Profetier i GT om et hellig, åndelige og kongelig presteskap i NT

Videre forkynner Herren ved profeten Jesaja:

  • “Men dere, dere skal kalles Herrens prester, vår Guds tjenere skal de kalle dere. Folkenes gods skal dere ete, og deres herlighet skal gå over til dere”, Jes 61:6. 

Gud forutså at det presteskapet både etter Aron og Sadok skulle opphøre
Gud gav presteskapet til Aron og hans sønner. De var av Levis ætt, de som Gud hadde valgt for å tjene ham. Det  bekreftet han også da Kanaans land ble delt, og alle Jakobs sønner skulle få egen sin arvedel. Gud sier til Aron, han som presteslekten skulle tilhøre:

  • Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem. Jeg er din del og din arv blant Israels barn“, 4Mos 18:20.

Selv om Arons ætt ikke fikk noen arv i form av landområde som de kunne dyrke til mat og ha sin inntekt av, fikk de løfte om lønn for den tjenesten som de skulle utføre, nemlig i form av all tiende i Israel (4 Mos 18:21). 

Prestetjenesten i Israel var meget viktig. Det var i forbindelse med gudstjenesten som Gud åpenbarte seg og viste sin herlighet. Og det var gjennom prestene som Gud lyste sin velsignelse over sitt eget eiendomsfolk. Prestene, og særlig yppersteprestene, var på mange måter mellommenn mellom Gud og menigheten. Alle handlinger i  forbindelse med tabernakel- og tempelgudstjenesten var forbilledlige handlinger, og pekte alle på Guds offerlam, på Jesus Kristus. Den store forsoningsdagen pekte direkte på Jesu offerdød, han som var Guds Lam som skulle bære hele verdens synd, han som skulle lide og dø for å gjøre soning for alle våre synder.

Selv om prestene i GT var en utvalgt slekt og kalt og innsatt av Gud, var også de underlagt synden og syndefallet. De var feilende og svake slik som alle Adams barn. Derfor måtte de alltid først bekjenne egne synder og ofre for å gjøre soning for dem. Deretter kunne de gjøre ofringer for folkets synder.


Jesu Kristus, vår yppersteprest og Melkisedek
Jesu presteskap bygget ikke på Arons presteskap. Det var heller ikke en forbedring av det eller en fortsettelse av det. Til det var Arons presteskap alt for ufullkomment, og bygd på en for svak grunn, selv om det også for disse prestene var strenge krav som Gud hadde satt. For selv prestene av Arons slekt sviktet, faktisk i den grad at de ble avsatte fra sin prestetjeneste (Esek 44). Og det samme skjedde også med presteslekten til presten Sadok, de som Gud fant verdige til å fortsette prestetjenesten etter at Arons prester var degraderte, og satt til andre og ringere tjenester i tempelet. Og slik ble det en total slutt på hele den gammeltestamentlige presteslekten etter Levi, han som Gud hadde utvalgt. Men Gud hadde gitt et evig løfte, så det kunne han ikke svikte. Det var løftet om Guds virkelig store yppersteprest Kristus, han som skulle komme for å sone vår synd og for å frelse alle som tror på ham. Men Jesus tilhørte ikke Levi stamme, men derimot hans bror Juda stamme og var av Davids ætt. 

Guds mann og troens far Abraham fikk møte den ypperstepresten som Kristi prestedømme skulle bygge på, nemlig ypperstepresten Melkisedek (1Mos 14). Han var større enn både Abraham og Levi. Melkisedek var samtidig både prest og konge. Tusen år etter dette møtet mellom Abraham og Melkisedek profetere kong David om Jesu prestedømme:

  • “Herren har sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks visSal 110:4.

Melkisedek omtales syv ganger i Hebreerbrevet. Han  var Salems (Jerusalems) konge, rettferdighetens konge og en freds konge. Og  Melkisedek ble  sammenlignet med Guds Sønn:

  • “Han er uten far og uten mor – uten ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende, men han er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid”, Heb 7:3.

Slik Jesus var A og O, begynnelsen og enden, så var også Melkisedeks dager uten begynnelse og ende. Og slik Jesu prestedømme skal være uten ende (Hebr 7:24), skal også Melkisedek være prest for alltid. 

Dermed oppstår spørsmålet: Var Melkisedek bare en type på Kristus, eller var han selve Kristus i sin preeksistens? For Jesus sier jo selv: “Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: JEG ER før Abraham ble til“, Joh 8:58. 


Alle kristne er kalt til å være åndelige prester i hverdagen
Det  er på dette prestedømme det nytestamentlige åndelige og kongelige prestedømme bygger. Tenk, vi får alle være Guds og Kristi prester. Alle vi som er Guds barn og som  er født av Gud, får være den oppstandnes vitner og Kristi sendebud i hverdagen ovenfor de mennesker vi møter. Vi får vitne om  Guds storhet og om hans kjærlighet. Og vi får i all enkelhet fortelle om hva vi selv har fått oppleve, og hvor mye Jesu betyr for oss. Slik får vi være med å  virke en lengsel etter Gud og et håp om frelse for de som er utenfor. Slik får vi være som små lys og som sendebud i Kristi sted. Og det får vi gjøre innen vår egen familie, til våre venner og naboer, på skole og på arbeidsplassen, på butikken og hvor vi møter våre medmennesker. Og ingen av oss får tenke: Jeg er jo ikke prest eller predikant, jeg har lest så lite, jeg har alt for mange hindringer. For det var på denne enkle måte kristendommen spredde seg på aposteltiden og i forbindelse med alle mindre og større vekkelser. Da har vitnesbyrdet om Guds kjærlighet og Jesu frelsesverk spredt seg som ringer i vannet, fra venn til venn og fra bygd til bygd. Slikt kan Gud fortsatt virke til også i år 2021 gjennom deg og meg, og gjennom våre små vitnesbyrd i hverdagen i vårt daglige møte med de som kommer i vår vei.  Et slikt kall gir Gud oss alle og enhver bl.a. gjennom apostelen Peter:

  • “Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”, 1Pet 2:9.

Dette får vi alle be Gud om frimodighet og kraft til!

Henry Baardsen, Alta


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.