1. Lovens første bruk:
Ifølge Luther er lovens første bruk å sørge for ytre orden, og gjelder alle, ikke-kristne som kristne. Gud har gitt loven for å beskytte mennesket mot seg selv. Fordi mennesket er syndig, trenger det ytre grenser. Uten lovens første bruk ville samfunnet falle sammen i urett og vold. Den er gitt for å begrense syndens utbredelse gjennom lover, straff og samfunnsregler.
2. Lovens andre bruk
Når det gjelder lovens andre bruk, virker den som et speil som viser oss vår synd og vår manglende evne til å oppfylle Guds vilje. Den truer med Guds vrede og straff, slik at den knuser menneskets stolthet. Den viser oss at vi ikke kan rettferdiggjøre oss selv, og at vi trenger en frelser. Den taler om våre synder og om Guds vrede. Slik virker den syndserkjennelse, sønderknuser hjertet og blir en tuktemester til Kristus og til evangeliet. Ifølge Luther skal loven og evangeliet forkynnes i rett rekkefølge, og ikke parallelt. Først må loven forkynnes for å vekke syndserkjennelse. Deretter skal evangeliet forkynnes for å gi tilgivelse og frelse. Dette virker Gud ved forkynnelsen av Ordet og ved den Hellige Ånd (Joh 16:8-11; 2Kor 7:10).
Lovens tredje bruk
Ifølge Uuras Saarivaara brukte Luther begrepet «lovens tredje bruk», men aldri som fordømmelse for de troende. Luther mente at Kristus ikke fikk bli en ny Moses og at «lovens tredje bruk» ikke fikk bli en ny lov eller lovreligion, men som hjelp til å leve i samsvar med Guds vilje. Den skulle være som en veileder for de som allerede var rettferdiggjort ved tro. Andre kilder gir uttrykk for at Luther var forsiktig med bruken av begrepet, siden han fryktet for at det kunne misforstås og føre til en form form for loviskhet.
Også innen vår gren av den læstadianske vekkelse har man vært varsomme med å bruke begrepet «lovens tredje bruk». Derimot når det gjelder de apostoliske formaningene, er det velkjent, og alle er kjente med og fortrolige med at de er i samsvar med de ti bud.
Å definere de ti bud som loven, har for mange gitt dårlige assosiasjoner, kanskje siden «lovens tredje bruk» ifølge historien var noe som de nyvakte tok i bruk, og hvor lovens trusler om straff og om Guds vrede i en viss grad var integrert i begrepet «lovens tredje bruk». Men helt enkelt har det heller ikke vært for alle for alle i vår gren av vekkelsen å skille de to, loven og evangeliet fra hverandre på og god, sunn og bibelsk måte. Noen ganger, når grensene mellom loven og evangeliet ikke har vært tydelig, har det dessverre ført til forkynnelse med sammenblanding og til loviskhet. Slikt forkynnelse er ikke bibelsk og apostolisk. I praksis skaper det like store problemer for ømme samvittigheten som å forkynne loven for slike som allerede er frikjøpt fra lovens krav og anklager.