av Krav og forventninger fra miljøet også når det gjelder adiafora
Dersom man i menigheten ikke har tålmodighet til å vente til den Hellige Ånd skal få tid til å fostre og lære det nye menighetsmedlemmet til troens lydighet, kan man komme til skade for å uttrykke forventninger, og til og med å stille ytre krav og påbud av ulike slag til det nye menighetsmedlemmet. Slikt vil aldri kunne bære troens eller Åndens frukter, men er i beste fall bare ytre gjerninger og menneskebud. Selvsagt kan disse lydighetsgjerninger tilfredsstille de som forventer ytre endringer, men slikt vil aldri kunne behage Gud. Ulike menigheter har iblant sine egne tradisjoner og sin egen kultur for hva man vurderer som sømmelig og akseptabelt, også når det er snakk om adiafora, dvs. sekundære saker som Skriften verken forbyr eller påbyr. Dessuten kan enkelte grupperinger i menigheten ha sin egen subkultur, og på forhånd ha svært bestemte forventninger og forhåpninger til det nye menighetsmedlemmet, både når det gjelder deltagelse i aktiviteter, livsførsel og i enkelte tilfeller også hvilke klær som er akseptert og hvilke klær som er uønsket. Lever man opp til disse forventningene, vil man oppleve kjærlighet og inkludering. Etter hvert arver det nye ”lydige” menighetsmedlemmet samme holdninger og samme argumentasjon som miljøet innlærer, og blir fort en naturlig del av miljøet, med alle de fordeler det innebærer så lenge forventningene oppfylles. Bibelen Guds Ord tolkes med miljøets egne briller, og man bruker i beste fall kun løsrevne bibelsitater for å argumentere for gruppas særegne tolkninger. Eller så kan man overhode ikke argumentere med Guds Ord, bare med ordene: ”Slik har det alltid vært!” Men fortsatt er dette ikke kristendom, og det behager heller ikke Gud.
Etter hvert kan den nyomvendte stille seg spørsmålet: Er det dette som er kristendom, jeg ante det ikke da jeg gikk inn i menigheten? Den første ”forelskelse” er fort forbi, og man opplever kun betinget og uekte kjærlighet, og bare i den grad man selv klarer å prestere. Så begynner personen å bryte med det innlærte mønsteret og de ytre påbud, og begynner å følge egen overbevisning, eller i visse tilfeller bryte totalt men etikettene. Men det skjer ikke uten reaksjoner. ”Hva er det som nå har skjedd, spør man? Er personen i ferd med å falle fra troen og gli over i verdslighet?” Denne ”ulydighet” kan iblant resultere i alvorlige samtaler med påminnelse om hvilke velsignelse som følger i lydighetens kjølvann, og hvilke risiko ”ulydighet” han innebære. Om personen underkaster seg, blir alt som før, men i motsatt fall kan det føre til ekskludering i en eller annen form. Enkelte av de som har opplevd slikt, kan fortelle at tidligere venner markerer dette ved at de ikke lenger hilser på dem som før. Er ”overgrepet” slik som ovenfor nevnt, er det ikke bare snakk om misforstått kristendom, men slikt har klare sekteriske trekk. Slikt kan skje, også innen en ellers sunn menighet, selv hvor bibelsk den formelle forkynnelsen av Guds Ord er. For på samme måte som også vi kristne bærer på det syndige kjød med fare for å blande det åndelige og det kjødelige, slik er det også med en kristen menighet. Ingen kjetting er sterkere enn det svakeste ledd, og slik er det også i enhver menighet. På samme måte som kjødet aldri blir hellig, så finnes det heller ikke en så hellig menighet at synden ikke trenger inn og er virksom i alt det menneskelige. Glemmer menighetens medlemmer dette og tror for godt om seg selv og sine vedtak og egne tradisjoner og egen kultur, kan man komme i fare for å avgude menigheten og å opphøye den over Guds Ord og Kristus, selv om han egentlig er enhver kristen menighetens suverene Herre.
Les videre på side 7!
Kun Skriften – Guds Ord og Hyrdens røst – skal få lyde i menigheten og for samvittighetene…
Podcast: Play in new window | Download
