Ord og uttrykk for å forkynne syndenes forlatelse, brukt innen læstadianismen i Norge på 1930-tallet og på Læstadius og Raattamaas tid

 
Vel forkynnes syndenes forlatelse i Bibelen  i Jesu navn (Lk 24:47; Apg 10:43; 1Kor 6:11; 1Joh 2:12). Men uttrykket i Kristi blod er også mye brukt. Men syndenes forlatelse forkynnes også ved bruk av mange andre ord og uttrykk i Bibelen.
 
Den direkte kombinasjonen som den læstadianske vekkelse etter hvert tok i bruk – i Jesu navn og blod -, ble ikke brukt i Bibelen. Men for den som er virkelig er klar over hva denne kombinasjonen egentlig peker tilbake på, så er det et stort og rikt innhold i disse ord. Faren er derimot dersom man begynner å tro at det er bare dette som er den eneste måte for å løse en synder fra hans synder på, og at kun dette er rett, læstadiansk og bibelsk. Eller så tenker man kanskje at det er bare de som helt konsekvent bare bruker denne ordkombinasjonen, som er de opprinnelige og ekte læstadianere. Det er nemlig dette som forteller om man vil holde på “den gamle kristendommen”, eller om man vil ha noe nytt. Slik tenker og sier også noen! For noen er all annen måte å løse en synder på enn bruk av “Jesu navn og blod” både usikkert og kanskje heller ikke gyldig innfor Gud. Jeg skal nevne noen eksempel fra vår egen tid som bekrefter slike holdninger:
 

Også kristne læstadianere kan misforstå hva som er selve kjernen i evangeliet
Min mamma var gammel og var innlagt på sykehuset. Så kom den lokale presten dit for å holde andakt og for å dele ut nattverd. Siden mamma kjente seg som en synder, ba hun presten om han ville stadfeste henne syndenes forlatelse. Da la han sin hånd på mammas hode og forkynte henne at alle hennes synder var tilgitt i Faderens Sønnens og den Hellige Ånds navn. Like etter dette kom jeg dit. Da sier en annen kristen kvinne som også var til stede, veldig tvilende: “Bare det er nu er gyldig innfor Gud?”. Det var kanskje ikke en slik trøst manna lengtet etter der og da!
 
For noen år siden forteller en eldre kristen mann til meg at han hadde tatt kontakt med alle de lokale predikantene i menigheten som han tilhørte, bortsett fra en, for å be dem om å forkynne syndenes forlatelse i Jesu navn og blod i absolutt alle taler som de holdt. For det var så godt å høre, han var vant med det, han hadde nemlig tidligere tilhørt en annen menighet. For han var det hovedsakelig “Jesu navn og blod” som var selve kjernen i Guds Ord, så det fikk aldri bli borte fra talene!
 
En eldre kjent læstadiansk predikant besøkte en menighet og forkynte Guds Ord der. Etter talen tar en i menigheten kontakt med han og spurte han hvorfor han ikke forkynte “evangeliet” – nemlig syndenes forlatelse i Jesu navn og blod –  i sin tale. Da svarte den eldre erfarne Herrens tjener: “Jeg har nå holdt nesten en times tale, og har ikke talt annet enn evangeliet”.
 
For mange år siden holdt jeg en andakt i et kristent bryllup. Slik jeg minnes, kom jeg inn på det kristne livet i ekteskapet, og hvor viktig det er bl.a. å elske, tilgi og å glemme. Like før bryllupet var slutt og avslutningsbønn skulle holdes og Herrens velsignelse skulle lyses, tar en mann kontakt med meg. Om ikke syndenes forlatelse i Jesu navn og blod ble forkynt i  avslutningsbønnen, skulle han sørge for at det ble oppstyr rundt det.
 
Jeg var for en del år siden var invitert til en menighet for å forkynne Guds Ord. Da sa en sentral person med verv innen utsendingsvirksomheten: “De predikanter som ikke i sine prekener forkynner syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, kommer ikke til å bli tilkalt som predikant, og bør heller ikke brukes for å reise rundt for å forkynne Guds Ord!” Jeg spurte: Har du lyttet til vedkommende predikants forkynnelse? Ja sier han, han hadde hørt på to taler, og han forkynte ikke syndenes forlatelse i Jesu navn og blod? Da sa jeg til han: Om du går til sjelesorg til vedkommende predikant, så er jeg rimelig sikker på at om du ber om å få høre ordet om syndenes forlatelse, så vil han helt sikkert forkynne det til deg. Og jeg tror også at han vil forkynne det “i Jesu navn og blod”, slik du og mange av oss andre i lang tid har blitt vant til å høre det i vår vekkelse!
 
Etter den tid har hele utsendingsvirksomheten blitt “lagt på is”, med den negative konsekvens det har fått for menigheter som ikke har egne predikanter og som bor avsides. Men det skyldes nok ikke bare det som er nevnt her, vil jeg tro. Om ikke det var nok, stanset også utgivelsen av Sions Blad helt opp etter det. De som særlig ble skadelidende, var spesielt eldre kristne uten digital kompetanse. Særlig for dem er uteblivelsen av Sions Blad et stort savn.
 
Vi har mange nok av splittelser i vekkelsen slik det allerede er nå. Så vi trenger derfor ikke å lage en ny gruppering av misforståelser og sekundære spørsmål, for et slikt syn og en slik holdning er nok noe som verken Læstadius, Raattamaa eller de gamle kristne i vekkelsen stod for eller noe de ønsket. Derimot bør vi legge vinn på å forene adspredte kristne, og å rydde opp i misforståelser! Gjør vi det, vil  slikt kunne blir til oppbyggelse, og vil kunne forener oss som læstadianske kristne!

 


170 år siden vekkelsen begynte
Det er nå 170 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik jeg opplever det, er det en del i dag som mener de er rimelig sikker på hva som er “opprinnelig læstadiansk” og hva som er “den gamle kristendom”, men som etter min vurdering dessverre har for dårlig historiekjennskap. Og ofte er det slik at jo mindre man vet og jo mindre man har satt seg inn i de ulike saker, dess sikrere blir man. Slik er det innen alle livets områder, og slik er det dessverre også når det gjelder kristendommens sak.

 


Læstadius og Raattamaa hadde ulike kall og oppgaver, men utfylte hverandre
Når det gjelder forkynnelsen av syndenes forlatelse, var Læstadius og Johan Raattamaa svært ulike. De hadde hver sine livskall og sine embeter, men utfylte hverandre utrolig godt. De var som parhester, som begge var nødvendige til menneskenes frelse. For både loven og evangeliet må forkynnes, ellers blir det bare halvt.
 
Så langt jeg kan se, var det ingen misunnelse eller maktkamp mellom Læstadius og Raattamaa, og de nedsnakket aldri hverandre, på tross av at de var så ulike. Slikt er virkelig noe å ta til etterfølgelse for oss i dag! For vi søker kanskje oftere etter hva som skiller oss enn hva vi har felles, og det er beklagelig!
 

Læstadius og Raattamaa, og deres måter å forkynne syndenes forlatelse på
Læstadius selv var utrolig sparsom med å bruke ordene “i Jesu navn og blod” i sine taler. Men det finnes selvsagt eksempler på at han gjorde det, men de eksemplene er det knapt nok en håndfull av. Og det er ikke mye, når man tenker på at det er bevart 466 prekener av han. En av grunnen til dette, var nok at han var klar over sitt helt spesielle kall som Gud hadde kalt han til:  Han var en “Moses” og en “døperen Johannes”, en “ropende røst i ørkenen”. Hans hovedoppgave var derfor å vekke til syndserkjennelse og hjertets sønderknuselse ved å forkynne loven. Og det gav han selv også tydelig uttrykk for!
 
Når derimot Johan Raattamaa forkynte syndenes forlatelse, brukte han en stor variasjon av ord og uttrykk. Jeg har lest Raattamaas “Brev og skrivelser” flere ganger, og det er tydelig at han brukte hele det nytestamentlige spekteret av ord og uttrykk i forbindelse med skriftemål og sjelesorg. Og han låste seg ikke bare til visse bestemte måter å uttrykke seg på, slik som noen av oss i dag kanskje mener er det eneste og det absolutt mest rette. Men for Raattamaa var de ulike ord og uttrykk som han benyttet når han trøstet og forkynte syndenes forlatelse på, likeverdige. For de gav bare fra ulike synsvinkler uttrykk for frelsens store rikdom og  fylde.

Slik den treenige Gud, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er uatskillelige, så kan heller ikke personen Jesus Kristus spaltes eller de ulike delene atskilles fra hverandre. Hvor Faderen er, der er også Sønnen og den Hellige Ånd. Og hvor Sønnen er, der er både Faderen og den Hellige Ånd. Og hvor den Hellige Ånd virker, der virker også Faderen og Sønnen. Slik er det også når det gjelder forkynnelsen av syndenes forlatelse! 

 

Ulike måter syndenes forlatelse ble forkynt på innen læstadianismen før andre verdenskrig
I det siste har jeg lest Sions Blad-boka 1936-1940. Samme variasjon som man finner i Johan Raattamaas forkynnelse, finner man også i skrivelser som predikant og Sions Blad-redaktør Waldemar Ingemann har publisert i Sions Blad i tiden før andre verdenskrig.
På den tiden hadde de verken telefon eller Internett, og svært få hadde radio. Vekkelsens folk var spredt rundt omkring i hele Nord-Norge, mange av Sions Blads lesere bodde i våre naboland og ganske mange i Amerika. Så for veldig mange av dem var Sions Blad som kom i postkassen en gang i måneden svært kjærkomment.
 
Ingemann hadde en særlig god evne til å kommunisere med bladets lesere. Og ikke sjelden hadde leserne behov for trøst og sjelesorg av han. Så derfor klagde de ofte sin nød for redaktør Ingemann og ba om trøst. Og i følgende nummer trøstet han dem helt konkret, og forkynte dem ofte syndenes forlatelse gjennom bladet. Slik ble kristne knyttet nærmere sammen til en enhet, og dette var nyttig for å bevare den kristne sammen.
 
Ingemann skjønte at syndenes forlatelse og kristen sjelesorg ikke bestod faste ord og uttrykk. Men han forkynte personen Jesus Kristus, og hele spekteret av hans frelsesverk. Og mange var de som ble trøstet og oppbygget i sin tro gjennom Sions Blad generelt, men også gjennom Ingemanns varme medfølelse og trøst for de som lengtet etter det. Slik fylte Sions Blad en viktig funksjon. Og også for oss som nå lever i en tid over 60 år etter dem, vitner deres skrivelser om fin tid i vekkelsen når kjærligheten forenet, og da de var flinke til å vist takknemlighet og å uttrykke det med tydelige ord, først og fremst ovenfor Gud, men også til de som tjente innen vekkelsen i sine respektive tjenester. Også det burde være  til etterfølgelse!
 
Jeg har samlet og systematisert ord og uttrykk som Waldemar Ingemann brukte. Personlig kan jeg i allefall ikke si annet enn at summen av hva han forkynte, var “blodets røst” og kjernebudskapet i den apostoliske lære. For meg viser dette en større fylde av Frelsens budskap som på en rikelig måte viser oss Jesu frelsesverk på Golgata.
Om du vil, kan du på siden nedenfor gjøre deg kjent med hvordan man innen læstadianismen på 1930-tallet drev bibelsk sjelesorg, til trøst og oppbyggelse.
 
 

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.