Sabbaten som en påminnelse om skapelsen
Vi leser i 1Mos 2:2-3:
- «Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre».
Også da Gud ga de ti bud på Sinai, knyttet han sabbatsbudet til skapelsen. Vi leser:
- «For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den«, 2Mos 20:11.
På sabbatsdagen skulle Israels folk bli påminnet om at det var Gud som hadde skapt alt, og at det var han som påla dem å feire sabbaten. En så mektig Herre hadde Guds folk, han som var opphavet til alt synlig og alt usynlig.
Sabbatsdagen gitt for hvile og som en gave
Sabbaten var gitt for hvile, slik det lyder: «Du skal holde hviledagen hellig». Det var en dag Gud ga som gave, til hvile, tilbedelse og fellesskap med ham og med hverandre.
- «Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter», 2Mos 20:10.
Slik Gud hvilte på den sjuende dag, skulle også hans folk avsette sabbatsdagen til hvile, både fysisk og åndelig.
Dessuten leser vi i 2Mos 16:29:
- «Se! Herren har gitt dere sabbaten. Derfor gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Bli hjemme, hver hos seg! Ingen skal forlate sitt sted den sjuende dagen».
Sabbaten gitt som et tegn på en pakt – og på en ny identitet
Vi leser:
- «Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere», 2Mos 31:13.
Her sier Herren det tydelig og klart: «at dere skal vite at Jeg er Herren som helliger dere« (2Mos 31:13). Det var dessuten Han som helliget sabbaten (1Mos 2:3; 2Mos 20:11), og som lovet å gi folket den hellighet som han selv krevde. Problemet deres var dem selv. Ingen av folket maktet å oppfylle alle de krav Gud stilte i forhold til budene og lovens andre krav. Paulus uttrykker det slik: «For det som var umulig for loven på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin Sønn…» (Rom 8:3).
Altså, den hellighet, den lydighet og den lovoppfyllelse som Herren krevde og som han lovet å gi, den ga han … da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse – som vår stedfortreder – for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet (ved at Jesus ble et menneske), for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men Ånden (Rom 8:3-4).
Altså oppfylte Jesus alle lovens krav, han ble vår lov-oppfyller og vår rettferdighet.
Sabbaten som en evig pakt
- «Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro», 2Mos 31:16-17.
Også gjennom profeten Esekiel sier Herren:
- «Også mine sabbater ga jeg dem, så de skulle være til et tegn mellom meg og dem, for at de skulle vite at jeg er Herren, som helliger dem», Esek 20:12, og i vers 20:
- «Hold mine sabbater hellige! De skal være til et tegn mellom meg og dere, for at dere skal vite at jeg, Herren, er deres Gud«.
På en måten fungerer sabbaten som et paktstegn, på linje med regnbuen (1Mos 9) og omskjærelsen (1Mos 17).
Hviledagen skulle være høyhellig sabbat, en «hellig sammenkomst» innfor Herren og Ordet
At sabbaten var gitt både mennesker og dyr for fysisk hvile etter en lang og strevsom arbeidsuke, er innlysende. Mennesket trenger hvile, slik også dyrene trenger hvile, det er det ingen tvil om. Men det var bare en av grunnene til at sabbaten ble gitt. Selv om mat og hvile er helt nødvendig i det daglige, er det ikke det aller viktigste, slik vi leser:
- «Han ydmyket deg og lot deg hungre. Han ga deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn», 5Mos 8:3.
Det samme svarte også Jesus til djevelen da han fristet ham (Matt 4:4; Luk 4:4).
Under ørkenvandringen ga Gud folket manna å ete, et stort brødunder som pekte direkte fram mot Jesus som livets brød, slik Paulus utlegger det:
-
«De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus«, 1Kor 10:3-4.
Slik ovenfor nevnt, skulle sabbaten være en «hellig sammenkomst». De som kom sammen på sabbaten, var det folk som Herren selv hadde invitert og kalt sammen til en gudstjenestelig samling om Ordet. Under slike sammenkomster var Guds ord og opplesning av loven alltid sentral. Dette skjedde ikke bare på sabbatene, men særlig under de store høytidene som påske, løvhyttehøytiden etc.:
- «Deretter leste han (Josva) opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt slik som skrevet er i lovens bok. Det var ikke et ord av alt det som Moses hadde befalt, uten at Josva leste det opp for hele Israels menighet med kvinner og barn og for de fremmede som fulgte med dem», Jos 8:34.
Det samme kan vi også lese om i 5Mos 31:10-13 og i Neh 8:1-7. Guds lov og hans befalinger ble opplest for alle i detalj, alt det Herrens tjener Moses hadde skrevet. Altså var samlingen om Guds ord helt sentral både på sabbatene og under de andre høytidene. Ordet som både Moses og profetene pekte på i GT, var egentlig han som opprinnelig var Ordet, men som ble kjød og tok bolig iblant oss, Jesus Kristus (Joh 1:14).
Det er Jesus som er hele Bibelens hovedperson, og som hele Skriften og alle budene peker fram mot. Ingen andre enn han har kunne oppfylle et eneste av alle Guds bud. Men det er det bare Jesus som har gjort, og han gjorde det helt fullkomment. Og han gjorde det i vårt sted. Slik ble lovens krav om rettferdighet oppfylt i oss, vi som tror på Jesu fullbrakte krav og som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden (Rom 8:4). Ham alene, Jesus Kristus, tilhører all lov, takk og pris for hans store frelsesverk og hans fullkomne lovoppfyllelse som vår stedfortreder.
Alta 20.01.2026,
Henry Baardsen