På begynnelsen av 1870-tallet oppstod det en ubibelsk lære om at Guds virkefelt var begrenset til å gjelde innenfor rammene av den læstadianske vekkelse, noe som i en viss utstrekning forekommer også i dag, faktisk i flere grener av vekkelsen. Dette kan gjerne kalles for et eksklusivt menighetssyn, noe som gikk ut på læra om “vi” og “de andre”. Vår vekkelse og våre menigheter var “Guds rike”, slik de tenkte. Den som ville bli frelst, måtte først søke “Guds rike”, altså den læstadianske vekkelse som på 1870-tallet som ikke var splittet, og der få høre det levende og livgivende evangelium av forkynnere som hadde den Hellige Ånd. Ved å høre evangeliet der, ble troen tent i deres hjerter, troen på en nådig og barmhjertig Gud som ved evangeliets kraft fødte barn til seg, og som av nåde tilga dem alle deres synder. Ved Guds lov, virket ved Hellige Ånd, vekte Gud deres samvittigheter slik at de kunne komme til innsikt om at de var fortapte syndere. I anger over synder som de hadde gjort – men særlig siden de i seg selv gjennom syndefallet var fortapte syndere – bekjente de åpent sine synder både innfor Gud og mennesker. Siden loven anklaget og synden trykket på samvittigheten, og de totalt manglet fred både innfor Gud og mennesker, forkynte kristne for dem at alle deres synder var dem tilgitt i det høye og hellige Jesu navn slik vi leser i Apg 4:12: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved”. Dessuten forkynte de den andre særlig viktige siden av evangeliet som direkte peker på nytten av Jesu soningsdød på Golgata, bl.a. slik Ef 1:7 uttrykker det: “I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom”. Enhver som ved troen tok i mot dette Bibelens kjernebudskap fra Golgata, fikk del i syndenes forlatelse, ble et Guds barn, og deres tro ble beseglet med den Hellige Ånd. Så langt holdt de seg til Guds Ord! For også de var en del av Guds rike som forkynte evangeliet til frelse for fortapte syndere.
Men siden de lærte at den Hellige Ånd kun var virksom innen læstadianismen og at Guds rike bare fantes blant dem, det var da de lærte mot Skriften og forskjellig fra det syn som Luther, Læstadius, Johan Raattamaa, Pauli Rantala og stort sett hele vekkelsen lærte og stod for. Denne lære kalte Raattamaa for “en løsunge”, altså et åndelig uekte barn, uten forankring verken i Bibelen, og som ikke fant støtte hos Luther, Læstadius eller Raattamaa og hans nære medarbeidere.
De første tiårene forkynte de læstadianske kristne syndenes forlatelse ved bruk av svært mange forskjellige ord og uttrykk, ikke slik det mange i dag oppfatter som ekte læstadiansk: “i Jesu navn og blod”. De forkynte nemlig Jesus Kristus, hans soningsdød, oppstandelse og seiersrike oppstandelse til vår rettferdiggjørelse – altså ikke begrenset til visse begrensede ord og uttrykk.
- Syndenes forlatelse innen læstadianismen – ord og uttrykk som har blitt brukt
- Hvordan syndenes forlatelse ble forkynt i Altaretningen på 1930- og 1940-tallet
- Læstadius og Raattamaa – og forkynnelsen av syndenes forlatelse
- Nøkkelmakten i bruk på 1600-tallet, over 200 år før Laestadius og Johan Raattamaa
- Jesu blod – en kontinuerlig kilde til sann og varig glede – en kilde som varer evig
- Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådens strøm, ifølge Johan Raattamaa og Junnu Rautio
Deler av læstadianismen: “Se her er Guds rike!”
Under læstadianismens første tid virket evangeliets kraft mektig nesten over alt hvor det ble forkynt. Mennesker ble omvende, og fikk en levende tro i deres hjerter, til stor glede og hjertets fryd. Med høy røst takket mange Gud for hans store nåde mot dem. Evangeliets kraft hadde løst dem fra deres synder, og det kom til uttrykk stort sett på alle livets områder. Ikke sjelden ble det store rørelser med takk og fryd til Gud og det slaktede Lammet. Derfor var det heller ikke forunderlig at den onde Satan fikk lokket dem inn i en felle, slik at de begynte å tenke for stort og ubibelsk om seg selv og sine menigheter : “Det er bare vi som er Guds rike”. “Det er bare blant oss man blir frelst, blir gjenfødt ved den Hellige Ånd og på ordentlig får sine synder forlatt”. “Guds virkefelt er begrenset til å gjelde innen våre sammenhenger og gjennom våre predikanter”, altså et meget eksklusivt menighetssyn.
Da Johan Raattamaa fikk høre om denne nye og fremmede læra – som verken var bibelsk eller læstadiansk – tok han affære. Og særlig etter at predikant Kieksi fra Kemijärvi vært i selve Saivomuotka og forkynt den samme lære, at Den Hellige Ånd ikke virker utenfor den læstadianske menighet. Så derfor gjorde han alt som stod i hans makt for å stanse denne villfarelse, og reiste fra menighet til menighet for å overbevise om at en slik ny lære. Dette gikk så dypt inn på han at han uttalte: “Denne kristendom var liten i begynnelsen, og ble født med møye og besvær, og nå har man begynt å splitte den med denne vranglære og falske forståelse av Guds Ord.
Får å så en slutt på denne villfarelsen, tok han opp sin bekymring på det store predikantmøtet i Alkkula i 1872 hvor det var 100 predikanter og 4000 besøkende, og hvor følgende ubibelske læresaker ble drøftet:
- 1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord.
- 2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
- 3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap.
Samme sak ble drøftet på preste- og predikantmøtet i Ii i 1885, og til sist på et stort nordisk predikantmøte i Haparanda i 1909.
Predikantmøtet i Haparanda i 1909
Selv om Raattamaa hadde gjort alt han kunne for å få en stopp på denne ubibelske vranglæren og samme sak var behandlet og avvist som falsk lære på to større predikantmøter, virker det ikke som om de lyktes med å få slutt på denne læra. Sannsynligvis fantes det også etter dette predikanter, menigheter og kristne som hadde denne eksklusive menighetslære, så derfor opphørte den ikke. Dette var tilfelle i 1909, da det var storforsamling i Haparanda, men også predikantmøte fra flere land, bl.a. Petter Posti fra Elvebakken i Alta. Der uttrykker den gamle predikant Paul Rantala seg slik:
- “Siden det iblant har forekommet en slik oppfatning at Gud ikke finnes andre steder enn i menigheten, har jeg foreslått at dette spørsmålet blir tatt opp til drøfting, slik at vi kan få satt en endelig stopp for denne (ubibelske) lære. Så derfor vil jeg også komme med min egen oppfatning om den saken:
- “Vi får og kan ikke måle Guds vesen og hans storhet i all dens kraft og virkning. Når man begynner å utmåle dette eller å begrense Guds mulighet til å kunne virke, kommer det fra menneskets forderv. Min forståelse av Guds mulighet til å kunne være virksom og å vise sin kraft, er at det ikke bare begrenser seg til de menneskene som er kristne, men at det omfatter også hedningene. For Guds vesen og hans egenskaper har ingen begrensninger, og det finnes ikke noen mulighet til å kunne måle dette. Vi verken får eller ønsker å begrense Guds allmakt og hans virkefelt. La oss derfor være fornøyde med at vi som hans små barn får tilhøre ham til”.
Mer om møtet i Haparanda:
Konklusjonen er klar:
Man kan ikke begrense Gud, og heller ikke hva, hvor og når han utretter sin gjerning. Selv om Gud primært virker gjennom evangeliet som blir forkynt i Guds rike og i hans menighet, begrenser den Hellige Ånds verk kun til å virke i menigheten og gjennom forkynnelsen. Mange av innleggene løfter opp Guds vesen, hans allmakt og hvordan ingen ting er umulig for Gud. Å redusere Guds allmakt og hans muligheter anså de som ubibelsk og kjødelig.
… fortsetter…