Det fjerde bud lyder: «Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg«, 2Mos 20:12.
Alle de ti bud Gud ga til Moses på Sinai, er viktige. De tre første bud gjelder vårt forhold til Gud, mens de syv siste bud angår vårt forhold til vår neste. Det første og det eneste av budene som det er knyttet et konkret løfte til, er det fjerde bud, slik Paulus uttrykker det:
-
«Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet/på jorden«, Ef 6:2-3.
Slik både Jesus og Paulus lærer, gjelder fortsatt alle de ti budene, selv om vi nå lever i den nye pakt. Det samme gjelder også løftet knyttet til det fjerde bud. Å adlyde og å følge budene fører alltid med seg velsignelse, både for enkeltmennesker og for samfunnet. Dette bygger bl.a. på 5Mos 5:16: «Hedre din far og din mor, slik som Herren din Gud har befalt deg, så dine dager må bli mange, og det må gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg«. Dette var også noe Jesus presiserte ovenfor fariseerne og de skriftlærde. Budet som påbyr å hedre far, mor og sitt nærmeste husfolk, tok de ikke alltid så tungt på. For å unngå å alltid måtte ta ansvar for sin far og mor, laget de sine egne menneskebud som de holdt høyere enn Guds eget bud. I Matt 15 konfronterer Jesus dem med denne problematikken, noe han kaller for hykleri. Jesus sier:
- «Men han svarte dem og sa: Og hvorfor bryter så dere Guds bud på grunn av deres egne forskrifter? – For Gud har påbudt og sagt: Hedre din far og din mor! – og: Den som bruker vondord mot far eller mor, skal visselig dø.
Men dere sier: Dersom noen sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en gave til templet! – så trenger han slett ikke å hedre sin far eller sin mor. Dermed har dere gjort Guds bud ugyldig på grunn av deres egne forskrifter«, Matt 15:3-6.
Unntaket de hadde laget for å kunne ha muligheten til å kunne omgå Guds befaling i det fjerde bud, ble kalt for korban. Jesus forklarer hva som de menes med korban slik: «Men dere sier: Dersom en mann sier til far eller mor: Det du skulle hatt til hjelp av meg, skal være en korban – det vil si en gave til templet, da lar dere ham ikke lenger få gjøre noe for far eller mor», Mark 7:11-12.
Når de avsatte noe til korban, kunne de ikke bruke det i sin omsorg ovenfor sine foreldre eller andre i sin nære familie, siden det var reservert til en annet bruk, ofte som en framtidig gave til templet. Men dette refser Jesus dem for, siden de ved sine selvlagde menneskebud satte det fjerde bud ut av kraft.
Slik er det ofte med oss mennesker. Vi lager våre egne unnskyldninger som vi trøster oss med, og tror de skal duge for ikke å adlyde de ulike Guds bud. Slikt vil Jesus gjøre også oss oppmerksomme på.
Hva menes med «å hedre»?
Å hedre innebærer respekt, lydighet og omsorg. Særlig i de apostoliske formaningene løftes dette tydelig fram. Ikke bare mot sine foreldre og sin egen nærmeste familie, men også ovenfor andre autoritet som Gud har gitt oss. Og omsorgen og støtten ovenfor foreldrene skulle gjelde hele livet, men særlig når de ble gamle og skrøpelige. Slik Luther forklarer «hedre», sier han at det innebærer hjelpe, støtte økonomisk ved behov, bære byrder, vise kjærlighet, bære over med deres svakheter og å tale vel om dem. Og Paulus legger til: «Vær lydige mot deres foreldre i Herren!» (Ef 6:1.3; Kol 3:20).
Hva regnes for synd mot det fjerde bud?
Det er ikke bare det at man unnlater å hedre sine foreldre som regnes som synd mot dette bud. Men det er også synd å vise forakt for dem (5Mos 27:16), å ringeakte dem (Esek 22:7), å utøve vold mot sin far og å jage bort sin mor (Ord 19:26), å forbanne sin far og sin mor (Ord 20:20), et øye som spotter far og som forakter lydighet mot mor (Ord 30:17) og de som plyndrer far og sin mor og sier: «Det er ingen synd» (Ord 28:24).
Det samme kommer også tydelig fram i NT, kanskje sterkest i 1Tim 5:8: «
- «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro«, 1Tim 5:8.
Omsorg for sine egne – altså det som det fjerde bud og Jesu og apostlenes formaninger påbyr – er som en direkte frukt av en levende gudstro. Uteblir dette, er det ifølge Paulus ensbetydende med at man i praksis har fornekt troen. Selv de vantro viste omsorg for sine egne, noe apostelen framhever. Og særlig for de troende burde dette være en helt naturlig del av livet.
Ulydighet mot foreldre blir dessuten løftet fram som synd både i 2Tim 3:1-5 og i Rom 1:30-31, men også i mange andre sammenhenger.
Apostoliske formaninger knyttet til det fjerde bud
Da apostlene underviste de ulike menighetene og skrev sine sendebrev, gjorde de det ikke ut fra egen vurdering eller ut fra hvordan de selv tenkte det og hva de mente. De bygde alltid på Skriften og på hva Gud i GT hadde talt ved sine profeter og sine sendebud (1Pet 1:10-12; 2Pet 1:21). I Ordets lys gransket de og ransaket Skriften, ledet av Den Hellige Ånd, slik også profetene gjorde. Og nesten alltid bygget de sine apostoliske formaninger på de ti bud. Ledet av Ånden utla de budenes åndelige betydning og ikke bare budenes direkte ordlyd, noe som førte til en dypere og mer åndelige betydning av budene, altså til det som var Guds egentlige intensjon med budene. Det som alltid lå til grunn, var hjertets forhold til Gud, og kjærligheten til ham som det aller første og største. Og dessuten: Kjærlighet til sin neste, det som regnes som budenes egentlige oppfyllelse. Og alt dette skulle være virket av en levende tro og ved den Hellige Ånd. For uten at den Hellige Ånd er med, kan vi aldri se annet i budene enn «du skal!» og «du skal ikke!».
Både Jesus og apostlene utvidet det fjerde bud til å gjelde – i tillegg til egne foreldre – alle som Gud har gitt myndighet (i far og mors sted): Myndigheter og øvrigheten (Rom 13), styremakter (Tit 3:1), enhver menneskelig ordning (1Pet 2:13), arbeidsgivere (1Pet 2:18), jordiske herrer (Ef 6:2), lærere, prester, predikanter og veiledere (Heb 13:7), gamle menn og gamle kvinner (1Tim 51-2), Gud og kongen (1Pet 2:15-17) og alle som har et ansvarlig kall.
Av dette ser vi at hvert og ett av de ti bud – og også det fjerde bud – har svært mye å lære oss, og særlig vi som er kristne. Målet med de apostoliske formaningene er ikke å være en utvidelse og en innskjerpelse av budene, men som en kjærlig oppmuntring og hjelp til de som allerede ved troen er Guds barn, og som trenger trøst og veiledning for å leve et verdig liv i Jesu etterfølgelse.
- Begrepet “formaning” slik Lundes etikkleksikon og Studiebibelen forklarer det
- Formaningene – hjelp for oss kristne til å leve verdig det høye kall Gud har kalt oss med
- Bibelsk og apostolisk formaning – hvordan formante apostlene, og hva inneholdt disse formaningene?
- Hvordan har “formaning” blitt oppfattet i lys av 2Tim 4:2 og oversettelsen “straffe, true og formane”?
Sterk oppmuntring til å leve i samsvar med det fjerde bud
I 1Tim 5 veileder Paulus nærmere hvordan det fjerde bud skal etterfølges i praksis, både i hjemmene og ute i samfunnet. Samfunnet på apostelens tid hadde ikke eldretjeneste og sosial hjelp, slik vi er vant med her i våre nordiske land. Alle syke og eldre får sin hjelp av samfunnet i form av pensjon og ulike støtteordninger, selv om ikke det heller alltid rekker til. Men slik var det ikke på apostlenes tid, og dette tar Paulus opp. Innledningsvis skriver han generelt om gamle menn og gamle kvinner, og særlig de som virkelig er enker. De skal hedres, særlig av menigheten, og gis den hjelp de trenger. Men har de barn eller barnebarn, er det deres ansvar å hjelpe dem, og ikke menighetens:
- «Men har en enke barn eller barnebarn, da skal disse lære å vise sin gudsfrykt først mot sin egen slekt og gjøre gjengjeld mot sine foreldre. Dette er sømmelig i Guds øyne», 1Tim 5:4.
I vers 8 – slik allerede ovenfor er nevnt – kommer Paulus med en meget kraftig uttalelse som viser hvor sterkt han pålegger det fjerde bud i forhold til sine nærmeste når det gjelder omsorg for sine egne:
- «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro«, 1Tim 5:8.
De andre apostlene om det fjerde bud
Også Peter underviser med utgangspunkt i det fjerde bud. Dette bud taler i første hånd om forholdene i selve grunnstrukturen i hele samfunnsforholdet, altså forholdet mellom foreldre, eldre familiemedlemmer og barn og barnebarn. Respekten skulle her virke begge veier, altså også når det gjelder foreldrenes forhold ovenfor sine egne barn og barnebarn. Foreldre skulle ikke vekke sinne hos deres barn (Ef 6:4), og de skulle heller ikke gjøre barna deres bitre, slik at mister motet (Kol 3:21). Når slikt skjer, fører det alltid til frustrasjon for de unge, noe som lett kan føre til trass og spente forhold i relasjonene. Og dersom dette fritt får utvikle seg til en konflikt, er det fare for at kontakten mellom generasjonene blir brutt, med alt negativt som det inneholder. Og det er nettopp dette Peter formaner for.
Slik jeg ovenfor har nevnt, utvidet apostlene dette bud til også å gjelde ovenfor andre. Dette er også noe apostelen Peter kommer inn på:
- «For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig ordning, enten det nå er en konge, som den høyeste, eller landshøvdinger som er utsendt fra ham for at de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør godt», 1Pet 2:13-14.
Og Peter fortsetter i vers 18: - «Dere tjenere: underordne dere under herrene deres og vis dem respekt – ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange», 1Pet 2:18.
Også apostelen Jakob bygger deler av sin undervisning på tolkingen av det fjerde bud. Faktisk knytter han dette bud direkte til en rett gudsdyrkelse når han sier: - «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden», Jak 1:27.
Dette er faktisk noe Gud forventer i det fjerde budet.
Sammendrag
Slik vi ovenfor har sett, anså både Jesus og apostlene det fjerde bud for å være svært viktig. De apostoliske brevene bygger videre på dette budets åndelige innhold og utvider det til å gjelde alle autoritetsforhold: 1. Barn og barnebarns (Ef 6:1-3; Kol 3:20; 1Tim 5:4-8) forhold til sine foreldre, 2. Foreldrenes ansvar for barna (Ef 6:20: Kol 3:21), 3. Omsorg for gamle foreldre (1Tim 5:4; Jak 1:27), 4. Respekt for autoriteter slik som lærere, prester og åndelige ledere (Heb 13), 5. Alle øvrige autoriteter i samfunnet (Rom 13).
Alta 16. januar 2026,
Henry Baardsen