Læstadius: Et nyfødt barn har arvesynd, men ikke gjerningssynder. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte


Selvgode egenrettferdige og deres innbilte renhet og syndfrihet
Vi har nok noen ganger hørt at noen fromme mennesker har skrytt av at Gud ikke trenger å anklage dem for deres gjerningssynder. Disse menneskene må nok være riktig hellige, dersom de skulle lykkes med å rense seg selv ren fra alle sine gjerningssynder. Men jeg frykter for at det er djevelen som skjuler deres synder, og at det er han som graver deres egen ondskap ned i jorden.

Frelseren ber oss bli som barn, både når det gjelder ydmykhet og fornedring. Voksne mennesker har nemlig mye egoisme og stor ære, og de har dessuten egenrettferdighet og kjærlighet til verden.

Men et nyfødt barn er fri fra disse hjemmesyndene som de voksne har. Disse syndene gjør at de voksne blir så store og så oppblåste at de slettes ikke kan slippe inn gjennom den trang port før sæden fra den onde ånd blir presset ut av deres hjerter. Først når alle utposinger i hjertet blir presset ut, og de blir slått og knust i stykker ved den sorg som er etter Guds hjerte, kan det bli plass nok slik at de kan klare å slippe inn gjennom den  trange port.


Nyfødte barn har arvesynd, men ikke gjerningssynder. Også de kan bli gjenfødt
Et nyfødt barn – som bare har arvesynd – kan derfor bli gjenfødt uten smerte og uten plage ved den felles nåde som blir gitt på grunn av Frelserens fortjeneste.

Den som vil bli som et barn, han må først bli så ren at han kan si: “Jeg har aldri syndet” (jeg har ingen gjerningssynder). Jeg har ikke noe av denne verdens ære. Jeg har ingen egenrettferdighet. Jeg elsker ikke denne verden. Det finnes ikke noe stolthet i meg, heller ikke vrede, ikke misunnelse og heller ikke noe begjær i mitt kjød.

Så syndfri kan et menneske bli, dersom djevelen får forvrengt øynene og får skjule alle sine egne synder. Men om øynene er åpne, så må man nok bekjenne slik Job gjorde, nemlig at et menneske “drikker urett som vann” (Job 15:16).

Da disiplene hadde en innbyrdes strid om hvem av dem som var den største, svarte Frelseren dem at den minste iblant dem, var den største (Lk 9:48). Om vi nå etter dette kjennetegnet, skulle prøve å få greie på hvem som er den beste kristne, så vil vi nok snart finne ut at det er den minste/yngste som vil kjenne seg som den dårligste av alle kristne. Han ville nok hatt en indre overbevisning om at alle andre kristne er nok bedre kristne enn hva han er, men at han selv er uverdig til å bære det kristne navnet.


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.