Sabbaten i GT gitt som en gave og for hvile
Da Gud ga sabbaten i GT, ble den gitt som en gave, som et paktstegn, som en påminnelse om skapelsen og som et tegn på at Herren var deres Gud og at de var hans eget eiendomsfolk. Sabbaten var dessuten gitt som en hviledag, både for menneskene og for arbeidsdyrene deres. Den ble holdt ukentlig i en fast rytme, uke etter uke og år etter år. Så snart neste arbeidsuke var over, var folket slitne, og var sikkert takknemlige for den sårt tiltrengte hvilen fra fysisk strev som sabbaten ga.
Men det tredje bud var ikke bare ment for hvile og et løfte om Guds nærvær, et tilbud om samvær med hverandre og med Herren. Vel lovde han å hellige sabbatsdagen for dem, og dessuten at han skulle hellige dem slik at de våget å nærme seg ham, den hellige Gud. Uten dette skulle de ha vært for urene og for vanhellige til å kunne nærme seg den hellige Gud. Så disse Guds løfter fant de sikkert trøst i.
Men samtidig levde Guds folk i en stadig frykt for ikke å duge. For det var så mange ting som var synd mot dette budet, slik som å gjøre noe arbeid på sabbaten (2Mos 31:14, 2Mos 35:2) å tenne opp ild i noen av sine hus ( 2Mos 35:2-3), å sanke ved på sabbatsdagen (4Mos 15:32-34), å bære byrde inn gjennom Jerusalems porter (Jer 17;21-22) og mye, mye mer.
Konsekvensen for å bryte sabbatsbudet var særlig streng, faktisk fikk de dødsstraff i mange tilfeller (2Mos 31; 2Mos 35 m.fl.). Og alltid å vite med sikkerhet alt som ikke var tillatt å gjøre på sabbaten var sikkert vanskelig, og forårsaket nok mye frykt. Slik jeg tenker, kunne dette være en av årsakene til at de jødiske rabbinerne lagde alle sine egne detaljerte sabbatsforskrifter for å sikre at de ikke skulle synde mot sabbatsbudet og dermed stå i fare for å miste livet ved å synde mot det tredje bud. Men i redsel for å synde uten å være klar over det, gikk de i den andre grøfta, og syndet grovt ved å sette sine egne menneskebud høyere enn Guds egne bud. Dette refset Jesus dem strengt for, noe de mislikte sterkt.
Også på Jesu tid hadde de 39 ulike forbud mot det som i Mishnah Shabbat ble definert som «arbeid» som var forbudt å utføre på sabbaten, noe som gjorde livet utfordrende for Jesus, for disiplene og for Jesu virksomhet.
I tillegg hadde de en rekke andre menneskebud, og ikke noe av dette fantes i GTs sabbatsforskrifter. Som eksempel kan nevnes forbud mot å helbrede, mot å lage medisin, forbud mot å gjøre gode gjerninger, begrensninger i hvor langt de fikk gå – maks. 1000-1200 meter, hva de fikk bære og forbud mot å bære mat eller drikke mellom ulike områder. Dessuten var det forbudt å undervise med autoritet og myndighet (Matt 7:29; 21:23-24, 27) slik Jesus gjorde og med Gud som den høyeste autoritet. Alle disse bud gjorde sabbatene til en byrde for menneskene, og disse menneskebudene ble til et livshindrene kontrollsystem. Eller for andre: Et fortjenestessystem som ga dem ære innfor mennesker. Hva kunne vel slikt føre til enn til egenrettferdighet og menneskedyrkelse? Jesus kalte dem derfor åpenlyst for hyklere, blinde veiledere, blinde fariseere og dårer (bl.a. i Matt 23), uten å frykte for konsekvensene.
For Jesus var det alltid Guds bud som han satte aller høyest. Og menneskebud og menneskelige forbud tok han ikke hensyn til. For han var det å gjøre Guds gjerning det aller viktigste. Derfor refset han fariseerne og skriftlærde konsekvent for alle deres menneskebud (Matt 15:8; Mark 7:7) som de satte høyere enn Guds bud. Og Jesus sa dem rett ut at en slik gudstjeneste var forgjeves, altså til ingen nytte.
Selv om ikke folket på Mose’ og Josvas tid ikke hadde alle disse menneskebud, var overholdelsen av sabbatsbudet krevende nok for dem.
Når det gjaldt fysisk hvile, fikk de fleste nok av det under sabbaten. Men når det gjaldt psykisk og åndelig hvile, skjønner vi at sabbaten ikke kunne gi dem nok av det. Troslivet deres var sikkert mye fylt av frykt på grunn av faren av å synde og av redsel for å forårsake Herrens vrede. Og sikkert så også de sine svært begrensede muligheter for å duge for Gud, siden de alle var syndere.
Sabbaten i GT pekte fram mot Menneskesønnen som herre over sabbaten (Matt 12:8)
Som kjent var sabbaten i GT primært gitt for hvile, noe den ga bare i svært begrenset grad. Av dette kommer ordet sabbatshvile som Heb 4 skriver om. Fram til denne evige sabbatshvile er det kun Jesus som kan føre oss. Men den hvilen får vi fullkomment del i først når himmelens herlighet begynner, det som bør være troens mål for oss alle.
Hvilen de fikk i GT, var bare en ytre hvile, og den ble gitt bare en dag i uka, på sabbatsdagen. Og denne hvile måtte derfor bli gitt på nytt og på nytt, siden den var så begrenset.
Sabbaten ble gitt som et bud – det tredje bud – som markerte hva som var tillatt og hva som ikke var tillatt å gjøre på sabbatsdagen. Å følge budet ble til en lydighetshandling. Men samtidig var sabbaten et paktstegn på at Herren var deres Gud og at Israels folk hørte Herren til, altså noe som ga dem identitet.
Dessuten pekte sabbaten fram mot noe som skulle komme, noe framtidig som skulle skje i tidens fylde når han som sabbaten pekte fram mot, skulle komme for å gi sabbaten dens opprinnelige mening, altså for å oppfylle alle de profetiene som var knyttet til sabbaten og den kommende sabbatshvile. Dette var ikke så enkelt å se i GT, og denne sammenhengen er heller ikke enkel for oss å oppdage. Men den som aller klarest utlegger dette – slik jeg opplever det – er Jesus selv. Og særlig gjør han det gjennom alle de mange sabbatskonfliktene mellom Jesus og fariseerne. Og ved å granske disse fortellingene grundig, blir dette mer og mer tydelig.
Sabbatsdagen – en dag når Jesus helbredet mange og utøvet stor barmhjertighet
Det virker som om Jesus helt bevisst utførte mange av sine helbredelser nettopp på sabbatene: 1. Mannen ved Betesda dam som hadde vært lam i 38 år (Joh 5:1-18), 2. Den krumbøyde kvinnen som Satan hadde bundet i 18 år (Luk 13:10-17), 3. Den blindfødte mannen (Joh 9), 4. Mannen med den visne hånden (Matt 12:9-14) og 5. Mannen med vannsyke/vattersott (Luk 14:1-6).
Alle disse helbredelsene skapte skarpe reaksjoner og åpen kritikk fra fariseerne og de skriftlærde. Siden det ikke var øyeblikkelig fare for at noen av disse syke kunne dø da Jesus helbredet dem, var Jesu helbredelser av de syke en direkte synd mot Moseloven, eller i alle fall mot hvordan den ble tolket av rabbinerne. Men gjennom disse sabbatskonfliktene gjorde Jesus det entydig klart hva som var sabbatens egentlige hensikt: Nemlig å hjelpe, å vise barmhjertighet, å løfte bort byrder menneskene bar på, å trøste, oppmuntre og å helbrede fra alle slags sykdommer og plager menneskene hadde. Og når de bar på byrder og synder, tilga Jesus dem og trøstet og oppmuntret dem. For Jesus var alt dette å oppfylle sabbaten budskap. Og slik førte han mennesker fra trelldom til frihet, og til både en helsemessig og åndelig hvile som bare Jesus kunne gi.
I Luk 4 forteller Jesus om den profetiske oppgave som Herren hadde gitt sin Tjener:
- «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren«, Luk 4:18-19.
Troens hvile som en forsmak på sabbatshvilen
Når vi mennesker prøver oss selv i lys av alle de ti buds påbud og forbud, er det mange av oss som har funnet oss selv som syndere. Mange av de synder vi har gjort i forhold til de ti bud, har ført til at vi har opplevd oss som fordømte og fortape syndere som egentlig hadde fortjent dødsdom. Enhver som gjør seg kjent med hvilke synder som omtales som dødssynder, vil innse at vi er skyldige og uten noe å forsvare oss med. Og det er jo nettopp det som er lovens hensikt, å vise at vi er syndere som står skyldige for Gud. En annen viktig funksjon loven har, er å være tuktemester til Kristus, han som oppfylte alle lovens krav i vårt sted, og som vil tilby oss syndenes forlatelse, frelse og del i det evig liv.
Dette fikk jeg helt konkret oppleve for snart 54 år siden, 14. mai 1972. Moses og loven anklaget meg sterkt i flere år, og jeg var som Jona på flukt bort fra Guds åsyn. Men i sin nåde oppsøkte han meg og fant meg. Hans kjærlighet ble for sterk, slik at han vant mitt hjerte. Ved evangeliets forkynnelse og ved den Hellige Ånd tok han meg til sitt barn og fødte meg på nytt. Slik ble evangeliet Guds kraft til frelse også for meg. Ved budskapet om Golgata som jeg fikk høre med egne ører, budskapet om det mektige Jesu navn som er et frelser-navn, og i kraften av Jesu blod som han ofret for mine synder, fikk jeg tro alle mine synder forlatt og senket i nådens hav. Han helbredet mitt hjerte og min sjel, og lot meg leve (Jes 38:17-18). Og han kastet alle mine synder bak sin rygg, han som sier: «Jeg er han som sletter ut dine overtredelser for Min egen skyld. Dine synder skal jeg ikke minnes mer (Jes43:25). Samtidig ble mitt navn skrevet i livets bok, og Gud ga meg sin Hellige Ånd i mitt hjerte samtidig som han ga meg troen på hans fullbrakte verk. Da opplevde jeg en indre fred ved korsets blod, og fikk oppleve en vidunderlig hvile i min sjel, en liten forsmak på den kommende sabbatshvilen som venter på Guds folk (Heb 4).
Jesus var den som førte meg inn i denne troens hvile. Gamle synder kunne ikke lenger anklage, siden de var tilgitt. Verken Satan eller Moses kunne anklage, siden Jesu fullbrakte verk på Golgata var en fullgod betaling for alle mine synder, og nådens vei inn til Faderens hjerte ble åpnet da tempelets forheng revnet. Da ble seieren vunnet, og muligheten til å bli frelst ble fra da av en realitet og et tilbud om å ta imot.
Troens hvile består i å tro og å holde fast ved Jesu fullkomne verk, på tross at vi fortsatt er svake og ufullkomne mennesker, omgitt av mange slags tvil, fristelser og anfektelser. Troens trygghet er ikke forankret i vårt eget hjerte, men i Kristi verk. Han er nå vår rettferdighet, vår frelser, vår salighet og vår glede. Det verk Gud selv har begynt, har han selv lovet å fullføre, og det får vi fullt stole på. For hans løfter står klippefaste, og kan ikke svikte. Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer oss til frimodig å tre fram for nådens trone for å få miskunn og finne nåde til hjelp i rett tid. Denne frimodighet kan vi kun få i Jesu blod, og den får vi ikke kaste bort siden den har stor lønn (Hebr 4:16: 10:19; 10:35).
Heb 4 viser oss egentlig hele veien fra GTs sabbat og den hvile den ga, via løftene om Han som er Herre over sabbaten (Matt 12:8) og som oppfylte alle sabbatens profetier om en ny tid med rike åndelige velsignelser med sann troens hvile for alle som strever og har tungt å bære (Matt 11:28).
Fra troens hvile til den evige sabbatshvile
Sabbatshvilen begynte allerede i GT, på sabbaten som var en hellig dag for Herren (2Mos 35:2). Slik ovenfor nevnt, var denne hvile svært begrenset, og ikke noe varig. Men den pekte framover mot ham som alene maktet å oppfylle sabbatsbudet, og som oppfylte alle dets løfter, han som er sabbatens Herre (Matt 12:28). Den sabbatshvile Jesus (Matt 11:28) gir når vi får hvile i hans fullbrakte frelsesverk, varer ikke bare en dag slik som i GT, men i et trosliv ved hans hellighet og fullkommenhet. Dette får et Guds barn ved troen del i hver dag, siden de er Guds tempel, og Guds Ånd bor i deres hjerter (1Kor 3:16; 6:19; Ef 2:21 og 1Pet 2:5). Denne sabbatshvile som Jesus gir, er hvile fra våre egne gjerninger og vårt strev for å duge for Gud og en hvile fra selv å måtte prestere. Men slik vi alle har erfart: Troens hvile er ofte en krevende balansegang. Men Jesus sier: «Bli i meg, så blir Jeg i dere» (Joh 15:4). Troens hvile og frelsesvisshet har vi kun om vi blir i Jesus Kristus. Sabbatshvile forutsetter at vi blir i ham. Og uten det, kommer vi heller ikke fram til den endelige sabbatshvilen hjemme hos Gud i himmelen. Som Guds barn får vi leve i en kontinuerlig sabbatshvile så lenge våre live er skjult med Kristus i Gud (Kol 3:3). Det samme bekrefter Jesus i Joh 10:28-29 når han sier: «… ingen skal rive dem ut av min hånd» og «ingen kan rive dem ut ev min Fars hånd». Dette gir en dobbel trygghet, slik også Kol 3:3 uttrykker det: «dere er skjult med Kristus i Gud».
Og slik får vi som Guds barn trygge hvile i Jesu og Faderens fang, slik Paulus uttrykker det:
-
«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre«,
Rom 8:38-39.Sabbatshvilen som venter på Guds folk
Til sist bare noen trøstens ord fra Hebreerbrevet om å holde fast i ham som er troens opphavsmann og fullender (Heb 12:2), Jesus Kristus:
- «La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå… Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro», Heb 4:1; 9-11).
… fortsetter…