av - Lytt til andakt over samme tekst og tema (17 min.)
I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen
Tekst:
“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.
Bakgrunnen for teksten
Hebreerbrevet er skrevet til jøder som hadde en inngående kjennskap til den gamle pakts gudstjeneste og til hvordan den foregikk. Bildet av “helligdommen” i teksten er hentet fra tempelet i Den gamle pakt, der de årlige og pålagte ofringer skjedde. Spesielt peker teksten på Den store forsoningsdagen, og det spesielle som skjedde på den dagen.
Hedningene var utestengt fra helligdommen
Tempelet var plassert på tempelplassen i Jerusalem, på høyden Moria. Adgangen til tempelet var bare forbeholdt jødene. Ikke-jøder eller hedninger ble henvist til noe som kaltes “hedningenes forgård”, stedet der Guds eget folk ikke var, der det ikke var noen gudstjeneste og der Gud ikke åpenbarte seg. Alle ikke-jøder var da “utenfor”, utestengt fra samfunnet med de hellige og uten håp om frelse og et evig liv. Ingen andre enn jødene hadde rett til å få komme inn i helligdommen. Brøt en hedning denne grense, var det med fare for sitt eget liv. Innenfor Hedningenes forgård var området som kun var forbeholdt for jøder. Først kom Kvinnenes forgård, så fulgte Mennenes forgård, Prestenes forgård, Det hellige og aller innerst i tempelet var Det aller helligste.
“Det aller helligste”, og ofringen på “Den store forsoningsdagen”
Inn til “Det aller helligste” var det kun ypperstepresten som fikk komme. Han var en som Gud hadde utvalgt, innvidd og helliget, og det skjedde kun en gang i året at han fikk gå inn i Det aller helligste. Det var på den store forsoningsdagen – yom kippur. For at ypperstepresten skulle få gå inn dit, krevdes det et rent og feilfritt offer, blodet av offerdyret, bestenking av offerdyrets blod, og røyken av røkelsen som skulle dekke over “nådestolen” som var bekledd med rent gull. Inne i Det aller helligste var bl.a. paktens ark, og inne i den var de to lovens tavler gitt på Sinai – Guds ufravikelige bud og forbud for oss mennesker med alle sine løfter om velsignelse for alle som holder loven til minste detalj, og med sine trusler om Guds forbannelse og evig død over alle dem “som ikke holder ordene i loven” (5Mos 27:26; Jer 11:3; Gal 3:10).
Ovenfor toppen av paktens ark – mellom lovens tavler med sine ufravikelige krav og trusler – åpenbarte Gud seg:
- “Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn”, 2Mos 25:22
- “Alteret skal du sette foran forhenget som henger foran Vitnesbyrdets ark, foran nådestolen (sml Rom 3:25) som er over Vitnesbyrdet, der Jeg skal åpenbare Meg for deg“, 2Mos 30:6
Det var Gud selv som hadde gitt loven og som selv overvåket at den ble holdt. Han åpenbarte seg i sin hellighet – men ikke nok med det – han krevde også hellighet av oss mennesker, slik han selv sier:
- “Tal til hele Israels barns menighet og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig“, 3Mos 19:2.
Men når Gud betraktet menneskene i lovens lys og i forhold til de krav til hellighet som han krevde, fant han ingen mennesker på hele jorden som var hellig eller rettferdig (1Kong 8:46; Fork 7:20; Salm 14:2-3; Rom 3:23). Absolutt alle var fordømte syndere uten noen som helst mulighet til å unnskylde seg eller å bli funnet uskyldig.
Siden ingen mennesker kunne oppfylle Guds strenge og ufravikelige krav til absolutt hellighet, rettferdighet og krav om en fullkommen lovoppfyllelse, kom alle mennesker inn under forbannelsen (5Mos 27:26; Jer 11:3; Gal 3:10). Og i praksis betyr dette at menneskets egen vei til frelse, sin egen lovoppfyllelse og egenrettferdighetens vei er helt utelukket (Rom 7). Guds dom over hver og en av oss fra vår egen menneskelige side, er at vi alle er fortapte syndere, uten Gud og uten håp.
Hvordan skal Gud kunne frelse en fortapt synder?
Hva er så løsningen på “syndeproblemet”? Og hva kan blidgjøre eller formilde Guds vrede over synden? Er det noe som kan hindre Gud fra å fullbyrde det han hadde truet med å gjøre i sin vrede over synden og i sin hellige rettferdighet? Hvordan kan en fortapt synder bestå innfor den levende, rettferdige og hellige Gud? Han kan jo ikke se bort fra lovens krav eller fra den forbannelse og død som skulle komme over alle dem som ikke oppfyller lovens krav, slik Ordet lyder: “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”, Gal 3:10b.
Om Gud – siden han selv har stilt så strenge og hellige krav – skulle rettferdiggjøre syndere bare av nåde og ved tro på den kommende Messias og hans fortjenestes skyld, så ville han jo ikke kunne være rettferdig. Da vil han jo måtte gi etter på sine krav, noe som ville bety at han ikke holdt fast ved det han selv hadde sagt og åpenbart i sitt ord. Og det igjen ville bety at han ikke skulle handlet rett og rettferdig. Slik er det mange både i GT og NT som har tenkt, og derfor har de misforstått i sine forsøk på å prøve å forstå læra om rettferdiggjørelsen. Dette var også noe som Luther i sin tid kjempet mye med før Gud åpenbarte læra om rettferdiggjørelsen for ham, læra om rettferdiggjørelse ved troen alene. For også han tenkte: Er Gud rettferdig og hellig, så må han nødvendigvis kreve samme fullkommenhet og hellighet av oss. Og siden en slik fullkommenhet ikke finnes hos noe menneske, vil det være umulig å klare å tro seg rettferdiggjort av Gud på grunn av en annen manns fullkomne rettferdighet.
For å vise sin plan for hvordan Gud tenkte å frelse oss syndere, gjorde han noe som skulle skje inne i Det aller helligste som fikk en avgjørende betydning med tanke på vår frelse. Han satte noe helt spesielt mellom seg selv og lovtavlene med sine ufravikelige og strenge krav, nemlig nådestolen. Dette virket som et “filter”, noe som ble til soning, til frelse og til evig liv. Dette var symbolsk men viktig, og pekte på Guds enbårne Sønn og hans offerdød på Golgata, der Jesus gjorde soning for hele menneskehetens synder. Men selv om Jesu soningsverk på Golgata var fullkommen og dette skulle ble til frelse for fordømte og fortapte syndere, blir ikke alle mennesker frelste. For først må de få høre dette gledesbudskapet. Og så må Gud få virke troen i hjertet, troen på at Jesu død på Golgata blir til evig liv og salighet for seg selv personlig, slik at man får motta et nytt hjerte og et nytt sinn, noe som også kalles “en ny fødsel” ved evangeliet og ved den Hellige Ånd.
Soningslokket på paktens ark – nådestolen
Mellom den Hellige og strenge Gud som åpenbarte seg i Det aller helligste og lovtavlene som lå i paktens ark, befalte Gud at det skulle lages et lokk av rent gull. På dette gull-lokk skulle ypperstepresten stenke sonofferets blod:
- “Så skal han ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger på fremsiden av nådestolen. Og foran nådestolen skal han stenke noe av blodet sju ganger med fingeren”, 3Mos 16:14.
Det er brukt ulike navn på dette lokk: “Gull-lokk” og “soningslokk”. Navnet gull-lokk kom av at det var laget av rent gull (2Moos 37:6). Og soningslokk kommer av at blodet som lokket ble stenket med, var det middel som virket soning for folkets synder. Men i teksten ovenfor brukes ytterlig ett navn på dette lokk, og det er “nådestol”. Og det viser til at det nettopp var på grunn av dette soningslokk som Gud viste sin nåde i og med at offerdyrets blod som ble stenket, gav soning for folkets synder. Martin Luther var den første som oversatte grunntekstens ord “kapporet” (på hebraisk) og “hilasterion” (på gresk) med “nådestol” i sin Bibel. Dette ord peker Guds store nåde, på soningsstedet og på soningmiddelet, nemlig på det feilfrie offerdyrets blod. Senere er ordet “nådestol” overtatt og brukt i mange bibeloversettelser. Både språklig og teologisk regnes dette for å være et særdeles godt uttrykk for grunntekstens mening.
Kristus – vår nådestol
“Nådestolen” – med alt som det inneholder – offerdyrets blod som stenket nådestolen og gjør soning for folkets synder, Guds nådige nærvær på grunn av sonofferets blod etc., alt dette peker direkte på Frelseren Jesus Kristus, og alt det som han har gjort for vår frelse. Jesus var selv hellig, rettferdig, uskyldig og ren. Han hadde aldri gjort noen synd, og det var ikke svik på hans lepper. Men tross det tok han frivillig på seg hele menneskehetens synder og bar dem opp på forbannelsens tre, der han led og døde for våre synder. Men han elsket oss så høyt at han frivillig døde for våre synders skyld, og gav sitt liv og sitt blod til renselse for våre synder, slik Paulus uttrykker det:
- “Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort”, Rom 3:25.
- “Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning“, Heb 9:11-12.
Rensningen i Jesu blod gir tilgang til helligdommen
Vi leste i innledningsordene:
- “Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød”.
Veien inn til helligdommen var tidligere stengt, både for jøder i sin alminnelighet og for alle hedninger, altså for oss ikke-jøder. Men nå leser vi at Jesus har innviet for oss en helt ny og levende vei helt inn til Faderens hjerte. Vi skal legge merke til en liten men viktig detalj: Hebreerbrevet skriver nemlig ikke at veien er åpen til Guds helligdom for slike som ikke tror og som ikke har tatt imot Jesus som sin frelser, og som derfor ikke er renset ren i Kristi blod. Men veien til helligdommen er åpen kun for de som vandrer på Jesus-veien, og som er Guds barn., og som har troen og den Hellige Ånd. Derfor er omvendelse og syndenes forlatelse en forutsetning. Helligdommens velsignelser inneholder løfte om et evig liv, tilgang til alle åndelige skatter i Kristus, syndenes forlatelse, trøst og veiledning gjennom Guds Ord, eller sagt mer utfyllende: Vi får del i alt det som Jesus eier, derfor at vi ved troen på Jesus er Guds barn og himmelens arvinger. Og da kan vi si som Asaf: “Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden”, Sal 73:25.
Jesu blod har en forunderlig virkning når det ved evangeliets hørelse blir stenket på våre hjerter. Da renser Jesu Kristi hans Sønns blod oss rene fra alle våre synder synder. Denne renselse skjer ved Ordet og ved troen, i Kraft av Jesu Kristi blod. Dette gir oss tilgang til Faderen og dermed til nåden. I Jesu Kristi blod er det en kraft til å ta bort alle lovens krav og fordømmelser. Men også alle Satans anklager, for han frykter ikke noe annet så mye som han frykter for Jesu blod. For i Lammets blod er det en mektig kraft, også til å overvinne syndens fristelser. Og denne nye og levende vei – den er ingen blindvei, eller en vei som fører til ulykke, men som til sist skal føre alle Guds barn hjem til den himmelske herlighet. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren (1 Tess 4:17).
Eugmo 11. juli 2024,
Henry Baardsen
