Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og som ble et Guds barn. Del 7.

Og så vil jeg ydmyke meg, forlate det fremmede land og det syndige liv, og så vil jeg gå hjem til min rette og kjærlige far for å be om nåde og tilgivelse. Og så vil jeg helt ærlig bekjenne mine synder og si: ” Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg”. Slik planla den bortkomne og fortapte sønn hva han skulle gjøre og hva han skulle si. Og så langt var alt både vel og bra.

 Men så tenker han å si noe som signaliserer at han egentlig ikke hadde tro på full gjenopprettelse, eller at alt skulle bli som før. For han sier ved seg selv: “La meg få være som en av leiefolkene dine”.

 Tidligere hadde han vært en ektefødt sønn av sin far, med alle de rettigheter og de privilegier som tilhørte en sønn i huset. Kun de som er sønner, er arvinger. Han var nok klar over at det var meget stor forskjell på de som er sønner og de som er treller, eller slik han selv kalte dem for, leiefolk. For det står jo skrevet: “Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud” (Gal 4:7). Men nå hadde han jo selv valgt å ta ut arven i forskott, og hele arven hadde han klart å sløse bort. Derfor hadde han ingen arv i vente, for man kan jo ikke ta ut arven to ganger, tenkte han. Men når han nå sammenlignet seg selv og sin livssituasjon med leiefolkene hjemme hos sin far, hadde de det uendelig mye bedre på alle måter enn slik han hadde det i det fremmede land, i ensomhet og blant skitne og urene dyr. For han hadde jo ingen  venner, ikke et eget hjem, ikke noe å spise eller noe å slukke sin tørst med, og han hadde bare gamle, velbrukte skitne og fillete klær å kle seg i. Leiefolkene var jo som “storfolk”, sammenlignet med han stakkar og slik han hadde det. Derfor tenkte han å si til sin far: ” “La meg få være som en av leiefolkene dine”.

 Da Jesus fortalte denne lignelse, gjorde han det nemlig særlig til de selvgode og egenrettferdige fariseere og skriftlærde (Luk 15:2-3). De hadde en særlig foraktelig innstilling ovenfor de som de kalte for “syndere”, slike som Jesus primært hadde kommet for å oppsøke og frelse. I lignelsen er den eldste sønnen et bilde på de selvgode og egenrettferdige fariseerne og skriftlærde, mens den yngste sønn er et bilde på de som fariseerne foraktelig kalte for syndere. 

Denne bortkomne sønn våger ikke å be sin far om å få tilbake status som sønn, verken som den yngste eller som den eldste. Men han håpet å få bli som en av han leiefolk. Disse var tjenere som kun arbeidet for å få sin fortjente lønn. Og i jødedommen utartet lønnstanken seg mer og mer i retning av en fortjeneste-religion hvor en ved egne gjerninger kunne vinne frelse ved at summen av gode gjerninger overgikk de onde (Studiebibelen – Gresk-norsk leksikon).

Var det kanskje noe slikt den bortkomne sønn håpet på, som en godtgjøring for alle de syndene han skulle bekjenne for sin far, og så godtgjøre sitt svik og sine gjorte synder ved å arbeide for ham resten av livet som enn trell eller som hans leiefolk?

Var det muligens egenrettferdigheten som virket i ham? Han trodde i alle fall ikke på en full benådning, at han virkelig skulle få alle sine synder tilgitt av sin far, og at skulle få bli et Guds barn igjen med  alle de rettigheter som det innebar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.