Opprinnelig var sabbaten gitt som en hviledag, som en Herrens dag og til en dag samlet rundt Guds Ord. Slik var praksisen i GT, og slik tolket både Jesus, apostlene og Luther sabbatens hensikt. For at Ordet skulle få være det sentrale på sabbaten, gikk Jesus alltid etter sin sedvane til synagogen på sabbaten, dit hvor de som fryktet Gud hadde til vane å samles. Der underviste han folket, utla Skriften for dem og «oppfylte Skriften». Men Jesu måte å undervise på, var ikke slik at han bare teoretisk utla Skriften og dens betydning. For med hele seg selv, og ut fra hele sin person med alt hva han sa og gjorde, ble det tydelig at det var han som hele GT hadde som hovedperson. Han la nemlig ikke skjul på at det var nettopp han som var den som Moses, profetene og Salmene profeterte om og pekte fram mot, slik det tydelig går fram av Luk 4: «I dag er dette Skriftens ord (Jes 61) blitt oppfylt for ørene deres«.
Men en slik utleggelse dugde absolutt ikke for alle. De skjønte nok at han var en lærer kommet fra Gud, og at ingen kan gjøre slike gjerninger som han gjorde, uten at Gud var med ham (Joh 3:2; 9:16; 9:33; Apg 2:22). Men allikevel spurte de: «Er ikke dette Josefs sønn?». Men Jesus sa noe som har vist seg å være sant, uansett hvem sin sønn man er eller hvor sitt hjemsted er:
- «Da sa Jesus til dem: Dere vil sikkert si til meg dette ordspråket: Lege, leg deg selv! Alt dette som vi har hørt er skjedd i Kapernaum, gjør det også her på hjemstedet ditt! Men han sa: Sannelig sier jeg dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted«, Luk 4:23-24.
I Joh 4:44 sier Jesus at profetene «blir ikke aktet«…, mens han i Matt 13:57 sier «blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted». Dette er noe ikke bare profeter har opplevd, men også helt enkle forkynnere og Jesu sendebud.
Nei sannelig, Jesus ble ikke holdt høyt, slik heller ikke profetene i GT ble det. Men derimot ble han foraktet av mange (Jes 53:4). Og han ble heller ikke godtatt slik han var og som den han var, på tross av at han både var syndfri og på alle måter fullkommen (Joh 8:42; 2Kor 5:21; Heb 7:26; 1Pet 2:22). Det var alt for mange ting de ikke var fornøyd med hos Jesus. For det første respekterte han ikke de gamles skikker, slik han burde. Og dessuten protesterte han åpent mot fedrenes forskrifter og rabbinernes tolkninger av loven. Og alle deres mange og detaljerte tolkninger av loven, slik de framkommer av Mishnah Shabbat, holdt ikke Jesus for annet enn for menneskebud som han tok et sterkt oppgjør med (Matt 15:6; 15:9; 9; Mark 7:7). Og Jesus sier direkte til dem: «Dermed har dere gjort Guds bud ugyldig på grunn av deres egne forskrifter».
Siden Jesus offentlig våget å kritisere hele det fariseiske system – og spesielt alle sabbatsforbudene – som intet annet enn menneskebud, var fariseerne, de skriftlærde, yppersteprestene og synagogeforstanderne svært aggressive mot Jesus. Derfor brukte de svært mye tid og energi på å prøve å fange ham – både i ord, i de gjerningene han gjorde, og hvordan han og hans disipler levde. Og dette skjedde særlig på sabbaten.
Mishnah Shabbat og fariseernes etterlevelse av den fikk konsekvenser for Jesus
Mishnah Shabbat inneholdt 39 ulike aktiviteter som de definerte som arbeid som var forbudt å gjøre på sabbaten. Og dessuten inneholdt den en rekke andre forbud om hva som ikke var tillatt. Og alt dette kalte Jesus for menneskebud. Det gjaldt forbud om all form for «arbeid» knyttet til matproduksjon på sabbaten. De fikk ikke blande, kna eller tilberede noe, siden det var brudd mot sabbatsbudet. Og de fikk ikke tenne ild eller slukke ild eller lys. Derfor måtte all mat tilberedes dagen før. Og de fikk ikke sy så mye som to sting, for da syndet de. Og heller ikke fikk de skjære eller klippe noe. Nesten alt de skulle og måtte å gjøre av helt vanlige gjøremål, var forbudt. Og verst var det for kvinnene som hadde ansvaret for hjemmet og for matlaginga.
Dessuten var det forbud mot hvor langt de fikk bevege seg. Og heller ikke fikk de bære noe på sabbaten, ikke mat og drikke engang. De fleste av disse forbudene gikk direkte inn i Jesu virksomhet og forsøkte å begrense ham, nemlig hvorfor Jesus ble sendt av Faderen, og hvilke gjerninger han skulle gjøre, alt det han så hans Far gjorde og som han lærte av ham.
Dette gjaldt særlig hans utallig mange barmhjertighetsgjerninger mot alle han møtte, og alle de helbredelsene profetene hadde forutsagt: «Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp og evangeliet forkynnes for de fattige», Matt 11:5. Og det meste av dette forsøkte hele det fariseiske systemet å hindre Jesus fra å oppfylle. Men slik Jesus sa: : «Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider», Joh 5:17. Så dette klarte de ikke å hindre han å gjøre, ikke engang med de aller største truslene. Selv om de ikke alltid sa det direkte, skinte deres hat mot Jesus alltid i gjennom. Og dessuten kjente Jesus alle deres tanker, slik at alt var kjent for ham.
Fariseerne følte sin autoritet truet av Jesus
En annen sak de sterkt mislikte, var at Jesus truet deres autoritet. Hvem er han som sier seg å være herre over sabbaten og som mener seg å ha den øverste autoritet til å tolke det tredje bud og loven for øvrig, nemlig hva som var tillatt og hva som ikke var tillatt. Den autoriteten mente de det var alene fariseerne, de skriftlærde og tidligere rabbinere som hadde. Og nå kommer Jesus og hever seg over dem og over deres autoritet. Nei, slikt kunne de ikke under noen omstendigheter akseptere. Slikt måtte absolutt stoppes, med hvilke midler som helst. Derfor måtte Jesus overvåkes sterkt, noe de også meget aktivt gjorde.
Jesus ble strengt overvåket
De som overvåket at sabbatssbudene ble overholdt, var mange. I synagogen var det synagogeforstanderen (Luk 13:14). Men den største gruppen som mest intensivt overvåket alt og alle på sabbaten, var nok fariseerne. De patruljerte rundt på offentlige steder og i synagogene, de overvåket hva menneskene gjorde og ikke gjorde. Dessuten registrerte de alltid når det var noen som gjorde noe som kunne være forbudt å gjøre på sabbaten. Fariseerne hadde også autoritet til å tolke sabbatsbudet, med særlig vekt på alt som var forbudt å gjøre. Og når de fant noe kritikkverdig, rapporterte de alltid det videre til sine ledere. Etter det skulle den som var anklaget intervjues og granskes før saken kunne avgjøres og straffen gis. Det kunne være utestengelse fra synagogen eller fra visse områder, for kortere eller for lengere tid. Bekjente noen at Jesus var Messias/Kristus, skulle de helt utestenges fra synagogen. Eller så ble de utestengt fra det religiøse fellesskapet og fra det sosiale lag.
Det som for meg er skremmende, uten sammenligning for øvrig, er at mange av de samme elementene i en viss grad også eksisterer i noen kristne miljøer, særlig opptrer de sammen med andre sekteriske trekk.
Hvordan ble Jesus overvåket?
I synagogen og av synagogeforstanderen
Ovenfor nevnte jeg at Jesus ble overvåket av bl.a. synagogeforstandere. De kunne invitere han til å tale i synagogen, slik som tilfelle var i Luk 4. Det samme skjedde også i Mark 3. Ofte gjorde de det for å finne noe å anklage ham for, enten i det han lærte eller i det han gjorde. Og der kunne de stille han nøye planlagte spørsmål som det ofte kunne være krevende å svare på. Andre ganger igjen var det Jesus som stilte dem vanskelige spørsmål som fariseerne og deres tilhengere ikke våget eller kunne svare på, slik han gjorde det i Mark 3.
Jesus var klar over at de hadde lagt en felle for ham. For blant dem der i synagogen satt en mann med en vissen hånd som de sannsynligvis hadde fått dit for å få fanget Jesus. Og Markus forteller: «De voktet nå på Jesus for å se om han ville helbrede mannen på sabbaten, så de kunne få noe å anklage ham for». Så spør Jesus dem: «Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå i hjel? Men de tidde».
Generelt var det forbudt å helbrede på en sabbat dersom den syke ikke var i øyeblikkelig livsfare. Men det var han ikke i i dette tilfelle. Men det som gjorde Jesus vondt, det var deres ubarmhjertighet mot syke og lidende, slik Markus forteller: «Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres forherdede hjerter. Så sier han til mannen: Rekk hånden ut! Han rakte den ut, og hånden hans ble frisk igjen».
Jesus hadde rett: De hadde virkelig forherdede hjerter. Og det er jo nettopp det man får ved å sette menneskebud høyere enn Guds bud og ved å overvåke og forfølge de som viser barmhjertighet. Deres «kristendom» bestod kun i ytre fromhet innfor mennesker. Guds ord og hans lov omtolket og forvrengte de til noe helt ugjenkjennelig, slik Jesus tydelig gir uttrykk for. Og Guds autoritet var for dem intet verd. Deres autoritet bestod i deres rabbiners lovtolkning. Den satte de høyere enn Skriften. Og Jesus, han som Gud sendte til dem, han forfulgte og forkastet de, samtidig som de innbilte seg at de med det gjorde Gud en tjeneste. For Jesus måtte fjernes! En slik som han, kan ikke få leve! Han var en gudsbespotter som satte seg i Guds sted, og slikt var for dem blasfemi. Og hva mer forteller Mar 3?
- «Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å holde rådslagning om hvordan de skulle få ryddet ham av veien«, Mark 3:6.
Alt dette skjedde i synagogen og under synagogeforstanderens ledelse. Så det er rimelig sikkert at dette ikke skjedde ved en tilfeldighet, men som en isenesatt hendelse.
Fariseerne overvåket Jesus
I Luk 6 fortelles det om fariseerne og de skriftlærde «som voktet på Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten, for å finne noe å anklage ham for». Det samme møter vi i Matt 22. Matteus forteller: «Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange ham i ord», Matt 22:15. Matteus fortsetter:
- «De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk», Matt 22:16.
I det tilfelle var det spørsmål om det var tillatt å gi keiseren skatt eller ikke. Og slik prøvde de, på nytt og på nytt, å fange Jesus på mange ulike måter. Andre ganger var det fariseere som inviterte Jesus hjem, i håp om å finne noe å anklage ham for. Fariseerne overvåket Jesus hvor han var, og fulgte etter han hvor han dro. Også når de inviterte Jesus hjem, kunne de ha en baktanke, og den var alltid den samme. Slikt kan vi lese om i Mark 2:15, i Luk 7:36-50 og i Luk 14.
Om ikke dette var nok, overvåket og straffeforfulgte det lokale Rådet alle som brøt sabbatsbudet. De kunne dømme, ilegge straff, utstede advarsler og ekskludere fra synagogen. På nasjonalt nivå hadde de Sanhedrin eller det som også kaltes Det høye råd. Det var det øverste jødiske rådet i Jerusalem, med juridisk myndighet i religiøse og sivile saker, de hadde teologisk autoritet når det gjaldt tolkning av loven. Og dessuten hadde de politisk innflytelse (under romersk tilsyn).
Det var de som til sist behandlet alle anklager mot Jesus, og alle beskyldninger om brudd på sabbatslovene, som dømte ham for gudsbespottelse/blasfemi og som overgav han til Pilatus for at han skulle bli korsfestet.
Også Jesu apostler ble overvåket og forfulgt
Jesus sa en gang til sine egne: «Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be’elsebul, hvor mye mer da hans husfolk!», Matt 10:25.
Nøyaktig samme forfølgelse som møtte Jesus, måtte også hans apostler gjennomgå. De ble mistenkt, overvåket, forhørt, ført falske vitner mot, de ble pisket, dømt og fengslet for Jesu navns skyld.
Men Jesu mektige navn og Åndens kraft virket vekkelser over alt hvor evangeliet ble forkynt. Og i forsøk på å stanse spredningen av vekkelsene, forbød Rådet disiplene strengt at de ikke fikk tale mer i Jesu navn. Det kan vi lese om i Apg 4-5. Men dess mer Rådet forbød dem, dess større frimodighet fikk de, og dess mer spredde vekkelsene seg. Mennesker ble ført fra mørket til lyset, fra Satans rike til Guds Sønns elskelige rike. Ved evangeliets kraft ble de født til Guds barn, og da de trodde – eller da Gud ga dem troen som gave i deres hjerter – gav han dem samtidig den Hellige Ånds innsegl i deres hjerte. Det er den Ånd som vitner i Guds barns hjerter at de er Guds barn. Å motta Ånden i sitt hjerte, betyr samtidig at man er født av Gud, eller som Peter uttrykker det: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir», 1Pet 1:23. Også Paulus holder den nye fødsel som helt avgjørende for å kunne leve et liv i Åndens ledelse og for å kunne bli frelst. For i Rom 8:9 sier han at «om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til».
Krist Ånd er gitt oss som er Guds barn både til innsegl (Ef 1:13) og til pant (Ef 1:14; 2Kor 1:22; 5:5). Den er gitt inntil eiendomsfolkets forløsning, som en giftering som et bevis på at menigheten og Guds barn hører Herren, eller brudgommen til. Om Gud bevarer Guds Ånd i våre hjerter, hører vi Kristus til (Rom 8:9), og da kjenner han oss som sine egne. Jesus sier selv i Matt 25: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt», Matt 25:34.
Enhver og en som har dette håp, får be i ydmykhet be som David: «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!», Sal 51:13.
… fortsetter…
—
… fortsetter …