Fortellingen om Esau og Jakob er vel kjent for oss alle både fra skole, søndagsskole og fra kristne møter. Men som vi sikkert har lagt merke til, tolkes deler av denne historien ofte svært ulikt. Det vi ofte glemmer, er at denne historien hovedsakelig er en del av fortellingen om Guds utvelgelse når det gjelder hvem som skulle føre Messias-linjen videre fra Abraham og framover for å oppfylle Guds løfte gitt i 1Mos 3:15, fram mot Messias, han som skulle bli en Frelser for hele verden. Altså var det spørsmål om hvordan Bibelens røde tråd skulle fortsette fra slektsledd til slektsledd i slektslinjen vi finner i Matt 1 og i Luk 3. Og slik jeg tenker, er det i denne kontekst vi bør tolke fortellingen om Esau og Jakob. Dessuten er det viktig å se på hele Bibelens budskap i sammenheng, og ikke trekke ut enkelt-detaljer fra fortellingen og bruke dem som en allmenn rettesnor i våre liv og i oppfostringen av våre barn og våre unge. Da vil man snart kunne veilede feil, og gi en usunn åndelig veiledning som ikke er i harmoni med Bibelens samlede budskap om de ulike men viktige lærespørsmål, særlig når det gjelder basis-verdier om hvordan man som kristne skal forholde seg til sin neste og oppføre seg, når det angår spørsmål knyttet til vår karakter og vår integritet . Dette er særlig viktig for å kunne bygge opp tillit og troverdighet over tid: å være tro mot Guds ord, å holde seg til sannheten, å være pålitelige, å være til å stole på, å være ærlig, ikke holde på med lureri eller triksing, etc.
Jeg har i denne uken hørt tekstutlegging fra en forkynner i vårt eget miljø – en tale som fortsatt han høres på Internett – når det gjelder måten Jakob gikk fram på for å bli velsignet – og om de metodene han brukte – da under navn av at Jakob allerede var utvalgt til å bli den som skulle bli velsignet av Gud – og om de metodene han brukte. Denne forklaringen kan jeg ikke finne støtte for i Skriften, særlig hva angår delvis bagatellisering av synd og aksept for ikke å ta et reelt oppgjør med den. På den ene side ble Jakob framstilt som en stor svindler og en bedrager som gikk fram på uærlig og uredelig vis, faktisk med en så sterk vektlegging på dette som jeg aldri tidligere har hørt utlagt i vår vekkelse. Men samtidig ble hans kjødelige og uetiske metoder for å bli utvalgt til å få førstefødselsretten og til å bli velsignet, oversett og bagatellisert, ja faktisk delvis beundret. For som det ble sagt: Alt skjedde jo tross alt etter Guds plan, siden den eldste skulle tjene den yngste, slik Gud hadde sagt til Rebekka før tvillingene ble født. Og siden Guds vilje er det viktigste, blir heller ikke metodene som benyttes for å realisere Guds plan satt spørsmålstegn ved, men heller delvis anbefalt som en «farbar vei» og som noe som iblant kan være akseptabelt, under påskudd av at vi alle er store syndere. Derfor ble Jakob framstilt som er forbilde for meg og deg, og særlig for yngre kristne, noe som lett vil kunne tolkes på en måte som ikke er i samsvar med hva Gud gjennom sitt ord lærer om slike saker, og hvordan han som en Hellig Gud tar synd mot han og mot vår neste på største alvor. Og dermed glemmer man, eller så ønsker man ikke å granske fortellingens ulike sider grundig i Skriftens lys, for å la Ordet prøve vår egen tolkning og forme våre holdninger, og om det vi lærer, er i samsvar med Skriftens samlede budskap.
Slik jeg tenker, vil en slik veiledning i verste fall kunne lede til at det delvis åpnes for bruk av list, halvsannheter, uærlighet, uetiske metoder og i verste fall løgn. Og det bekymrer meg faktisk mye med tanke på hvilke holdninger og basisverdier vi ønsker å gi den oppvoksende slekt i vår egen vekkelse! Og dessuten: Hvilke bilde ønsker vi å gi av oss selv som kristne, som menighet og som vekkelse, og hvilke vitnespyrd vi vil etterlate oss til de som står utenfor og til de som kommer etter oss? Er det et bilde av at det blant oss er aksept for å drive med uærlighet, list og uetiske motiver? Eller er det de sunne og gode egenskapene som hører med til en sterk og sunn kristen karakter og til kristen integritet? Jeg håper at vårt valg er det siste! For kun da vitner vi om at vi tar Gud og hans ord på alvor og har ærefrykt for ham, at vi er ærlige og oppriktige så vi kommer med våre gjerninger i lyset, at vi virkelig innser, erkjenner og bekjenner våre synder åpent og ærlig både innfor Gud og vår neste – og at vi bærer troens, lysets og Åndens frukter. En slik redelighet er i alle fall jeg oppfostret til av de gamle i vår menighet og i vår vekkelse. Og slikt skaper respekt, også fra de som ikke hører med til vårt fellesskap! Slikt vitner om at vi er villige til å ta kristendommen på alvor!
Guds valg av Jakob til å motta velsignelse og å føre Messias-linjen videre er helt entydig: Han valgte Jakob framfor Esau
Når det gjelder Guds valg og løfter om hvem som skulle føre Messias-linjen videre, er Bibelen helt entydig. Herren taler tydelig til Rebekka under hennes graviditet: «… den eldste skal tjene den yngste« (1Mos 25:25). Også i Rom 9:13 leser vi: «Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Dette er et sitat fra Mal 1:2 som sier: «Jeg har elsket dere, sier Herren. Men dere sier: Hvordan har du vist oss din kjærlighet? – Var ikke Esau bror til Jakob, sier Herren. Likevel har jeg elsket Jakob«. Også Rom 9:11-12 bekrefter Guds valg: «Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt – for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller – da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste«.
Og dessuten bekrefter Herren i ettertid valget av Jakob – og ikke av Esau – mange andre steder både i GT og i NT. Så Guds valg har vi absolutt ingen rett til å trekke i tvil, særlig siden han selv sier: «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall«, Rom 11:29.
Hva forteller Bibelen om Jakobs fremgangsmåte for å få førstefødselsretten og senere å arve Abraham og Isaks velsignelse?
Men om Jakob var Guds valg, hva er det da som er kritikkverdig i Jakobs fremgangsmåte, hva sier Skriften?
Jakob hadde dårlig samvittighet og gjorde slikt som han visste var galt:
-
«Men Jakob sa til Rebekka, sin mor: Esau, broren min, er jo en lodden mann, og jeg er glatt. Kanskje min far vil føle på meg. Så tror han at jeg vil holde ham for narr, og så kommer jeg til å føre en forbannelse over meg og ikke en velsignelse», 1Mos 27:12.
Jakob løy for sin far tre ganger:
- «Han kom så inn til sin far og sa: Far! Og han svarte: Ja, her er jeg. Hvem er du, min sønn? Jakob sa til sin far: Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du ba meg. Vil du nå sette deg opp og ete av mitt vilt, så din sjel kan velsigne meg!», 1Mos 27:19.
- «Da sa Isak til Jakob: Kom helt bort til meg, min sønn, slik at jeg kan få kjenne på deg om du virkelig er min sønn Esau eller ikke», 1Mos 27:21.
- «Han (Isak) spurte: Er du virkelig min sønn Esau? Og han (Jakob) svarte: Ja, det er jeg«, 1Mos 27:24.
- «Men Isak sa til sin sønn: Hvordan kunne du finne det så snart, min sønn? Han svarte: Fordi Herren din Gud sendte det like mot meg!«, 1Mos 27:20.
Jakob overlistet sin bror to ganger, slik Esau opplevde det. Men i virkeligheten var det Esau selv som ble holdt ansvarlig innfor Gud for at han ringeaktet og solgte førstefødselsretten og for at han derfor ikke kunne få sin fars åndelige velsignelse, selv om han søkte den med «bonangerens» tårer. Esau brydde seg nemlig ikke om å frykte og elske Gud, å tjene ham eller å adlyde ham. Han søkte ikke Gud, men bare velsignelsen. Han ville kun «skumme fløten», og uten hjertets anger, syndsbekjennelse og omvendelse arve velsignelsen og godene som velsignelsen bringer med seg. Han angret ikke sin egen synd, men bekjente bare det hans bror Jakob hadde gjort, og sier til sin far:
- «Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse«, 1Mos 27:36.
Men for Esaus del var det for sent. Gud vil at vi skal gi ham vårt hjerte og overgi hele vårt liv i hans tjeneste, og det ønsket ikke Esau. Derfor fikk han heller ikke del i velsignelsen.
Hvilke negative konsekvenser fikk Jakobs uærlige fremgangsmåte for han selv, for hans forhold til Esau og for hans opphold hos Laban?
Uærlighet, list, svik og annen synd, lønner seg aldri. Synden bærer alltid sin straff med seg, slikt har alltid sine konsekvenser, før eller senere. Det lønner seg aldri å være uredelig eller ikke å adlyde Gud og hans ord, heller ikke når det gjelder Guds utvalgte og de som Gud har velsignet. Dette gjaldt også troens helter som er omtalt i Heb 11. Dette gjaldt også de som Bibelen omtaler som rettferdige. Å være velsignet eller rettferdiggjort, er ikke ensbetydende med syndfri. Heller ikke de helliges svakheter og synder tier Skriften om. Og dette bør også vi lære av. Syndenes forlatelse betyr ikke at synden ikke har skjedd. Selv ikke kraften i Jesu blod utsletter synden så totalt at overtredelsen aldri har skjedd. Den er en fakta i vår historie, noe vi ikke kan fornekte. Slik arrene etter sårene forteller at såret er leget, vil vi alltid kunne se arret. Når synden er tilgitt, er den riktignok utslettet innfor Gud. Men som oftest kan vi – på tross av det – minnes t.o.m. noen av våre synder i vår ungdom, selv om de er tilgitt. Men en tilgitt synd kan ikke anklage eller fordømme oss, siden Jesu blod har utslettet den.
I Bibelen fortelles det åpent om Abrahams, Saras, Moses’, Arons og Gideons svakheter og synder. Han kunne bruke dem i sin tjeneste, på tross av deres feiler. Men han renset dem for synd og formet dem i sin fostring, han ydmyket dem og tilga dem og gav dem nåde. Og det samme ville han også gjøre med Jakob og med oss.
Når vi leser Hos 12, legger vi merke til at Herren gjennom profeten tar et kraftig oppgjør med synder som løgn og list, og han tar også et oppgjør med Jakob og hans tvilsomme metoder for å vinne Guds gunst og hans velsignelse. Han skriver i vers 3: «Herren har trette med Juda. Han skal hjemsøke Jakob for hans ferd og betale ham etter hans gjerninger«, Hos 12:3.
Hva ligger egentlig i uttrykket hjemsøke? Nettopp det skriver Bibelen mye om. Av Hos 12 skjønner vi at det handler om «Guds dom og oppgjør over urett og synd». Det betyr at Gud ville stille Jakob ansvarlig for sin ferd og sine gjerninger, selv i en så viktig sak som det å få del i velsignelsen. Ikke engang det får gjøres med egoistiske og usunne motiv. På samme måte som vi selv ikke kan bidra til å få del i frelsen og rettferdiggjørelsen, kan vi heller ikke aktivt påvirke Gud til å gi oss del i velsignelsen. Alt dette får vi motta på grunn av Guds store nåde. Som en tom hånd som passivt tar i mot troen, frelsen og rettferdigheten av Guds hånd, på samme måte gir Gud oss sin velsignelse i Kristus.
Men Gud hjemsøkte ikke Jakob for å straffe han eller for å fordømme ham, men med sin nåde. Selvsagt forventer Gud et oppgjør med synd og urett. Og det var også tilfelle med Jakobs synder. Og for å få våre øyne opp til å innse og erkjenne vår synd – også synder som list, uærlighet, urene motiver og løgn – og vårt behov for nåde innfor Gud og mennesker, må Herren fostre oss med motgang, kors og trengsler. Alt dette hører med for at vår tro skal lutres med ild, slik at Gud får rense bort kjødelighet og fostre oss til å leve i samsvar med det hellige kall han har kalt oss med. Og nøyaktig det samme måtte også skje med Jakob.
På grunn av Jakobs listige framgangsmåte ble hans forhold til sin bror Esau til sist helt uutholdelig. Esaus hat var så stort at han bare ventet til deres far Isak var død, for senest da skulle han drepe Jakob for den urett han i Esaus øyne hadde gjort. Da brødrene var ca. 20 år, «lurte» eller «kjøpte» Jakob førstefødselsretten av Esau. Ca. 20 år etter det trodde Isak han skulle dø, og derfor ønsket han å gi Abrahams velsignelsen til Esau, sin førstefødte. Men den var det Jakob som fikk. Og siden Esau opplevde at han ble lurt to ganger, tentes det et stort hat i hans hjerte mot Jakob. Men Isak levde ennå lenge, mye lengere enn til Esau og Jakob var 77 år. Men da ble spenningen så stor mellom brødrene at foreldrene rådet Jakob å flykte til Rebekkas bror, Laban for å unngå sin brors mordplaner.
Også i Mesopotamia måtte Jakob leve med dårlig samvittighet og i frykt for sin bror i 20 år. Før det hadde han levd i frykt i hele 37 år hjemme hos sine foreldre, hvor han stadig møtte hatet i sin brors hjerte. Og heller ikke hos Laban, i Mesopotamia, fikk han leve med fred i sin samvittighet. Hans tidligere misgjerninger forstyrret freden i hans samvittighet. Han fryktet stadig for sin brors hevn. Og denne frykt var reell. Da Jakob var på hjemveien mot Betel, kom hans bror ham i møte med 400 menn. Frykt og redsel fylte hans hjerte. Han var redd for at Esau skulle slå i hjel både han og hele hans familie. Så redd var han at han delte dem opp i flere grupper, i håp om at noen skulle klare å flykte fra sin brors hat og vrede. Og da hadde det gått så lang tid som faktisk 57 år siden han med list «lurte» velsignelsen fra Esau. Så lang tid måtte Jakob lide, siden han selv valgte å komme Gud i forkjøpet og med selviske metoder handle på Guds vegne. Selv tenkte han nok at det han gjorde var helt nødvendig, ellers kunne ikke Guds vilje ha skjedd. Og da ville ikke rett person ha blitt velsignet og Guds plan kunne ikke ha blitt fullført. Og slik tenker kanskje mange av oss menneskelig, uten å regne med Guds utallige muligheter.
Jakobs frykt for sin bror Esau viser klart at han ikke hadde tatt et reelt oppgjør med synden i sitt liv, derfor bar han på å en dårlig samvittighet. Og også slik gikk profetien i Hos 12:2-3 i oppfyllelse. Selv om Herren tuktet og hjemsøkte Jakob for hans ferd og betalte ham etter hans gjerninger, gjorde han det med kjærlighet, omsorg og med nåde.
Før dette hadde Jakob blitt lurt av sin kommende svigerfar, Laban. De hadde en avtale at han i syv år skulle tjene for å gå Rakel til hustru, hun som han elsket. Og etter syv år gav Laban Lea til Jakobs hustru, noe annet enn de hadde avtale om. Og så måtte han ytterlig tjene Laban i syv nye år for å få Rakel.
.. fortsetter …