jesu disipler som skulle hjelpe ham, slik at han kunne bli frelst. For i Damaskus bodde det en kristen mann som hette Ananias. Det var nemlig han som skulle forkynne evangeliet for den blinde Paulus – som Kristi sendebud og på Jesu befaling (2Kor 5:20). For evangeliet er nemlig Guds kraft til Frelse for hver den som tror. Og da Paulus fikk høre evangeliet forkynt, gav Gud troen i hans hjerte, og ved troen ble han også et Guds barn. Etter dette ble han døpt, fikk vasket bort sine synder, idet han påkalte Herrens navn (Ap 2:26).

Se, alt har blitt nytt
Da Paulus ble en kristen, ble alt totalt forandret i hans liv. Han fikk nåde til å begynne helt på nytt. Alt det gamle fikk han nå legge bak seg. Men selv om han fikk tilgitt hele sin store syndegjeld, slet han fortsatt i sitt indre på grunn av han tidligere hadde forfulgt de kristne, men også Jesus selv. Dette var vondt for Paulus. Men siden han ønsket å ta et oppgjør med sitt tidligere liv, skjulte han ikke disse vonde følelsene inne i seg, men fikk han det ut både ved å fortelle om det og å skrive om det. Selv om det hadde gått flere tiår etter at dette hadde skjedd, hadde han behov for å skrive om det i sine brev. Dette virket som terapi og som sjelesorg for Paulus. Og slik kunne han legge sin vonde fortid bak seg.

Ved troen Jesus ble Paulus ikledd med Jesu Kristi rettferdighet. Han ble en ny skapning i Kristus (2Kor 5:17). Nå fikk han Kristi sinn og Jesu Kristi hjertelag (1Kor 2:16; Fil 1:8). Kristne, som han før hadde hatet mest av alle, ble nå hans aller kjæreste søsken og hjertevenner. Nå ville han gjøre alt som stod i sin makt for å kunne veilede, hjelpe og støtte dem. Hans inderlige håp var at Kristus ved troen skulle få bo i deres hjerter, for at de rotfestet og grunnfestet i kjærligheten, sammen med alle hellige skulle kunne være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde der er, og at de måtte kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så de kunne bli fylt til hele Guds fylde (Ef 3:17-19).

Men hans kjærlighet strekte seg også til de ufrelste, og særlig til Guds eiendomsfolk, jødene. Hans største håp var at alle mennesker skulle bli frelst, om det bare var mulig. Dette var også i samsvar med Guds vilje (1Tim 2:4; 1Kor 10:33). Samme iver som Paulus viste før sin omvendelse, kommer også tydelig frem da han ble en Herren Jesu Kristi apostel. Men nå var hans livsoppgave derimot å lede mennesker til Kristus og til tro på evangeliet, slik at de kunne bli Guds barn, bli frelst og få del i det evige livet. Og for å kunne lykkes i dette, måtte Paulus gi avkall på hele sitt tidligere liv og på de arbeidsmetodene han brukte da han var en fariseer. Også når det gjaldt dette, ble alt nytt. Nå ble han ikledd den åndelige våpenrustning og Guds kraft, og ble en Kristi Jesu stridsmann (2Tim 2:3).

Hvorfor behøver vi kristne sjelesorg?
For Paulus betydde omvendelse en radikal forandring. Han uttrykker denne åndelige fornying slik: “Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt”, 2Kor 5:17. Å leve som en kristen betydde at man skulle begynne på en helt ny vei, og ha et helt nytt mål for sine troens øyne. Det nye var å søke det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Det var å ha sitt sinn vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden (Kol 3). Det var å ta kampen opp mot verden, djevelen og sitt fordervede kjøtt og blod. Og nettopp i dette spenningsfeltet mellom de gode og de vonde kreftene, er det en kristen lever. Ulike krefter påvirker oss, selv om vi er kristne, og disse kreftene drar og sliter oss i ulike retninger.

Selv om vi har fått del i Kristi hjertelag og blitt delaktige av hans sinn, er det dessverre slik at de sterkeste kreftene som påvirker oss, alt for ofte får oss til å gi etter og å svikte. At Satan frister og forsøker å få vår fot på fall, er en sannhet som enhver sann kristen har fått oppleve. Og at verden og det verdslige liv kan friste, er også noe vi alle må konstatere. Men når alt som er i verden – kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det som vi er og det som vi eier – når summen av alle disse destruktive krefter virker i samme gale retning, da skjer også det fort at vi faller i synd og får en såret samvittighet. Men om ikke dette skulle være nok, møter vi som kristne ofte på ulike åndelige farer og fristelser, slik som for eksempel: Åndelig stolthet, egenrettferdighet, loviskhet, forakt for andre kristne, selvgodhet og annet slikt, i tillegg til alle lokkelser fra falsk og ubibelsk lære og fra forføreriske ånder. Og i kampen mot alle disse ulike destruktive kreftene, opplever en sann kristen seg ofte å være svak og hjelpeløs, og opplever seg påvirket, og kanskje fristet av slikt, eller så faller man på grunn av slike fristelser.

Og siden man kjenner seg for å være alt for svak til å klare å komme seg ut av disse eller tilsvarende vanskeligheter og problemer man kanskje har rotet seg inn i, behøver man hjelp og støtte av andre kristne. Det er særlig her sjelesorgen kommer inn.

Hva er egentlig kristen sjelesorg?
Ordet sjelesorg er ikke et uttrykk som er brukt i Bibelen. Men tross det er kristen sjelesorg fullt ut bibelsk, og det står også mye om dette i Bibelen. For apostelen Paulus var dette tema særlig viktig. Sjelesorg er nødvendigvis ikke det samme som skriftemålet, som i hovedsak inneholder syndsbekjennelse og forkynnelse av evangeliets kjernebudskap, tilsigelse av syndenes forlatelse. Men samtidig er sjelesorg og skriftemålet er dog to sider av samme sak.

Frelse inneholder to viktige saker: 1. Rettferdiggjørelse og 2. Helliggjørelse. Når Gud rettferdiggjør en synder, gjør han det til et Guds barn. Han tilgir alle hans synder og tilregner ham Jesu Kristi fullkomne rettferdigheten som sin egen. Rettferdiggjørelsen får vi motta ved tro på Jesu fullkomne verk på Golgata i sin stedfortredende død for oss syndere. Det er altså Kristi verk for oss. Den er alltid 100 %, og er en gjerning Jesus en gang for alle har vunnet for oss da han døde på korset og vant livet for oss. Rettferdiggjørelsen er nemlig en avsluttet handling. Ingen flere offer for synden behøves. Det som Jesus gjorde da han gav sitt eget liv og sitt blod til soning for våre synder, rekker til frelse for alle som tror og tar imot dette herlige evangeliebudskap.

Når det derimot gjelder helliggjørelsen, må den betraktes som en prosess som vi aldri blir ferdig med. Den er Kristi verk i oss. Dersom vi fra vår side hadde vært feilfrie og fullkomne, ville vi kunne ha lyktes i helliggjørelsen. Men siden vi bare er svake syndere, må Gud ved sitt rensende Ord og ved sin Hellige Ånd virke helliggjørelse i oss, så lenge vi lever. Paulus håpet at han skulle kunne stille hvert menneske fullkomment i Kristus (Kol 1:28; 2Tim 3:17). Også når det gjeller helliggjørelsen, hadde apostelen et høyt ønske og en inderlig bønn til Gud: “

“Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!“, !Tess 5:23.

Men virkeligheten er at alt som beror på oss mennesker, selv om vi også er kristne, er ufullkomment og mangelfullt. Slik var det på apostlenes tid, slik er det nå og slik kommer det til å bli. Og Gud kommer aldri til å kreve fullkommenhet av hans svake barn. Men her får vi begynne på nytt og på nytt, uten å gi opp. Og i denne åndelige prosess – i helliggjørelsen – behøver vi som kristne å hjelpe og støtte hverandre. Vi behøver alle sann kristen sjelesorg. For uten det vil vi aldri klare å reise oss fra våre fall, men vil bli fast i synden, og alle våre byrder vil gjøre at vi vil ble etter på veien og aldri nå himmel og salighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *