For en del år siden begynte noen som tilhører «Menigheten uten navn» eller «To og to» som de også kalles, å drive misjonsvirksomhet i Alta-regionen og ellers i Finnmark. Og ganske intensivt. Til og begynne med var det to menn som alltid reiste sammen. Den ene var eldre og den andre yngre. Og det siste tiåret har to kvinner vært aktive, særlig for noen år siden. Slik jeg har forstått, har de besøkt kristne venner og kristne møter, sannsynligvis for å kunne komme i kontakt med kristne, og for å få venner. De har også noen ganger fått leie lokalene til kristne menigheter for å holde sine egne møter. Etter som jeg kjenner til, har de brukt å besøke Masi, Øst-siden av Altafjorden, Alta og en del steder i Øst-Finnmark. Personlig har jeg valgt ikke å møte dem eller å bli kjent med dem, selv om jeg en gang ble invitert. Men jeg kjenner flere kristne som har deltatt på deres møter, som kjenner dem og som har samtalt med dem. Da de kom til Alta, presenterte de seg bare som kristne, faktisk som kristne som lever slik som kristne levde på apostlenes tid. Det er slik de helst vil bli omtalt.
Årsaken til at de alltid reiser to og to, er at det var slik Jesus sendte ut sine apostler, to og to iflg. Mark 6:7 og Luk 10:1. For dem er det svært viktig å følge Jesu mønster og å leve slik han lærte. Egentlig har deres menighet ingen offisielle navn. Men de ønsker helst å kalle seg kristne, og gjerne apostoliske kristne. For slik apostlene levde, legger også de vinn på å leve. Det er deres motto. Kvinnene har alltid langt hår, og de kler seg alltid i skjørt, ikke i bukser. Sett med dagens øyne ser de gammeldagse ut og lever et meget enkelt liv. Og nettopp dette fasinerer en del konservative kristne, også læstadianere. På en måte vekker deres enkle ytre, deres klesstil og levesett fasinasjon hos enkelte kristne. De eier minst mulig, krever ikke lønn for sin forkynnertjeneste og bor helst hos sine venner. Disse menneskene virker å være ærlige og frimodige kristne, som ikke har noen annen lærebok enn Bibelen, påstår de. De utgir ikke noe egen kristen litteratur, men nøyer seg med Bibelen og sin egen salme-/sangbok. Denne deles ikke ut og kan ikke kjøpes, men er kun til intern bruk. Å eie deres sangbok forutsetter medlemskap i deres menighet. Bryter noen med menigheten må sangboka leveres tilbake, siden den er menighetens eiendom. Den som bryter ut av deres fellesskap, har også brutt med menigheten, og må derfor levere sangboka tilbake. Å eie sangboka er dessuten et symbol på at noen er en integrert del av deres eksklusive fellesskap og gjennom dette har de del i sannheten og i frelsen.
Siden de nekter å delta i militærtjeneste men søker fritak, må de i sine søknader til myndighetene om fritak, opplyse hvilke menighet de tilhører. Og derfor har det blitt til at deres menighet kaller seg med ulike navn i ulike land. De blir også kalt «The Truth», siden de mener at det er de som har sannheten og den eneste rette forståelsen av evangeliet. Eller så omtaler de seg som «venner» eller «troende». «Den apostoliske misjon» er også noe de iblant blir kalt for.
Hvorfor er da jeg interessert i å finne mer ut av denne «hemmelighetsfulle sekt»? Ja, jeg kaller den faktisk for «en sekt», siden de oppfyller rimelig mange kriterier for en sekt. Det var det ene!
Fornektelse av Gud som en treenig Gud
Det andre er at menigheten «Sannheten» totalt fornekter læra om en treenig Gud. Og så sier de til kristne de har kommet i kontakt med: «Bibelen forteller ikke noe om en treenig Gud. Denne dogmen er det mennesker som har funnet på, og ikke apostlene. Det er derfor ingen grunnleggende sannhet i Skriften, slik andre kristne påstår!».
Hva lærer da Bibelen om Gud som en treenig Gud?
Siden kristne som har hatt kontakt med «To og to» flere ganger har fortalt dette til meg som en «bibelsk sannhet», måtte jeg grundig studere Bibelen fra perm til perm for å finne ut av hva Skriften virkelig lærer om treenigheten, selv om ordet «treenighet» ikke brukes i Bibelen.
Mer om hva Bibelen lærer om treenigheten kan leses ved å følge følgende linker:
- Den treenige Gud – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd
- Bibelen om Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd som en enhet
- Treenigheten: Det finnes bare en Gud, for Gud er ‘en
- Bibelsitater: Det finnes bare en Gud, for Gud er en
Hva lærer så «Menigheten uten navn» om Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd?
- Faderen:
- Sett på som den ene sanne Gud, den himmelske skaper og autoritet
- Gud er én person, ikke en del av en treenighet
- De understreker Guds enhet og avviser tanken om at Gud består av flere personer
- Sønnen Jesus Kristus:
- Jesus er Guds Sønn, men ikke Gud
- Han er underordnet Faderen, sendt til jorden for å vise veien til frelse
- De mener Jesus ikke hevdet å være Gud, men pekte på Gud som en separat person
- Jesu rolle er å være forbilde og frelser, men ikke en del av en guddommelig treenighet
- Læren om den Hellige Ånd
- Den Hellige Ånd er Guds nærvær og virkning i verden og i troende, men ikke en separat guddommelig person
- Ofte forstått som Guds kraft eller innflytelse, ikke som en egen person
- De tror på personlig åpenbaring og veiledning fra Den Hellige Ånd, men dette skjer innenfor rammene av deres menighets fellesskap og struktur
Påstand 1:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en sekt, siden de fornekter mye av Bibelens samlede selvvitnespyrd om Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd som en samlet og tett integrert enhet, slik det klart fremgår av bibelsitatene i vedlagte linker.
Dersom noen som er døpt tidligere, slik Jesus innstiftet dåpen, i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn ønsket å bli en del av deres menighet, må de døpes på nytt siden de anser dåpen de er døpt med for å være ugyldig. Årsaken er at de mener deres tolkning av uttrykket «Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn», er eneste rette tolkning. Er de døpt i et kirkesamfunn som tror på læra om en treenig Gud, forkastes deres dåp som ugyldig, så de må derfor døpes på nytt. Jeg kjenner til et slikt tilfelle. For dem er det avgjørende at man forstår «Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn» slik de tolker det, og at dåpen utføres av en av deres forkynnere. Den som døper, må ha den rette tro, noe bare de har. Under dåpssermonien benytter de ingen liturgi, det er ingen vitner eller faddere, det skrives ikke dåpsattest og dåpen registreres ikke i noen offentlige dokumenter.
Påstand 2:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en sekt, siden de fornekter at Jesus er Gud, mot Skriftens klare selvvitnespyrd.
Les Bibelens entydige selvvitnespyrd om at Jesu er Gud:
Påstand 3:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en lukket sekt, stengt for alle utenforstående
Menigheten mangler helt åpenhet. De har ingen trosbekjennelse, ingen nettside med informasjon og ingen formell medlemsliste. De utgir heller ikke noe menighetsblad eller tidsskrift, de publiserer ingen taler digitalt eller på nett, og deltar aldri i offentlige debatter eller debatter om teologi og om kristen tro sammen med noen som ikke tilhører deres eget lukkede trossamfunn. Ved å praktisere lukkethet og ved å nekte å bli intervjuet, prøver de å hindre innsyn for alle som er utenfor deres felleskap. Dermed blir det mye vanskeligere for utenforstående å vurdere og å utfordre dem på deres tro og lære, og å prøve det i forhold til hva Bibelen lærer. Hva er slikt annet enn et klart sekterisk trekk.
Påstand 4:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en sekt. Den har et meget eksklusiv menighetssyn. De tror at det kun er de som har den rette lære, og at frelse kun finnes innen deres åndelige felleskap. De som vil lære å kjenne sannheten og som vil bli frelst, må omvende seg til dem, tro slik de lærer, og må døpes på nytt av en av deres egne ledere, og slik de oppfatter læren om uttrykket «i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn».
Etter min vurdering er dette en parallell til hva jeg opplevde av et meget eksklusivt og ekskluderende menighetssyn i 1973 hos SRK, gammellæstadianerne. Samtidig påminner dette mye om det som Johan Raattamaa måtte kjempe mot på 1870-tallet, læra om at den Hellige Ånd kun var virksom innen den læstadianske menighet, og at det var kun der man kunne bli frelst, få den Hellige Ånd og få del i syndenes forlatelse, det samme lærespørsmål som var sentralt både på preste- og predikantmøtet i Ii i 1885 og på det store nordiske predikantmøtet i Haparanda i 1909.
Denne likheten skremmer faktisk meg! Men heldigvis hadde ikke Læstadius et slikt eksklusivt menighetssyn. Og dette var også noe Raattamaa og predikantkollegiet på hans tid tok en klar avstand fra. Det er jeg glad for! Et eksklusivt og ekskluderende menighetssyn har derfor ikke opphav i læstadianismen, selv om noen tenker slik. Holdninger som representere et eksklusivt og ekskluderende menighetssyn eksisterer dessverre også i dag, og virker å bli mer markant innen visse miljøer også innen våre kretser.
Synet på Skriften og dens autoritet, i forhold til forkynnernes autoritet – noen fellestrekk med deler av læstadianismen på 1870-tallet og i en viss utstrekning i dag – men også litt om hva Luther lærte
Slik jeg allerede har nevnt, kalles Menigheten uten navn også for Sannheten. De mener at det er de som alene kjenner Sannheten og formidler den. Selv om de tror at Bibelen er Guds ord, anser de at den er en lukket bok dersom ikke en av deres forkynnere forklarer og utlegger den. Muligens bygger de dette på svaret som hoffmannen ga til evangelisten Filip som spurte: «Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder/veileder meg?» (Apg 8:30-31).
Vi bør imidlertid være oppmerksom på at Filip utla Skriften, og forklarte hvordan profetien i Jes 53 ble oppfylt helt konkret da Jesus led, døde, ble begravet, men etter Skriftene ble oppreist på den tredje dag til vår rettferdiggjørelse. Filip la ikke til og tok ikke bort noe av alt det som var profetert, men han forkynte og utla Guds ord slik det står skrevet (1Pet 4:11). Han la ikke inn sin egen tolkning eller hva han selv tenkte og mente. Men han overbeviste ut fra GT at Jesus var Kristus, Guds salvede. Jesus var i Guds skikkelse og var Gud lik (Fil 2:6). I tillegg til å være et vanlig menneske, født av en kvinne, var han samtidig en guddommelig person, Guds Sønn, som delte ett og samme vesen som Gud (Heb 1:3). Jesus var avglansen av Guds herlighet og avbildet av Guds vesen. Og at Jesus, han som Filip forkynte, er Gud slik Skriften vitner:
- «Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsket rettferd og hatet lovløshet. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre», Heb 1:8-9.
Han som Filip forkynte, var Immanuel (Jes 7:14; Matt 1:23), Gud som ble menneske i inkarnasjonen, som betyr Gud med oss. Altså forkynte Filip at Jesus var Gud, slik apostlene også gjorde.
«Menigheten uten navn» lærer derimot at Jesus ikke var Gud, men bare Guds Sønn, adskilt fra Faderen som person og vesen. De lærer riktignok at Bibelen er hellig og inspirert, men at den blir levende og kan forstås bare gjennom deres forkynneres tolkning og utleggelse. Man kan altså ikke forstå bibelen rett uten å høre den utlagt av en forkynner som tilhører «menigheten Sannheten», altså dem. Forkynnerne deres ansees som «åndelige tolkere», og deres forkynnelse holdes som nødvendig for å kunne få innsikt i Guds Ord og få del i åpenbaringen. Dette kommer tydelig fram når de tolker bibelsteder som omhandler Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Slik de utlegger det, f.eks. i dåpsbefalingen, er det ikke snakk om tre personer, men bare en, alle ulike uttrykk for Jesus, altså at «i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn», betyr det samme som «i Jesu navn». Slik fornekter de alle tre personene i guddommen (1Joh 2:22-23; Jud 4) , og derfor kan de også kalles for en sekt. For dem er ikke «den Hellige Ånd», en person, eller «en annen talsmann» (Joh 14:16, 14:26,15:26, 16:7) eller «Han» (Joh 16:8, 16:13), slik Jesus lærer.
På Johan Raattamaas tid var det fra begynnelsen av 1870-tallet en del i læstadianismen som nedvurderte Bibelen og nytten og behovet av av bibellesning. Derimot poengterte de at først når en forkynner som tilhørte vekkelsen og hadde den Hellige Ånd utla Skriften, ble Guds Ord levende. En del mente faktisk at Bibelen – eller det skrevne Guds Ord – var en død bokstav uten liv. Dette kommer fram bl.a. gjennom kritikk framført i forbindelse med åtte bispevisitas, første gang i 1852, og særlig senere på 1870- og 1880-tallet.
Også i vår tid – innen Alta-retningen – har jeg hørt utlagt bibelverset «For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2Kor 3:6) forklart slik at «bokstaven» betyr Bibelen, det skrevne Guds Ord, og at «Ånden» betyr ånden som virker gjennom en predikant som har den Hellige Ånd». I vanlig tradisjonell tolkning representerer «bokstaven» loven, og «Ånden» den Hellige Ånd som virker gjennom evangeliet og ved troen på Frelseren Jesus Kristus.
Det virker faktisk som om at det er flere sammenfallende trekk mellom usunne tendenser innen deler av læstadianismen og det man kan finne hos «Menigheten uten navn», eller menigheten «Sannheten», trekk som faktisk kan defineres som sekteriske, dersom de får være dominerende. Det ene er et meget eksklusivt og ekskluderende menighetssyn, at det kun er frelse gjennom deres menighet, og at det kun er blant dem man kan få del i den Hellige Ånd. Selv om en person har blitt omvendt og tror seg som et Guds barn, må de omvende seg på nytt for å kunne bli en integrert del av den eksklusive menigheten, slik kravet var til meg. Dessuten krevde de at jeg måtte erklære menigheten jeg først var omvendt i som vranglærende uten den Hellige Ånd, det var faktisk et vilkår for medlemskap.
Det andre er at Guds Ord blir levende først når en av deres forkynnere tolker og utleggere det, og at bare de har Den Hellige Ånd. Og det tredje gjelder synet på Guds Ord som den aller høyeste autoritet både liv og lære, altså Skriftens autoritet som må settes høyt over egne predikanters forkynnelse og autoritet.
Slik tidligere påpekt, var ikke dette noe verken Læstadius eller Raattamaa stod for, og som derfor ikke har sitt opphav i læstadianismen slik den opprinnelig var eller kan kalles læstadiansk – selv om det var blant læstadianere i Kittilä den oppstod først – og heller ikke bibelsk eller luthersk. Ønsker du å få greie på hva Luther tenkte og lærte om disse spørsmål, kan du følge linken under.
Innen «Menigheten uten navn» er det kun egne interne forkynnere helt uten teologisk utdannelse som utlegger Bibelens budskap. De er skeptiske til alt av teologisk utdanning , forberedelser av sine prekener ved støtte fra eksterne bibelkommentarer etc. I mange situasjoner får forkynnernes utleggelser større autoritet enn selve bibelteksten. Det vanlige er at tilhørerne ikke utfordrer menighetens forkynnere eller våger å stille spørsmål ved deres utleggelser. Dermed får menighetens forkynnere en meget sentral rolle i å «åpne Skriftene», og for å få oppbyggelse, blir menighetens medlemmer helt avhengige av egne forkynneres tilstedeværelse for å kunne forstå Guds vilje. Også dette har jeg erfart paralleller til, også innen Alta-retningen.
Konsekvensen blir da at personlig bibelstudium og bibelstudium i grupper blir nedprioritert eller til og med frarådet, bibelkunnskapen blir dermed mindre, og menighetens medlemmer blir mye mer sårbare for å bli ført vill fra det som Gud selv har åpenbart i det skrevne Guds Ord, altså i Bibelen. Også når det gjelder dette, kan jeg se klare sammenfallende trekk innen deler av vår vekkelse, kanskje særlig innen Alta-retningen.
«Menigheten uten navn» er svært skeptiske til akademisk teologi og individuell bibel-tolkning, og mener at slike tilnærminger kan føre bort fra sannheten og lede til noe nytt og fremmed. I stedet for at deres forkynnere deltar i teologisk utdannelse eller i noe systematisk bibelstudium, skjer opplæringen slik at bibel-tolkningen skjer gjennom en kollektiv tradisjon blant egne forkynnere, og at eldre og erfarne forkynnere overfører denne tradisjonen til de yngre forkynnerne.
Heller ikke dette er fremmed innfor deler av Alta-læstadianismen. Stadig advares det for å forberede sine prekener, å legge for stor vekt på bibelstudium og for at forkynnelsen skal bli for teoretisk, og dermed bli uten «liv og Ånd», noe jeg har skrevet litt om i tidligere innlegg.
- Ånd og liv i Jesu’, apostlenes og i vår forkynnelse
- Ånd og liv i forkynnelsen og i menigheten
- Ånd og liv i Læstadius og Raattamaas forkynnelse
Eugmo 30. august 2025
Henry Baardsen