Samisk, norsk, kvensk eller finsk?

I mange hjem var samisk hovedspråket, og i en viss utstrekning kvensk . Mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen kunne ikke norsk. Derfor lærte barna selvsagt det språket som deres foreldre og deres kamerater snakket, og det ble også deres hovedspråk. Dette er faktisk noe som er helt vanlig i alle flerspråklige områder. Slik var det også i Alta. Noen eldre fra Rafsbotn har fortalt meg at når de begynte på skolen, kunne de ikke snakke norsk, selv om ikke de alle var finskættede. Men det rådende språket i bygda var kvensk/finsk,  men selvsagt også norsk og samisk. Det samme var også tilfelle i hele Porsanger, særlig i Børselv, Lakselv og Billefjord. Men også på svensk side i hele Tornedalen. Det var nemlig ikke etnisitet som avgjorde hvilke språk de ble å snakke hjemme og blant barn og unge, men det språket som var det dominerende på stedet.

Selv om fornorskningen var ennå sterkere tidligere, var den rimelig intensiv i mine foreldres generasjon. Barn i skolene i Nord-Sverige fikk ikke snakke annet enn svensk, selv om de verken forstod eller kunne snakke annet enn finsk. Og om de ikke forstod læreren eller om de brukte finsk som hjelpespråk, ble de straffet, og fikk i noen tilfeller ikke skolemat. Filmen Elina gir et  godt bilde av hvordan forsvenskingen var da. Dette forteller også en slektning av meg, Vieno Aidantausta mye om i boka “Väylä ja kylä”. Nøyaktig samme nasjonalisme var sterkt virksom også på Russisk side hvor hvor finsk var et forbudt språk og skulle utryddes, noe noen bekjente av meg fra Russland har fortalt meg. På Elvebakken, hvor kvensk var hovedspråket særlig blant guttene i mammas generasjon, fikk de ikke snakke språket engang på skolegården. Gjorde de det, og en norskspråklig lærer som overvåket at de ikke snakker kvensk, ropte de til hverandre: “Ruija tulee, ruija tulee!”, som for dem betydde: “Det kommer en norskspråklig, nå må dere bare snakke norsk”. Dette har Theodor Olsen (1916-1996) fortalt meg. Under pappas skolegang på Klubben i Kvalsund var læreren mye strengere. Der ble elevene fysisk straffet og mishandlet, og midlene for å gjennomføre fornorskningen var nok mye verre, særlig sett fra de samiskspråkliges side som ikke behersket norsk. Dette forteller Agnes Lorås detaljert om, og som gikk i samme klasse som min far. Utrolig nok lever hun fortsatt, og fylte hele 100 år 14.11.2021. For kort tid siden sendte hun en videohilsen til meg, siden hun minnes min far så godt.

Det er derfor ikke underlig at svært mange av de som vokste opp under en slik sterk fornorskningsperiode, fortrengte alt det samiske og det kvenske. Det var for dem noe skambelagt med å være same, sjøsame eller kvensk. Derfor ville de helst være som alle andre – eller som skolemyndigheten forventet av den – de ville være norsk. Og som følge av det, ville de heller ikke lære sine barn samisk eller kvensk/finsk siden de ikke unnet sine egne barn en like vond oppvekst som de selv hadde hatt. Så dermed mistet også mange av dem både sitt språk og mye av sin identitet. Slike personer møter jeg fortsatt på med jevne mellomrom, både av de med samisk og de med kvensk/finsk bakgrunn. Og det synes de er trist. Heldigvis beskylder de ikke sine foreldre, men forsvarer dem med å si at de gjorde det som de da trodde var det beste for barna.


Mange i dag søker sine røtter og velger sin identitet – som godt voksne

Slik jeg nevnte, er det mange i dag som synes det er trist at de ikke lærte seg språket som deres foreldre og besteforeldre snakket, enten det var samisk eller kvensk/finsk. Men for en norskspråklig som ikke har lært disse språkene som barn, er det en rimelig krevende oppgave å lære det i voksen alder, siden samisk og finsk er så forskjellige fra norsk. Og selv for meg som kan finsk rimelig godt og har undervist i språket i mange år, ville det ha vært svært rimelig krevende å lære meg kvensk så godt som jeg kan finsk. Det skyldes nok mest at det i praksis nesten er ingen som lenger snakker språket, annet enn i forbindelse med språkkurs. Og det blir alt for spinkelt. For å lære seg et språk, må man også høre og ha anledning til å bruke det i hverdagen i autentiske situasjoner, da først lærer man effektivt.

Selv var jeg så heldig å få høre kvensk/nord-finsk både i mitt hjem og på bygda, selv om de ikke snakket det språket med meg. Men passivt behersket jeg språket, og da jeg som voksen begynte å studere finsk, lærte jeg det rimelig fort. Men verre var det med samisk, det forstår jeg bare litt av.


Hva er min egen identitet

Når det gjelder identiteten i vår familie, følte nok min mamma seg som både norsk og finsk. Og det finske språket og den finske identiteten var hun også stolt av. Jeg tror nok pappa følte seg som norsk, men finsk språk og identitet  sto han nok mye nærmere enn samisk, skulle jeg tro. Men hva han egentlig følte, sa han aldri noe klart om. 

Selv har jeg nok alltid følt en tilhørighet til det finske og til finsk identitet og språk, i tillegg til at jeg selvsagt er norsk. Men om jeg virkelig skulle ha ønsket det, tror jeg at jeg kunne ha rett til å registrere meg i valgmanntallet til Sametinget, siden begge mine foreldre og flere av mine besteforeldre snakket samisk. Men med 65 % finske gener, ville nok det ha vær unaturlig for meg. 

Men også det å melde meg inn i Norske kveners forbund ville ha kjentes unaturlig for meg. Ikke slik at jeg ikke er villig til å støtte arbeidet for kvenene og deres historie, fremme deres språk, deres kultur og det kvenske folkets rettigheter. Men for meg er det kvenske språk, slik det er blitt i dag, fremmed.  Det er for spesielt, i forhold til hvordan mine foreldre og besteforeldre snakket. For deres kvensk var mer som en Nord-finsk dialekt. Derfor hadde de ingen problemer med å kommunisere med hvilke finlender som helst. Og det var et språk som kunne brukes i de fleste sammenhenger, også i Finland og i jobbsammenhenger der. Jeg forstår kvensk rimelig godt, og har bl.a. lest “Kuoksunvaaran takana” uten særlige problemer. Med 26 direkte forfedre fra Finland og noen fra Sverige, og størstedelen av dem som innvandret på 1600- og 1700-tallet og bare 3-4 på 1800-tallet. Så dermed må man kunne kalle meg for “en ekte Alta-kven”, selv om jeg ikke gjør det selv. Personlig tenker jeg at de som ønsker å lære det finske eller kvenske språket, kanskje gjør klokest i å satse på finsk språk og kvensk kultur. Og så kan de dessuten lære seg kvenske ord og uttrykk og enkel dagligdags kommunikasjon. Det er selvsagt enhvers valg, men det er min anbefaling. Da lærer man et språk som snakkes av mange millioner mennesker, og det vil man utvilsomt ha størst nytte av. 


Samisk virker å være mer verd enn kvensk av enkelte

Å tilhøre den kvenske minoriteten, gir kanskje ikke alltid samme fordeler som å tilhøre det samiske. Om ikke dette gjelder på alle områder, er det i alle fall slik når det angår tilbud om samisk og kvensk språk og kultur i det norske skoleverket. Men det kan også være tilfelle når det gjelder status. Det vil nok kanskje for noen være mer populært å identifisere seg med det samiske enn med det kvenske, skulle jeg tro. Men jeg kan selvsagt ta feil. For det er sikkert veldig individuelt.

I Kvalsund, der min far kommer fra, har det samiske innslaget vært mye større enn det kvenske/finske. Det gjelder selvsagt også språk og kultur. Der hvor det samiske har overlevd fornorskningen, har ofte det kvenske dødd ut eller blitt helt integrert enten i det norske eller i det samiske.  Siden det kanskje har vært slik allerede i nærmere 100 år, kan det være lett å tenke at alle disse folkegruppene – samer, finlendere og kvener – egentlig var samer, selv om mange av dem i folketellingene stod oppført med Finnish som nasjonalitet. Den kvenske/finske andelen av befolkningen – så langt jeg har funnet ut – var i min fars tid bare på 7-10 %. Og selv om den samiske befolkningen var mange ganger større, betyr det ikke at det ikke har bodd kvener og finlendere der. For det har det virkelig! Og når særlig finlendere flytter til et sted, er de utrolig trofaste mot sin egen kultur og sitt språk. Særlig der de er få, holder de tett kontakt med hverandre. Det ser vi over alt på steder hvor finlendere flytter til, enten det gjelder til Nordkalotten, til Sør-Sverige eller til Amerika. Finsk språk og kultur og fellesskapet mellom dem,  betyr faktisk utrolig mye for dem. Og sin finske identitet og sitt finske statsborgerskap vil de helst ikke gi fra seg. 

Men i Kvalsund kommune og kanskje særlig i små veiløse samfunn slik som Klubbukt hvor min far vokste opp, virker det som om de veldig sterkt integrerte seg med det samiske. Men etter å ha lest “Samiske sedvaner og rettsoppfatninger”, giftemål med samiske kvinner og krav om å integrere det samiske” av historiker Bård Berg som er fra Klubbukt, ble dette mye lettere å forstå for meg. For gjennom giftemål og integrering i det samiske , fikk de “adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor nordmenn ellers hadde vanskelig for å slippe til”, skriver han.

Ut fra dette kan man skjønne at det var “det samiske” som satte premissene, og at dette åpnet for tilgang til dyrka mark, til hustomter, til jakt og fiske etc.  Så derfor var også full integrering viktig både når det gjaldt språk, kultur og levesett. 


 

17 slektsledd av våre direkte slektninger primært fra Finland, og alle i direkte nedstigende ledd fra far til sønn i ikke mindre enn 550 år

Begge mine besteforeldre på farssiden hadde både finske tyske aner. De finske kom fra Birkaland, Österbotn, Övertorneå, Torneå, Kolari m.fl., og dessuten fra Novgorod. Og det hadde selvsagt også minst to av mine oldeforeldre og tippoldeforeldre. Fra våre fire barnebarn som er gutter, er det til sammen 17 slektsledd som alle går direkte fra far til sønn, og alle er direkte etterkommere av Innes Rechardt fra Tyskland, men de fleste av dem er finlendere. Mine besteforeldre som begge var fra Klubbukt, Ellen Serine Baardsdatter og Henrik Nils Baardsen, hadde  begge to følgende finske/tyske direkte slektninger, hovedsakelig fra Rechardt-slekta:

  1. Innes Rechardt som ble født i Tyskland i 1470. 
  2. Hans Innesson Rechardt (1500-1573) ble også født i Tyskland, men flyttet til Vojakkala nord for Torneå. 
  3. Lars Hansson Rechardt (1540-1600) ble født i Vojakkala i Finland.
  4. Lars Larsson Rechardt (1565-1625),   født i Haparanda og døde i Kemi.
  5. Abraham Larsson Rechardt  (1590-1660), Torneå.
  6.  Israel Abrahamsson Rechardt (1627-1687), handelsmann i Haparanda.
  7. Samuel Israelsson Rechardt (1675-1750).
    1. Født i Haparanda, døde i Alta.
    2. Sheriff/lensmann
    3. Bygde Masi kirke (som nå høsten 2021 er fullrestaurert).
    4. Bosatt i Eggeskall i Alta
  8. Israel Samuelsson Rechardt (1721-1779)
    1. Dødt og døde i Alta
  9. Samuel Israel Israelsen (1557-1826)
    1. Født i Alta, døde i Neverfjord
    2. Samelensmann
  10. Bor/Bård Samuelsen (1792-1842), min tipp-tipp oldefar.
    1. Født i Neverfjord, døde i Brensvik, Kvalsund
    2. Omgangsskolelærer
    3. Behersket norsk, finsk og samisk
  11. Peder Baardsen (1820-1887), min tippoldefar.
    1. Født på Stallogargo, død på Halsen i Kvalsund.
    2. Bodde i samme husstand som Israel Bårdsen, sin bror.
    3. På gården hadde de i forpleining to finsktalende, Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Alle i de to Bårdsenfamiliene snakket samisk. Det betyr at de var fullstendig trespråklige
    4. De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 geiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og neper.
    5. Det var større gårdsbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest.
  12. Baard Pedersen (1846-1923), Brendsvik i Kvalsund, min oldefar.
    1. Baard Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 førstepremie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvit¬stjerne».
  13. Henrik Nils Baardsen (1887-1926), Kvalsund, min bestefar.
    1. Bestemor: Elen Serine Baardsdatter (1891-1930), Kvalsund.
      1. Oldebarn til Bor/Baard/Bård Samuelen, nr. 10 ovenfor i Rechardt-slakta.
      2. Slektsrekke: Bård Samuelsen > Regina Baardsdatter > Baard Aanodtsen > Elen Serine Baardsdatter
  14. Riktor Baardsen (1921-1987), min pappa
    1. Født på Klubben i Kvalsund, døde i Alta
  15. Henry Baardsen, Alta
  16. Gustav, Rune, Robert og Mats (død) Baardsen.
  17. Edvind, Gustavs sønn; Daniel, Runes sønn; Joel og Isak, Robert sønner og William, Samuels sønn), alle Baardsen.

Slik det klart kommer fram av denne oversikten, har alle disse personene finske røtter, i alle fall på farssiden. Men at flere av dem kan ha vært gift med samer, er sikkert ganske naturlig, siden mange av dem bodde i samiske områder. Men siden “det samiske” ofte kan være mer skjult, har det ikke vært mulig å dokumentere det. 

I folketellingen 1865 står alle mine oldeforeldre og mange andre også oppført med “Finnish” som nasjonalitet, og det gjelder selvsagt også de som er oppført i denne oversikten. Slik jeg tenker, er det at de virkelig var finlendere og ikke samer, årsaken til at jeg i min DNA-test faktisk hadde så mye som 65 % finske gener. Det er i alle fall min konklusjon! Er dette riktig, vil dette samtidig også gjelde en stor del av Kvalsunds befolkning, i alle fall for de som har samme stamfedre som meg.


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.