Læstadianisme før og nå - Sammendrag - Hør og les Herrens ord!

Startet i Karesuando (Nord-Sverige) i 1845–1846 med prosten Lars Levi Læstadius (1800-1861).
Vekkelsens første predikanter, Johan Raattamaa (1811-1899) og Erkki Antti Juhonpieti (1814-1900), spilte sentrale roller i å forme en mer evangelisk retning.
Vekkelsen spredte seg raskt til store områder i Norden og Amerika, og ble den største vekkelsesbevegelsen i Nordens historie.

Nøkkelmakten (i mer snever betydelse) ble i en viss grad praktisert allerede på 1600-tallet i Tornedalen, etter mønster fra Luthers Lille Katekisme.
Tre-alens-læra: En kontroversiell lære som hevdet at Gud kun virker gjennom det forkynte ord og den læstadianske menighet, ikke gjennom det skrevne Guds Ord.
Konflikter oppstod rundt synet på Bibelen, syndsbekjennelse og eksklusivt menighetssyn («bare vi er Guds rike» og utestengelse av andre som ikke hadde kommet til tro i vekkelsen) .

Predikantmøtet i Alkkula (Övertorneå) i 1875 tok avstand fra tre-alens-læra (bare vi, og at den Hellige Ånd ikke virker utenom det forkynte Guds ord) og påbudt offentlig skriftemål.
Åtte bispevisitaser på 1800-tallet kritiserte vekkelsen for å ringeakte Bibelen i forhold til det muntlige Guds ord, og å fremme eksklusivitet.
På flere predikantmøter svarte læstadianerne med selvkritikk, og forsøkte å korrigere ubibelske tendenser innad i vekkelsen.

Vekkelsen førte i en viss grad til økt bibellesning og bibelkunnskap, selv om man på den tid ikke hadde så rik tilgang til bibler, kristen litteratur og Luthers skrifter . Det var derimot sterk fokus på personlig omvendelse og et gudfryktig og anstendig liv blant tilhengerne.
Kjærlighet, veiledning, sjelesorg, syndsbekjennelse – og det å gjøre opp for for skader og ulemper egne synder hadde forårsake – ble fremhevet som levende frukter av troen, virket ved Guds Ånd.
Vekkelsen ble i stor grad anerkjent som en positiv kraft for både kirken og samfunnet. Drukkenskap, barn født utenom ekteskapet, utroskap, vold, tyverier og kriminalitet ble kraftig redusert i takt med vekkelsens framgang. Dette ble poengtert som positivt.

Det mest vanlige innen Læstadianismen har vært og er fortsatt at mennesker som kommer i syndnød og vil bli en kristen, enten oppsøker en kristen eller en menighet – eller blir selv oppsøkt – gir til kjenne sitt ønske om å få høre evangeliets kjernebudskap, og at kristne på Kristi vegne og på hans fullmakt forkynner syndenes forlatelse, som oftest i Jesu navn og blod.
Det forkynte Guds Ord ble i stor grad sett på som mer virkningsfullt enn det leste Guds ord. Men det ble ikke nektet for at Gud gjennom det skrevne ord kunne kalle på og vekke et menneske til syndenød, gi åndelig opplysning og i visse tilfeller føre til tro. Som eksempel på det, kan nevnes Erkki Antti Juhonpietis sterke erfaring, noe han forteller om i sin selvbiografi like før sin død, og som senere ble gjengitt i vekkelsens egne tidsskrifter.
Møtet i Ii (1885) bekreftet at frelse også kunne skje gjennom det leste Guds Ord, og understreket viktigheten av fellesskap og kjærlighet.

Forfatteren deler egne meget sterke erfaringer med SRK og fordømmelser og et eksklusivt menighetssyn.
Reflekterer over hvordan historisk innsikt kan hjelpe dagens læstadianere til å unngå tidligere feil.

Læstadianisme før og nå – Sammendrag