Da jeg for noen dager siden skrev om lovens åndelige og egentlige hensikt, med utgangspunkt i Jesu ord «Men Jeg sier dere», ble jeg å nevne hvilke spenninger og konflikter ulike tolkninger av loven skapte innen læstadianismen allerede på andre halvdel av 1800-tallet. Denne uenigheten var en av hovedgrunnene til splittelsen mellom Kittilä-fraksjonen og Raattamaa-retningen, eller gammellæstadianerne på begynnelsen av 1900-tallet. Hovedutfordringen var begrepet «lovens tredje bruk», om Luther brukte et slikt begrep og om hvordan det eventuelt skulle tolkes. Denne problemstillingen var et av temaene i Uuras Saarnivaaras doktorgradsavhandling «Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyteen». Hans konkusjon var at Luther brukte dette begrepet, men at det kun var som en frukt av troen, og at det ikke hadde noe å gjøre med fordømmelsens lov (2Kor 3:6) og syndens og dødens lov (Rom 8:2) som Gud hadde gitt for syndere (1Tim 1:9).
For Læstadius, Raattamaa og de andre lederne innen læstadianismen var Luther en viktig og kjær lærefader. De gransket nøye hans skrifter og støttet seg til Luthers lære, særlig når det hadde med anger, omvendelse, rettferdiggjørelse og og trosvandringen å gjøre. Og det samme gjaldt kristen sjelesorg og hvordan en angrende synder som loven hadde fått sønderknuse hjertet til, gjennom forkynnelsen av kjerneinnholdet i evangeliet, syndenes forlatelse, skulle få visshet om at sine synder virkelig var tilgitt.
Luthers Kirkepostille og Katekismen flittig brukt i Misjonsskolen fra 1848-1859
De lærebøker som hovedsakelig ble brukt i misjonsskolene Raattamaa var en leder for, var Bibelen, Luthers katekisme, deler av Luthers Kirkepostille og salme- og sangbøker. Og særlig viktig var Katekisme-undervisningen med budene og forklaringen av dem, Trosbekjennelsene og Kristi lidelses historie. Raattamaa og alle andre kateketene på misjonsskolen bygde sin undervisningen utelukkende på Bibelen og på Luther. Slik var det i læstadianismens begynnelse. De hadde altså ingen betenkeligheter med å lære de ti bud verken til barna eller til de voksne tilhørerne. For dem var dette kristelige formaninger som hjelp til å leve et rett kristelig og verdig liv, og ikke forkynnelse av loven med alt som det innebærer. Så langt jeg kan se, nevner de heller ikke noe om «lovens tredje bruk», det var kanskje ikke et kjent begrep for dem eller så var det ikke noe de var opptatt av. Og derfor var det ikke et problem for dem, og det skapte heller ikke verken diskusjoner eller uenigheter. De forkynte loven i hele dens tyngde for de som var under loven og som levde et liv i synder og overtredelser, borte fra Gud. Men siden syndens, dødens og fordømmelsens lov ikke er gitt for de rettferdige (1Tim 1:9), forkynte de ikke loven for frikjøpte kristne som ved Guds nåde hadde fått del i frelsen og i det nye livet i Åndens ledelse og i Kristi etterfølgelse. Slik var det i vekkelsens begynnelse. For dem var dette «den gamle kristendommen», bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv (Ef 2:20).
Læstadius livskall var primært å forkynne loven, slik døperen Johannes gjorde. Selvsagt kunne også han trøste, være mild og kjærlig, og forkynne evangeliet til oppbyggelse for de troende. Men i sin forkynnelse var han primært en vekkelsespredikant, en ropende røst. Johan Raattamaa og Erkki Antti derimot var evangeliske i sin forkynnelse, særlig ovenfor de benådede. Men dette fikk de kritikk for, særlig fra de nyvaktes side. De ble faktisk ikke holdt for å være gode «læstadianere» eller at de holdt seg til hva Læstadius stod for. Slik forsøkte de å skape mistillit og å nedsnakke Læstadius’ nærmeste og mest betrodde medarbeidere.
Kritikk mot Luthers Katekisme-undervisningen
Det siste tiåret har kritikk mot Luthers Katekismen og bruk av den forekommet ved noen tilfeller her på norsk side, noe jeg en del ganger har hørt i noen prekener og som jeg har opptak av. De ti bud og dets forklaringer er som kjent Katekismens hovedinnhold. Katekismens lærdommer har flittig blitt undervist i og formidlet fra generasjon til generasjon, også innen vekkelse i ca. 180 år. Dette har vært en god tradisjon og grunnlærdommer også for oss vekkelsens folk. Og slik var det også i vår menighet i min ungdom for 50-60 år siden. Luther-boka «Veien fra syndens nød til Guds fred» var noe vi ble oppfostret og lært i av de eldre i vår menighet.
For meg er det underlig at Luther og hans lærdommer trekkes i tvil, særlig med tanke på avkristningen i våre skoler. Slikt stemmer absolutt ikke med det jeg er vokst opp med. Og dessuten å få høre at budene ikke bør læres til kristne, kanskje siden noen tenker at de representerer loven, får jeg heller ikke til å stemme med slik det tidligere har vært i vår vekkelse. Er ikke budene Guds ord? Og er det ikke Guds vilje som uttrykkes også gjennom budene? Slik jeg tenker, er nok frykten for økt bruk av Katekismen at man ikke er enige i alt Luther lærer og dåpen og om nattverden. Og heller ikke er man helt for de avløsningsord Luther bruker, nemlig i Faderens, Sønnen og den Hellige Ånds navn. Og dessuten hva Luther lærer om syndsbekjennelsen. Men så blir spørsmålet: Hvordan kunne da Læstadius, Raattamaa, Erkki Antti og de andre av vekkelsens predikanter bruke katekismen så flittig i opplæringa av barn r unge?
Nei sier man, det er Kristi lov og kjærlighetens lov som gjelder for de kristne, og ikke Mose lov som rettesnor for gjenfødte kristne. Det er formaningene, og ikke loven. Og det kan jeg være enig i dersom det er fordømmelsens lov som forkynnes og det ikke er de ti bud det undervises i. Men absolutt ikke om det er spørsmål om de ti bud som rettledning for å prøve vår egen samvittighet i lys av hva som er Guds vilje i forhold til ham i de tre første bud, og vårt forhold til vår neste i de andre budene.
Mer om dette i neste artikkel hvor jeg skal vise hvordan de ti bud er integrert i de apostoliske formaningene, i Jesu ord og bud og i de to lovens største bud, kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste.
Alta 03.11.2025,
Henry Baardsen