Når Gud kaller et menneske til omvendelse

En ond og anklagende samvittighet gir ingen fred, men fører en bare lengre bort fra Gud

Når man lever under slike forhold hjelper det ikke mye, selv om man opplever ytre velstand. For den indre uro og frykt oppleves som sammenhengende mareritt. Og selv om dette menneske skulle gjøre alt som står i sin makt for å trygge og sikre sitt liv ved sine egne kunster, så vil det  tross det oppleve usikkerhet og uro på grunn av sin egen onde samvittighet.

Luther skriver:

«For hvordan kan vel gleden være herlig og ren, så lenge som deres samvittighet ikke kan finne fred? Eller kan det finnes noe som er mer grusomt enn når man opplever en gnagende uro i sin samvittighet. Jesaja sier: «Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder. Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud, Jes 57:20-21 (WA 6, 114, 39 Neljätoista lohdutusta, 1520).

Samvittigheten er som et speil som reflekterer all den elendighet som er typisk for menneskets falne natur: Hans syndeskyld, det å være under Guds vrede, det at eget hjerte har vendt seg bort fra Gud, og sin egen fiendskap mot Gud. Han kjenner da i sin samvittighet at tross hans forsøk på å flykte fra Gud, så er han allikevel bundet til Gud og avhengig av ham. Og han skjønner at hele hans vesen ligger likesom på Guds vektskål: Livet og døden, velsignelsen og forbannelsen, frelse og fortapelse. Når mennesket har en ond og anklagende samvittighet, oppleves det som om hele hans eksistens er truet.

Men samtidig tenker han at dersom han bare skulle hatt en god samvittighet, så skulle hele hans liv være sikret for både tid og evighet. Da skulle han ikke behøve å frykte for noen ulykke verken i dette eller i det kommende liv. Han tenker: Om han bare hadde hatt en god samvittighet, skulle Gud ha vært hans venn og gitt ham sin nåde.

Selv om en anklagende samvittighet som opplever stor nød, har det som sitt dypeste behov å bli forlikt med Gud, så driver den onde samvittigheten ikke mennesket til Gud. Men det driver derimot mennesket lengre bort fra Gud. Årsaken til dette, er at menneskehjertet er vrangt og fordervet. Det lar ikke mennesket tro at Gud er nådig mot en angrende synder.

Luther skriver:

«Synden virker … slik at samvittigheten begynner å frykte. Den blir redd for Gud, og flykter bort fra ham, slik Adam gjorde i paradiset. Synden tillater ikke at vi kommer nær Gud. For den vet og kjenner at Gud er en fiende av synden, og at han straffer den strengt. Derfor flykter den og er redd, når den hører at Guds navn blir nevnt (WA 10, I, 2, 31, 28 Kirkkopstilla).

“Et menneske som er plaget av synden som lever i frykt, skjønner seg ikke på Guds faderlige omsorg når Gud taler til ham i sin samvittighet. Men har er redd for at Gud kommer til han kun for å ødelegge han (WA 42, 135, 13, Gen. 3:13).

Dette er grunnen til at mange går til grunne til en evig straff, selv om de også til en viss grad har hatt en oppvakt samvittighet. Vekkelsen de har opplevd, har tross alt ikke fått lede dem til omvendelse og tro. Derimot prøver de å behage Gud ved sin egen fromhet, ved sine egne gode gjerninger, ved sin tilsynelatende gudsfrykt eller ved sin selvvalgte gudstjeneste.

Les mer på side 4!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.