“Loviskhet” og Matt 25:1-13

Som kjent består Guds Ord av to sider, loven og evangeliet. Begge disse to sammenlignes ofte med lys, men disse to lys er helt forskjellige fra hverandre.

Les også:


Når Bibelen forteller om lyset og om lyset opphav, gjør den det på en måte som for oss er helt uforståelig. Ikke engang verdens fremste fysikere kan skjønne det fullt ut eller beskrive lyset på en enkel og entydig måte, derfor at det ligger over vår menneskelige fatteevne. Lyset og lysets opphav er først og fremst Gud. Men siden Gud er en treenig Gud, er også Guds Sønn, Jesus Kristus Lyset. Han er verdens lys, det sanne lys som skinner for oss mennesker som er omgitt av mørke, og som absolutt  ikke er noe lys i oss selv.

Alle de ti jomfruene i Jesu lignelse hadde sine lamper – det vil si – de hadde Guds Ord som Gud hadde gitt dem og opplyst dem gjennom. Skriften, Guds Ord, opplyser oss mennesker og taler til oss gjennom loven og evangeliet. Begge disse to sammenlignes med lys. Loven viser oss Guds hellige vilje og hans absolutte krav. Om lovens lys rett får opplyse oss, viser det oss ikke bare et bilde av Guds hellighet og krav, men det viser oss også et sant bilde av oss selv, nemlig at vi er syndere.


Lovens lys er først og fremst: “Du skal!” og “Du skal ikke!”

I lovens lys ser vi hva som er Guds hellige vilje. Og i dens lys kommer Guds absolutte krav til hvordan vi skal leve og hvordan vi ikke skal leve tydelig fram. Loven lyder: “Du skal…!” og “Du skal ikke..!” Og videre lyder det: “Forbannet være hver den som ikke holder ordene i denne loven, så han gjør etter dem!, 5Mos 27:26 og  “Den som gj ør det, skal leve ved det” (3Mos 18:5; Gal 3:12). 

En kristen som er lovisk og som har blitt fast i lovgjerninger, skjønner ikke lovens egentlige hensikt, men tenker at om man virkelig gjør sitt beste for å leve i samsvar med lovens bud, vil det virke til at Gud vil være nådig. Hans lovoppfyllelse eller hans lydighet mot Guds bud vil da kunne bli til egen velsignelse, eller på en måte til fortjeneste innfor Gud.  Derfor svare han også, når han hører de ovennevnte bibelsitatene fra loven: Amen!, slik hele folket svarte Moses med én røst: “Alle de ordene Herren har talt, vil vi holde oss etter (2Mos 24:3).

Men lovens problem er at selv om den åpenbarer Guds gode og fullkomne vilje, og hans hellige krav, så gir den ikke noe som helst kraft til å adlyde Guds Ord og hans vilje eller til å leve slik at det kan bli til behag for Gud.

Loven krever mye mer enn det noen av oss kan gi, men har absolutt ikke noe å gi oss. Iflg. Rom 8 ble den helt maktesløs på grunn av kjødet, dvs. vår falne og syndige natur. Men det var heller ikke Guds mening med loven. Dens oppgave er ikke å gjøre oss til dugelige eller fullkomne, og heller ikke til gode og lydige “øyentjenere” som selv skal måtte streve for å duge for Gud. Men lovens oppgave er først og fremst å gjøre oss til syndere, slik at vi skal komme til sann innsikt om både vår arvesynd og om våre gjerningssynder. Derfor må vi komme til å innse at vi aldri kommer til å klare å oppfylle lovens krav og bud. For det var det bare Guds egen Sønn, den fullkomne Jesus Kristus som kunne gjøre i vårt sted, som vår stedfortreder. Utenom ham finnes ingen vei til frelse og evig liv. For han alene er veien, sannheten og livet.


 Først noen ord om hva jeg ikke mener “loviskhet” er og hva jeg mener med det uttrykket

Uttrykket “loviskhet” kan lett misforstås. Det kan lett bli brukt som et ”skjellsord” på slikt vi ikke vil høre. For å skjønne dette begrep, er det viktig å kunne skjelne mellom loven og evangeliet, men også mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Både Jesus og apostlene kom med mange formaninger som gjelder alle oss kristne. Å formane og å adlyde Bibelens formaninger, er derfor ikke loviskhet men troens og Åndens lydighet.  Det samme gjelder de kristnes forhold til de ti bud. De skal selvsagt vi som kristne etterstrebe å adlyde. Og heller ikke det er loviskhet. Men om vi tenker at vår lydighet på noen måte kan virke til at vi blir frelst, er det loviskhet eller lovgjerninger (Gal 3:10).  Ifølge bibelsk og luthersk teologi blir vi frelst kun ved å tro på Jesu fullbrakte verk på Golgata, og å ta det i mot for egen del når det forkynnes oss. Denne tro som Gud virker ved evangeliet (Rom 10) er en Guds gave, noe som gir oss del i Jesu Kristi rettferdighet. Vår rettferdighet er derfor personen Jesus Kristus, og intet av vårt eget. Etter at vi er tilregnet Kristi rettferdighet av tro (Rom 4), får vi også del i barnekåret, og blir kalt Guds barn. Det gir oss del i syndenes forlatelse og i arveretten, totalt uten egne gjerninger, men bare av nåde. Etter det følger troens vandring i Åndens lydighet. Det er da veien mot helliggjørelse begynner. Kraften til helliggjørelse kan vi aldri hente verken gjennom våre egne gode gjerninger, gjennom vår lydighet mot budene eller ved å oppfylle lovens krav, og heller ikke av noe som vi selv kan bidra med på noen områder. Gjør vi det, så blir det loviskhet, og da frarøver vi kraften og æren fra den treenige Gud. For slik apostelen Peter skriver: Det er Gud som har utvalgt, det er Ånden som helliggjør og virker troens lydighet, og det er Jesu Kristi blod alene som kan bestenke våre hjerter (1Pet 1:2) og som kan rense vårt hjerte og vår samvittighet ren fra all synd (1Joh 1).


Kristne og gode gjerninger

Både Bibelen og Luther skiller rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen klart fra hverandre. For å behage Gud trenges ingen av våre gode gjerninger for å bli rettferdiggjort. Innfor Gud er de bare som et urent klesplagg (Jes 64:5). Men samtidig er NT tydelig på at gode gjerninger er frukter av en levende tro, og at en tro uten gjerninger er død.  Egentlig er det kanskje rettere å kalle dem for Åndens og troens frukter, en naturlig følge at man selv har fått del i Guds og Kristi kjærlighet, og at det gjenspeiler de kristnes liv. Gud trenger ikke våre gode gjerninger, men det gjør vår neste. Og siden både Jesus og apostlene har kalt de kristne til å bære troens frukter og å gjøre gode gjerninger, er slikt ikke loviskhet eller lovgjerninger (Ef 2:10; Tit 2:14; 3:5; 3:8; 1Tim 6:18), men heller bibelsk og apostolisk.


Noen kristne virker å få kraft og beskyttelse gjennom tydelige bud og forbud

I blant kan vi møte kristne som virker å hente både sin kraft og sin beskyttelse fra lovens bud og forbud og generelt fra det loviske, og de kan også noen ganger gi tydelig uttrykk for det. Om det ikke er tydelig forbud mot noe, kan de gi uttrykk for at de da kan tenke seg å gjøre saker og ting som de egentlig har lyst til, men som de skjønner nødvendigvis ikke vil være så bra for dem og for deres trosliv. Som et eksempel kan nevnes – selv om det nok ikke er så aktuell problemstilling for alle i dag – det å skaffe seg TV, Internett, kabel-TV, DVD-spiller eller annen form for moderne massemedia, og å følge med på ulike programmer som sendes eller ved å kjøpe videoer som vil kunne bli destruktivt for deres trosliv og dermed å skade deres gode samvittighet. Om det klart holdes fram i forkynnelsen at slikt er synd  og dersom kristne venner konfronterer dem med det direkte, gjør de det ikke. Men om det ikke er like tydelig at slikt er synd eller at slikt ikke “straffes” åpent i forkynnelsen, skaffer de utstyret, noe som i seg selv selvsagt ikke er synd. Derimot er det misbruken som for mange leder til synd og til destruktiv avhengighet. Men om slike personer får høre at det ikke er synd å eie utstyret, så er det heller ikke synd for noen av dem å ta del i stort sett alt det som sendes. Og hva gjør da slike “loviske” kristne, som i stor grad utfører sin  fromme gudsdyrkelse innfor mennesker, men som frykter at det kan bli avslørt at de lever et liv i dobbeltmoral? Jo, de gjør sine vakre fasader ekstra høye, og gjør alt for å skjule “mørkets gjerninger” eller for ikke å bli avslørt av lyset. Og de gjør alt de kan for å  prøve “å lure” både Gud og andre kristne. Men den ytre fasade prøver de å holde så prydet og uklanderlig som mulig med sin fromme religiøsitet. 

Det eneste som “styrer og regulerer” deres ytre trosliv,  virker kun å være bud og forbud, siden det virker mest effektivt for deres vedkommende.  På den måte henter  kraften til et rett, kristent liv fra ulike ytre bud og forbud. Og slik vil de også ha det, for det er innenfor disse “fengselsmurer” de kjenner seg mest trygge, og det er de som beskytter dem best.

Jeg har faktisk møtt en del kristne med et slikt underlig syn, noe som faktisk har skremt meg flere ganger. Slik var det i alle fall ikke for Josef. Han var klar over at Guds øye våket over han, men på en trygg og god måte. For Herren var hans hyrde og hans styrke.  Selv om også han hadde et syndig kjød, kunne han bare ikke gjøre den store ondskapen det skulle ha vært for han å synde mot Gud. Og slik tenkte han,  selv om ingen andre av Guds folk var øyenvitne eller skulle kunne ha fortalt til noen om hans synd, dersom han hadde falt i hor med Potifar’s hustru, hun som aktivt og iherdig  lokket han til ligge med henne. Og årsaken var at Josefs samvittighet samsvarte med Guds Ord og bud som sier: Du skal ikke drive hor! Og i Ordet, og sikkert også gjennom bønn, fikk han kraft til å stå mot fristelsen. 

Eksemplet jeg nevnte, var bare ett av mange eksempler som kunne gis. Andre eksempler kunne like gjerne vært hva som helst annet, f.eks. kristnes forhold til skilsmisse og gjengifte, synet på hva som er synd eller ikke synd, synet på Guds Ord som den øverste autoritet i liv og lære, etc. Hva tenker, mener og lærer kristne autoriteter angående alle denne type problemstillinger? Argumenteres det tydelig og klart for det ene eller det andre, virker slikt å være normativt, og er  ofte det avgjørende i kristnes trosliv – de som henter sin kraft fra “det loviske” –  hva de tenker, mener og hvordan de handler.

For andre igjen kan “fedrenes lærdommer”, “de gamles forskrifter”, “hellige Tradisjoner” være det som avgjør spørsmålet om rett og galt. Eller for den slags skyld uskrevne “menneskebud” eller adiafora, slikt som Bibelen verken påbyr eller forbyr. Det siste jeg vil nevne, er å referere til sin egen samvittighet, som enten forbyr eller tillater. 

For at samvittigheten skal være pålitelig, må den kalibreres, slik man må gjøre med ulike tekniske utstyr, f. eks. kompass, bensinpumper, enkelte vekter, ulike givere etc. Uten at de blir kalibrert, er de upålitelige, og bør tas ut av bruk. Slik er det også med vår egen samvittighet. Den er absolutt ikke alltid til å stole på. Også den må kalibreres slik at den “sier det samme som” Guds Ord. Og nettopp i denne sak gir Paulus et godt råd når han sier: “Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet”, 1Kor 4:6. Altså er det Guds skrevne ord vår samvittighet og våre liv skal styres etter. Alt annet er loviskhet! Og det må først og fremst få virke i og gjennom våre hjerter, og ikke i teorien eller gjennom fornuften. 

Alt det som jeg ovenfor har nevnt, er også slikt som man må kunne kalle for loviskhet. Slikt kan bare sammenlignes med en tom lykte som bare vil bli til nytte for det ytre trosliv og for det som øyet kan se, og ikke for det indre menneske og for hjertet. Det representerer kun “de fem uforstandiges” nytteløse kristendomsform, og vil dermed ikke føre til frelse og til evig liv.


Det falne menneske er av sin natur tilbøyelig til loviskhet

Siden vi mennesker av naturen er loviske, samstemmer ofte lovens budskap med “det falne” menneske. Sannsynligvis er dette en av syndefallets konsekvenser. Vi vil gjerne duge til noe, og helst vil vi klare oss selv. Og når vi “tabber oss ut” og skjønner at vi har syndet, vil vi helst gjøre slik Adam og Eva gjorde da de skjønte at hadde blitt avslørt: De “flettet sammen fikenblad og bandt dem om livet” (1Mos 3:7) for å skjule seg for Gud. Men slikt duger selvsagt ikke for Gud. Vi bør derfor innse at vi tvers i gjennom er “urene alle sammen”, slik vi leser: “All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg”, Jes 64:5.

Derfor er det viktig å lære å kjenne vårt eget dype frafall, og hvor avhengige vi er av Guds uforskyldte nåde. Og vi bør dessuten lære å skjelne mellom loven og loviskhet. Vi leser: “Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis”, 1Tim 1:8. I forkynnelsen skal både loven og evangeliet lyde, og “alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven” (Rom 3:19). 

Loviskhet derimot er intet annet enn egenrettferdighet, eller en sammenblanding av loven og evangeliet. Får ikke lov være lov og evangeliet evangelium, blir begge to til ingen nytte, og fører heller ikke til frelse.


Loviske kristne har vanskelig å innse at alt er av nåde

Men dette er svært vanskelig for loviske kristne å innse. At det er av nåde, er nok greit for de fleste. Men at alt er av Guds ufortjente nåde og bare av nåde, det er for en “lovisk kristen” vanskelig å ta inn over seg. Det blir for dem for lettvint bare å peke på Jesu verk på Golgata. At Gud har begynt verket, det innrømmer de. Men vi må da også selv kjempe å stride for å komme inn gjennom den trange port, for det har da både Jesus og Paulus lært! Og på den måte blandes loven med evangeliet, troen med gjerningene og nåden med vår egen fortjeneste og vellykkethet. 

Personer som kjemper med loviskhet, vil heller aldri klare å få frelsesvisshet. For “driverens stav” og “åket som tynger” gir aldri ro. Brytes ikke den i stykker (Jes 9:4), blir hele kristenlivet bare “bud på bud” og “regel på regel” (Jes 28:10), og ingen troens hvile i Jesu fullbrakte verk. Og når døden nærmer seg, eller slik Jesus forteller i lignelsen om de ti jomfruer, får de panikk når anskriket lyder: “Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!” Først da skjønner de at det blir alvorlig, men da er det for sent.

Hvordan det en gang kommer til å gå med “de fem uforstandige jomfruene, de som kun hadde sine “ytre, tomme lamper”, dvs. de kjente Guds vilje bare kunnskapsmessig gjennom Guds Ord, men manglet hjertets fornyelse og gjenfødelse ved den Hellige Ånd, det lar vi Jesus, han som best kjenner denne lignelse, fortelle til slutt:

Og “de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen”

Alta 12.11.2021

Henry Baardsen

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.