Spørsmålet om hva som er lovens funksjon og hvordan den skal tolkes og forstås rett, har i hele kirkens historie vært gjenstand for drøftinger og uenigheter. Det samme har også vært tilfelle i den læstadianske vekkelse. Og dette har særlig vært tilfelle med det som kalles «lovens tredje bruk» og om og hvordan loven og de ti bud skal brukes når det gjelder de kristne. Dette skapte store spenninger mellom «gammellæstadianerne» og de nyvakte på slutten av 1800-tallet og senere på 1900-tallet, og var en av årsakene til at det ble en varig splittelse mellom de to.
Dette var også tilfelle fra 1970-tallet og i tiden som fulgte. Min erfaring er at mye av denne uenigheten har skyldtes mangel på felles definisjoner for begrepene. Ofte har man stort sett vært enige i sak. Men siden man har lagt ulikt innhold i de ulike begrepene, har det ført til misforståelser og til at man har snakket forbi hverandre. Dette var også tilfelle i striden innen læstadianismen på rundt 1900-tallet, ifølge Uuras Saarnivaara (Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyteen III s. 154). Begge sider i striden angående lovens tredje bruk, påsto de støttet seg til Luther og hans forståelse. Men ifølge Saarnivaara var ingen av partene oppmerksomme på at Luther – når han taler om bruken av de ti bud og de kristne forhold til dem – mener den naturlige lov og Kristi lov, og ikke Mose dømmende og krevende lov. Slik han vurderte det, misforsto begge parter i denne striden Luther. De nyvakte oppfattet gammellæstadianerne som alt for evangeliske, mens motparten erfarte at de nyvakte «misbrukte» loven ovenfor gjenfødte kristne som loven allerede hadde fått sønderknuse og ført til Kristus, og som ikke lenger var under tuktemesteren (Gal 3:25).
I en viss grad påvirket også «de nyvaktes ånd» delvis vår gren av vår vekkelsen fra 1910 og framover, og kan fortsatt merkes i visse områder. På et møte jeg deltok i på begynnelsen av 1970-tallet forklarte en av de mest kjente predikantene – en med den største åndelige autoritet i det området – de kristnes forhold til loven slik:
- «Forholdet mellom loven og evangeliet – også når det gjelder de kristne- kan sammenlignet med en som ror en båt. Ror han bare med den ene åra, kommer han ikke fram til målet, men båten går bare rundt og rundt. Og det samme er tilfelle om han ror med den andre åra. Ønsker han å ro bent fram mot målet, må han ro med begge årene».
Med det mente han: Også en kristen trenger både loven og evangeliet for å bli frelst, også etter at loven har gjort sin gjerning (Rom 6:14, 10:10, Gal 3:20) og evangeliet har blitt Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 1Kor 15:2).
Men stemmer en slik lære med Skriften? Slikt fører uvilkårlig – slik vi har erfart – til loviskhet, ikke til at man på på en rett måte skiller loven og evangeliet.
Apostelen Paulus skriver:
- «En må vite dette at loven (Mose lov – som er syndens og dødens lov, Rom 8:2) ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære…», 1Tim 1:9-10.
- «Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», Gal 3:25.
Jesus samtaler med mange lovkyndige om loven
Når det gjelder de lovkyndiges «kompetanse» i spørsmål om loven, ble de regnet som eksperter på den skriftlige loven og på å tolke og å anvende den. Og dette gjaldt særlig den muntlige Toraen. De hadde grundig studert Mosebøkene, som til sammen inneholdt 613 bud. Særlig når det gjaldt fortolkning av loven, var det noe som var særlig viktig i den jødiske tradisjon. På den tiden var det vanlig å å trekke ut dypere mening fra tekstene. Vi ville kanskje kalt det for en åndelig tolkning.
På mange måter anerkjente Jesus hva de lovlærde lærte . Han sier ved et tilfelle til sine disipler:
-
«På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt som de sier til dere, skal dere derfor gjøre og holde», Matt 23:2-3.
Men de lovlærde og fariseernes problem var at de ikke hadde forstått lovens åndelige hensikt og dens budskap til dem. De lot ikke loven forandre deres hjerter og deres liv. Så derfor ble alt bare en ytre gudstjeneste og et liv bak en from fasade. Loven hadde ikke fått sønderknuse dere hjerter og gjøre dem til fortapte syndere. Og Jesus, han ville de i alle fall ikke ha noe å gjøre med. Deres fromhet bestod i hva de selv lyktes med, og den eneste rettferdighet de hadde var deres egenrettferdighet, eller «de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet» (Matt 5:20) som Jesus kaller det.
Siden de skriftlærde hadde den aller høyest kompetanse og autoritet i spørsmål om loven og tolkning av den, var det nærmes umulig for vanlige legfolk våge å konfrontere dem eller offentlig å gi uttrykk for uenighet. Men med Jesus var det annerledes.
Jesus som tolv-åring
Da Jesus var tolv år gammel, ble han borte fra sine foreldre og fra deres reisefølge. Etter tre dager fant de ham i tempelet. Jesus sa han til dem: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Lukas forteller:
- «Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svarene han ga«, Luk 2:46-47.
Jesus ikke bare lyttet til dem og lærte av dem. Men han stilte spørsmål, utfordret dem og svarte godt for seg, faktisk i den grad at de undret seg over hans innsikt. Allerede som tolvåring var Jesus bevisst sitt kall, og den visdom han viste, gjorde at til og med de lærde undret seg over hvor han hadde fått denne forstand og visdom fra. Jesus var som en tolvåring i stand til å drøfte de aller dypeste teologiske spørsmål, allerede da.
Jesus underviste om lovens egentlige intensjon med stor autoritet
Det var oppe på fjellet som Gud ga sin lov gjennom sin tjener Moses. Dens fremste oppgave var å være en tuktemester til Kristus (Gal 3:24). I Joh 1:45 forteller Filip til Natanael: «Han som Moses har skrevet om i loven … han har vi funnet». Dessuten bør vi merke oss at det nettopp var oppe på fjellet som Jesus utla og forklarte lovens virkelige hensikt, og hvordan den skal forståes åndelig. Fra begge disse to fjell talte Gud til sitt folk. Selv om Moses var et motbilde til Jesus, var han også et forbilde på han. På en måte kan man si at Jesus var «den nye Moses» med et budskap fra Gud. Slik Moses var en profet, var Jesus Profeten (5Mos 18:18-20), og Herren skulle legge sine ord i hans munn, og han skulle tale til dem alt det han byr ham. Når det gjaldt spørsmål rundt loven, var det særlig i Bergprekenen oppe på fjellet Jesus oppfylte denne profeti.
Hvordan ga Jesus uttrykk for sin guddommelige autoritet?
Jesus begynte sin undervisningen om loven ned å si: «Dere har hørt det er sagt». Det han da siktet til, var hva tidligere rabbinere og hva samtidens lovlærere /skriftlærde og fariseere hadde sagt og lært dem, som oftest med meget stor autoritet. Vi kan derfor tenke oss hvordan det måtte føles for dem når Jesus talte nedsettende om deres utleggelse om loven, hva de hadde misforstått og hvordan den skulle tolkes. Og vi skjønner kanskje også at deres misnøye med Jesus etter hvert bygde seg opp til et stort hat, og at de derfor overga han til Rådet, videre til Kaifas og til slutt til korsfestelse.
Andre ganger begynte Jesus sin undervisning med å sette den inn i et kjent perspektiv: «Dere har hørt det er sagt til de gamle» elle bare «Dere har hørt det er sagt». Siden dette var vel kjent for jødefolket, kunne de lettere sammenligne Jesu «nye lære» med det som var kjent for dem fra tidligere, og med det som i mange generasjoner hadde vært deres tradisjon fra flere århundre tilbake.
Vi forstår godt de undret seg og at de reagerte kraftig når Jesus offentlig våget å utfordre deres aller høyeste autoriteter, rabbiner, lovlærde og fariseere med uttrykk som: «Men Jeg sier dere», «Sannelig sier Jeg dere«, «For Jeg sier dere», «Derfor sier Jeg dere» og andre uttrykk for hans guddommelige autoritet. Og dette gjorde han gang på gang hvor han korrigerte den tradisjonelle tolkningen av loven. Og det gjorde han også i forhold til tolkning av de ti bud gitt ved Moses. Særlig gjaldt det i forhold til de to største bud i loven, slik Jesus sa til den lovlærde da han spurte:
-
-
- Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet».
Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv». På disse to budene hviler hele loven og profetene», Matt 22:36-40.
- Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet».
-
Paulus uttrykker det samme med litt andre ord: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse», Rom 13:10. Og Jesus uttrykker det slik: «Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene«, Matt 7:12.
Så enkelt men genialt utlegger Jesus loven. Og da skjønner vi at også gjennom loven – særlig de to største bud i loven – og de ti bud har Gud et viktig budskap til oss alle, om vi er kristne eller ikke. Som kristne kan vi ikke si: «Dette angår ikke meg, for jeg er en kristen! Loven er noe Jesus har oppfylt i mitt sted, så derfor er jeg fri fra loven».
Ja, det er sant, Jesus har virkelig oppfylt alle lovens bud og krav. Han oppfylte den til punkt og prikke. Skriften sier:
- «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen», 5Mos 27:26, Gal 3:10.
Siden ingen av oss makter det, sendte Gud sin enbårne og kjære Sønn. Han tok på seg hele lovens krav for oss, og så ble han en forbannelse for oss. Så ved å tro på ham og ved å ta i mot den frelse han byr oss, blir vi fri ved at vi får del i hans lovoppfyllelse. Som vår stedfortreder oppfylte han alle lovens krav – i vårt sted – derfor er et Guds barn fri fra lovens krav og fordømmelse.
Men selv om lovens brodd er tatt bort slik at den ikke kan skade og døde oss, har Gud fortsatt et viktig budskap til oss, og særlig gjennom de to største bud i loven, kjærlighet til Gud og til vår neste. Så selv om en kristen er frikjøpt fra loven, dens krav og forbannelse, er ikke de to kjærlighetsbud, de ti bud og deres åndelige budskap til oss overflødig.
Det har Jesus og apostlene mye å lære oss om.
Når Jesus gang etter gan bruker uttrykket «Men Jeg sier dere» og andre tilsvarende uttrykk for sin guddommelige autoritet, gir han til kjenne at de lovkyndige og andre teologiske autoriteter hadde misforstått og feiltolket loven og hva som var hensikten med den . Derfor korrigerer han deres tolkninger, og gir uttrykk for hva som egentlig er Guds mening med den. Selv om Jesus ikke hadde gått i lære hos noen rabbiner, slik som de teologisk lærde på den tiden, var han Guds Sønn og kjente Guds hensikt. Han kjente lovens kilde, Herren som hadde gitt loven. Derfor kunne han tolke den fra innsiden, og ikke som en ekstern kilde, slik rabbinere og de lovkyndige var. Og derfor kunne også Jesus gå bak selve ordene om ytre lydighet, og forklare Guds egentlige intensjon med loven: At budskapet ikke skulle stanse ved «du skal og du skal ikke», og at man lyder Gud enten bare for å oppnå noe eller for å unngå straff. Men Guds vilje var at budskapet først og fremst skulle få forandre menneskenes hjertet, og ikke det ytre slik tilfelle var med fariseerne.
Nettopp slik forklarer Jesus lovens innerste intensjon, slik det første og største bud i loven lyder: «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt», 5Mos 6:5.
Det samme gjelder også det andre budet som er like stort som det første: «Du skal elske din neste som deg selv», altså kjærligheten som lovens oppfyller. Loven skal altså ikke bare regulere vår adferd gjennom bud og forbud, men lede til kjærlighet til Gud og vår neste, til et rettferdig liv og til at vår relasjon til Gud og vår neste blir preget av denne kjærlighet.
Om vi betrakter loven og Jesus som to motsetninger, kan vi si det slik: Loven krevde ytre lydighet, mens Jesus renser og fornyer hjertet, slik at vi får Kristi sinn og han hjertelag. Han gir oss sin egen Ånd, noe son virker til «Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod». Dette kan ikke loven virke. Men det krever den – nemlig et hjerte som elsker – og det er nettopp det Jesus gir oss, av nåde og ved troen. Og det nye hjerte og det nye sinnet lovde Gud å gi oss allerede ved profetene:
- «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem«, Esek 36:26-27
Det var nettopp et slikt hjerte Herren taler om i det første og største bud. Inn i det hjerte ville han gi den Hellige Ånd som renser hjertet og omskaper det til en bolig og til et tempel for seg. Dette kaller Bibelen for gjenfødelse. Alt hva Gud krever gjennom loven, gir han oss gjennom Kristus. Loven ble skrevet på stentavler, mens Jesus skriver sine bud på hjertets tavle, ved sin Hellige Ånd. Loven krever, mens Jesus tilbyr oss sin nåde. Loven truer oss med forbannelse, mens Jesus tilbyr oss sin velsignelse. Loven forkynner dom og død over alle som ikke holder alt som Moses påbyr, mens Jesus forkynner en frikjennelses dom og evig liv til alle som tror på han og som tar imot ham som sin Frelser.
Sluttord
Når det gjeldet rett tolking og bruk av loven, får vi være trygge på at det Jesus underviste, er det absolutt mest pålitelige. Alt det Moses og loven krever, gir Gud oss gjennom Jesus og evangeliet. Loven kan ikke frelse oss, men bare vekke oss og vise oss at i oss selv er vi fortapte syndere. Men samtidig er den en tuktemester til Kristus, han som gir oss alt loven krever.
Når det gjelder oss kristnes forhold til de to største bud i loven, budene om kjærlighet til Gud og til vår neste, så er jo det som er kjerneinneholdet i de kristne formaningene, gitt av Jesus og av apostlene. Og dessuten er de ti bud integrert i de kristne formaningene. Disse kjærlige formaningene er ikke en utvidelse eller et tillegg til loven, men en oppmuntring til å leve et liv under evangeliet og i Åndens ledelse, virket av en levende tro og av kjærlighet til Gud og til vår neste. Jesus kaller dem for «mine bud» og «mine ord» (Joh 14:15, 21, 15:10; 1Joh 5:3 m.fl.), og lover sin velsignelse til alle som tar vare på dem.
Det tenker jeg å skrive om neste gang.
Alta 01.11.2025,
Henry Baardsen