Luther tror ordet om syndenes forlatelse, forkynt av en gammel munk

Grunnen til at han gikk i kloster, var et løfte som han hadde gitt til den hellige Anna. Livet som munk ble ansett å være den høyeste åndelige grad man kunne oppnå, og de trodd at dette i seg selv skulle kunne garantere frelse…

Luther lengtet etter å få fred i sin sjel, men det fikk han ikke i klosteret. For hans samvittighet var helt ubestikkelig, og han hadde dessuten vanskelig for å gripe fast i nåden med  full tillit. Luther fikk oppleve en åndelig trengsel som holdt på å knuse han fullstendig. Vel lærte de i kirka om Guds nåde, men den var i stor grad knyttet til sin egen personlige troskamp. Han (Luther) hadde alt for mange grunner til å frykte, og det var alt for mange usikkerhetsfaktorer. 


Luthers Gud var en hellig og nidkjær Gud

Den Gud som Luther fant i Bibelen, var en nidkjær Gud. Evangeliet var for han bare en ny lov. For gjennom Bergprekenen krevde Gud ennå mer enn han krevde gjennom de ti bud. Og de kravene rettet seg dessuten mot tankeverdenen og mot motivene. Da Luther gikk til nattverd, ble han ofte fylt av en forskrekkelig frykt, siden den allmektige Gud virkelig var nærværende under nattverden. Og han fant heller ikke noen trøst i skriftemålet eller i sin egen syndsbekjennelse, siden den alltid var ufullkommen, og hans anger var ikke stor nok. Selv om Luther levde et strengt asketisk liv, var han dermed ikke fri fra kjødets fristelser. Når han tenkte på hvordan Gud utvelger de som skulle få del i nåden, ble han helt forskrekket. Det som grep Luther med skrekk, var tanken på at Gud kanskje hadde utvalgt han til å bli en av de som kommer til å gå fortapt.

Til slutt opplevde han det slik at han var totalt uten noe håp. I perioder føltes det for han som om han allerede da var i helvete.  


En gammel munk kommer Luther til hjelp med ordet om syndenes forlatelse

På tross av alt det som Luther kom til å gjennomgå, så han et lite lysglimt. Det var en gammel munk i klosteret i Erfurt som kom til han med dette (håpets) lys. Luther og hans venn hadde allerede skrevet om denne gamle munken og om den hjelp som han hadde gitt ham noen ganger tidligere. Denne munk utførte et stort sjelesørgerisk arbeid med Martin, for han var grepet av en unormalt stor syndenød og et utrolig stort behov for å skrifte seg.  Luther var til skrifte nærmest kontinuerlig. Og under skriftemålet mottok han alltid forkynnelse av syndenes forlatelse. Men heller ikke dette gav han noen fred. 

Den gamle munken advarte Luther for at han kunne komme til å bli helt gal på grunn av alle  hans syndsbekjennelser. Munken viste sin åndelige visdom ved å forklarte for Luther det punkt i Trosbekjennelsen som lyder: “Jeg tror syndenes forlatelse”.  Og han fortsatte: “Det betyr ikke at man bare generelt tror at det finnes syndenes forlatelse, slik som det fantes tilgivelse for  Peter og for David. For det tror jo også djevlene. Men vi skal tro at nettopp våre synder er oss tilgitt“…

Seppo Leivo’s artikkel fortsetter nedenfor.


Utdrag fra “Det 16.  århundrets reformasjonshistorie” bekrefter Seppo Leivos fortelling

Da Stapitz forlot Erfurt, hadde en ny dag opprunnet for Luther. Men verket hadde tross Stapitz ikke blitt fullført. .. Gud tillot at ett ringere redskap skulle fullføre verket. For samvittigheten til den unge augustiner-munken hadde ennå ikke fått komme til hvile. På grunn av alle de anstrengelsene som han opplevde i sin sjel og på grunn av alle spenningene, ble hans kropp totalt utmattet. Han ble plaget av sykdom som holdt på å føre han til gravens rand. Dette skjedde i hans andre år i klosteret. Da han følte at døden nærmet seg, våknet alle hans tidligere plager til liv, og han ble  forskrekket på nytt. Tanken på hans eget forderv og på  Guds hellighet, trykte nå tungt hans sjel på nytt.

En dag da Luther var helt slått ut på grunn av sitt mismot, stiger en gammel munk inn i hans kammer og sier til han noen trøstens ord. Luther åpner sitt hjerte for han, og Luther snakker ut om all den redselen som gjorde han så forskrekket. 

Den ærverdige gamle mannen klarte ikke – slik Staupitz hadde gjort – følge med Luthers sjel  i alle hans mange tvil. Men han kunne sin trosbekjennelse, og i den hadde han funnet trøst for sin sjel. Og nå gir han den samme medisinen til sin unge bror, Luther.


Jeg tror syndenes forlatelse

Ved å lede Luther til den apostoliske trosbekjennelsen – noe som Luther hadde i sin tidlige barndom lært seg på skolen i Mansfeld – leste den gamle munken med en from enkelhet dette stykke (fra den apostoliske trosbekjennelse): “Jeg tror syndenes forlatelse”. Disse enkle ord som han ømt uttalte i det helt avgjørende øyeblikket, skjenket en stor trøst i Luthers sjel. “Jeg tror”…, repeterte Luther straks for seg selv der han lå i sine smerter, “jeg tror syndenes forlatelse”!

“Å”, sa munken, “Det hjelper ikke å tro at David og Peter fikk sine synder tilgitt, for det tror jo også djevlene. Guds befaler att vi skal tro at også våre synder er oss forlatt”. Hvor herlig måtte ikke dette bud klinge for den stakkars Luther! “Hør du hva den hellige Bernhard sier i sin tale om Marias åpenbarelse”, tilføyde den gamle broren (til Luther):

“Den Hellige Ånds vitnespyrd i ditt hjerte lyder: Dine synder er deg forlatt”.  I denne stund oppgikk sannhetens lys i den unge munkens hjerte i Erfurt. Nådens ord hadde blitt uttalt, og han hadde trodd det. Han (Luther) opphørte med å prøve å fortjene salighet, og overgav seg med tillit til Guds nåde i Jesus Kristus”. 

Så langt fra “Det 16.  århundrets reformasjonshistorie”.


Luther forteller i sin forklaring over den 51. salme, slik Seppo Leivo skriver:

… Jeg hadde fulgt pavens lære om  hva som er rett anger. Men jo mer som jeg angret, dess større ble både mine trengsler og smertene fra egen samvittighet som  plaget meg. Jeg maktet ikke å ta imot syndsavløsningen, og heller ikke noen annen trøst som mine skriftefedre gav meg. For jeg tenkte slik: Hvem vet, får jeg egentlig tro på denne trøst? Senere skjedde det noen ganger – når jeg under mange tårer klagde for min skriftefar over alle disse mine trengsler, slikt som jeg helt fra min ungdom av hadde lidd mye av.  Så sa min skriftefar til meg: Min sønn, hva er det du gjør? Vet du ikke at Herren selv har befalt oss å håpe? 

Disse ord: “Han har befalt oss å håpe” styrket meg slik at jeg ble klar over at når syndenes forlatelse blir forkynt, så skal man tro det. Jeg hadde nok hørt dette tidligere også. Men mine tåpelige taker hadde hindret meg fra å tro det. For jeg tenkte nok ikke at jeg skal tro dette ord, men jeg hørte dette på en måte som om det ikke angikk meg. 


Anfektelsene og tvilene vender tilbake i Luthers hjerte

Og Luther fortsetter:
Den hjelp som den gamle munk gav meg, hjalp meg allikevel bare for en tid. Mine anfektelser og hele min fortvilelse kom senere tilbake med stor styrke. Og Luther bekjente selv at da han senere ble doktor (i teologi) og overtok det teologiske professoratet i Wittenberg (i 1512), så hadde , ifølge han selv, ennå ikke evangeliets lys gått opp for han.

Men denne (gamle) munk hadde i alle fall hjulpet han for en kort tid. Han hadde tent et håp, og han hadde vist Luther retningen om hvor han skulle finne den varige hjelpen.


    Hva vet man om hvem denne gamle munken var

… kommer senere


Originalkilde til fortellingen om “Luthers ungdom og omvendelse”.  

Forfatteren av verket Reformasjonens historie, del 1, var professor i teologi ved det teologiske seminar i Geneve, J. H. Merle D’Aubigné. Overskriften er “Luthers ungdom og omvendelse”.  J. H. Merle D’Aubigné var av en sør-fransk slekt. De hadde flyktet fil Sveits på grunn av forfølgelse fra den katolske kirke på 1700-tallet. Jean Henri Merle D’Aubigné levde i tiden 1794-1872. Slik vi kan legge merke til, har han benyttet som sin kilde bl.a. Luther-biologien skrevet av Melanchton. 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.