Gud er den allmektige, og det er han alene som styrer, leder og opprettholder alt liv her på jorden. En av de som han benyttet som sitt spesielle redskap for å føre sitt løfte til Eva videre framover i historien, er Josef. Han kjenner vi rimelig godt fra bibelhistorien og fra kristen barnelitteratur. Josefs far var Jakob og hans mor var Rakel (1 Mos 30:22–24). Jakob var sønn av Isak, som dermed var Josefs bestefar. Og Isak igjen var sønn til Abraham, altså var han oldefar til Josef. Det var Abraham som første gang fikk løfte om at i hans sæd/ætt skulle alle folk på jorden bli velsignet. Den av Jakobs sønner som skulle føre Messias-linjen videre, var Juda og ikke Josef. Men uten at Josef hadde blitt solgt til Egypt, ville hele Jakobs «rest» dødd ut på grunn av den store og langvarige hungersnøden. Og nettopp for å hindre det, ble Josef en nøkkelperson og en redningsmann. Og Gud var med i alt som skjedde med Josef.
Josef vokste opp i en familie preget av mange familiekonflikter
Far til Josef, patriarken Jakob, hadde tolv sønner og Josef var den nest yngste. Dessuten hadde han en datter, Dina (1Mos 34:1). Selv om Jakob var en gudfryktig mann, virker det som om at han ikke maktet å oppdra sin familie slik han burde. Det var sikkert flere grunner til det. Selv var han vokst opp i en familie hvor det ikke alltid bare var harmoni og gode oppvekstforhold. Hans mor Rebekka favoriserte Jakob, mens hans far Isak syntes best om Esau. Etter hvert førte uroen i familien og hatet og truslene fra Esau til at Jakob måtte flykte for å unngå å bli drept.
Også da han kom til sin morbror Laban og skulle stifte egen familie, var det sterke spenninger mellom Laban og han. Jakob elsket Rakel og ønsket å gifte seg med henne, men ble bedradd av sin svigerfar, og han fikk Lea i stedet for Rakel etter syv års tjeneste. Etter syv nye år i Labans tjeneste, fikk han endelig til sist sin yndlingshustru Rakel. Forholdet mellom de to søstrene bar preg av konflikter og sterke spenninger (1Mos 29-30), noe som varte i mange år. Dessuten var det misunnelse og sterk rivalisering, på tross av at de var søstre. Mye av dette skyldtes Jakobs forskjellsbehandling av de to, siden han helt tydelig elsket Rakel mer enn Lea.
Det som dessuten økte spenningen i familien til Jakob – og som også skapte problemer i oppvekstforholdene til de 13 barna – var at både Lea og Rakel ga sine trellkvinner – Silpa og Bilha til Jakob for at de skulle føde dem flere barn. Altså hadde Jakob barn med fire ulike kvinner hvor de fleste av barna var halvsøsken. Alt dette gjorde neppe hjemmemiljøet mer harmonisk.
I en slik familie vokste Josef opp.
Hvorfor utviklet Josefs brødre seg så negativt?
Jeg har allerede nevnt noe om spenningene mellom Josef og hans brødre, og spenningen mellom brødrene og deres far. Det er lite trolig at det alltid var harmoni i hjemmemiljøet, siden det var en så sammensatt og komplisert familie. Josefs halvsøster Dina opplevde et seksuelt overgrep av en ikke-jøde, Sikem, med alle de drastiske følgene det fikk. På den tiden bodde Josef fortsatt hjemme sammen med med sine foreldre og sine brødre. Det fortelles at Jakobs sønner brukte svik (1Mos 34:13) mot hele Sikems folk, og de fikk med list alle mennene i byen til å omskjære seg. Slik lurte de dem til å tro at de hadde inngått en pakt om at Sikem skulle få gifte seg med Dina og at det dessuten kunne inngås flere ekteskap mellom de to gruppene . Men tre dager etter omskjærelsen, mens mennene fortsatt lå i store smerter etter omskjærelsen, slo Simeon og Levi – Josefs halvbrødre – alle mennene i byen i hjel med sverdet. På tross av dette
Det virker som om reaksjonen til deres far Jakob var utrolig svak. I stedet for at han talte strengt til sine sønner og påtalte denne synd, tenkte han mest på sin egen ære. Vi leser:
- «Da sa Jakob til Simeon og Levi: Dere har ført meg i stor ulykke ved å bringe meg i vanry blant landets folk, blant kana’aneerne og ferisittene. Jeg råder jo bare over en liten flokk. Slår de seg sammen mot meg, vil de drepe meg, så både jeg og mitt hus går til grunne», 1Mos 34:30.
Ruben ble fratatt førstefødselsretten. Den ble fordelt til Juda, Levi og Josef
Da det senere skjedde et incest-overgrep i Jakobs familie, virker det som at han heller ikke tok den synden nok på alvor. Dette skjedde mellom Jakobs medhustru Bilha og Josefs halvbror Ruben.
- «Mens Israel bodde der i landet, hendte det at Ruben gikk hen og lå med Bilha, sin fars medhustru. Og Israel fikk høre om det. – Jakob hadde tolv sønner», 1Mos 35:22.
Når det gjelder Jakobs reaksjon, leser vi kun: «Og Israel fikk høre om det». Men for Herren var ikke incest noe han så mellom fingrene på. Han sier i 1Krøn 5:1:
- «Sønnene til Ruben, Israels førstefødte sønn – han var den førstefødte, men fordi han vanhelliget sin fars leie, ble førstefødselsretten gitt til sønnene av Josef, Israels sønn, som likevel ikke ble ført inn i ættelisten som den førstefødte», 1Krøn 5:1.
På grunn av den alvorlige synden incest mistet patriarkens førstefødte, Ruben, sin førstefødselsrett. Den ble ikke gitt til bare en av brødrene, men ble delt i tre. Josef fikk en dobbel arvedel (1Mos 48:5-6; 1Krøn 5:1-2 , en økonomisk fordel, altså arven), men som ble overført til hans to sønner Manasse og Efraim. Prestetjenesten gikk til Levi (4 Mos 3:12–13), mens Juda fikk kongedømmet (1 Krøn 5:2) og som dermed førte videre Messias-linjen. Ruben, som førstefødt, hadde egentlig – menneskelig sett – rettmessig krav på alle tre dersom han ikke hadde syndet med sin fars medhustru.
Først i Kristus ble alt samlet til ett: Arv, prestedømmet og kongemakten.
Synden fikk alvorlige konsekvenser, slik den alltid får. Selv om det virker som om Jakob ikke reagerte på det der og sa, så Herren Rubens synd, og det var nemlig han som tok førstefødselsretten fra han. Det var Juda som Herren valgte til å føre Messias-linjen videre, samtidig som han fikk kongedømmet.
Men da Jakob ble gammel og skulle dø, etter over 50 år, tok han opp Rubens misgjerning. Da han velsignet sine sønner, sa han om Ruben:
- «Du bruser over som vannet. Du skal intet fortrinn ha. For du steg opp på din fars leie. Da vanhelliget du det – i min seng steg han opp!«, 1Mos 49:4.
Hva kunne så årsaken være til at Jakob ikke klarte å gi sine barn tryggere oppvekstsvilkår og å gi dem nok gudsfrykt? Kan det være at sønnene kunne bli mer ustyrlige, siden de vokste opp med fire forskjellige mødre, med spenninger og konflikter mellom Lea og Rakel, og mellom Jakob og hans to hustruer. Noe annet ville ha vært unaturlig. Men den som led mest på grunn av alt dette, var nok Josef. Det som for han var trygt, var at Herren ikke glemte ham, men vernet og beskyttet han gjennom alt han måtte gjennomgå i livet.
Konflikten mellom Josef og hans elleve brødre begynner å ta til
Jeg nevnte ovenfor at Jakob hadde vokst opp med forskjellsbehandling av barna, særlig mellom hans to foreldre og hans bror Esau. Og dessuten var det sterke konflikter mellom Esau og hans bror Esau, faktisk med reell fare for mord. Kanskje var alt dette med på å prege hvordan Jakob i sin tur oppfostret sine barn? At Josef var eldste sønn til Jakobs yndlingshustru Rakel, kan kanskje delvis være at han ikke klarte å skjule at han forskjellsbehandlet sine sønner, noe Josefs brødre tydelig la merke til. Bibelen forteller:
- «Israel hadde Josef kjær fremfor alle sine sønner, fordi han var hans alderdoms sønn. Han hadde latt gjøre en sid kappe til ham«, 1Mos 37:3.
Og denne forskjellsbehandlingen – nemlig at Jakob elsket Josef høyere enn hans brødre – fikk spenningen og konflikten mellom brødrene til å vokse, noe som fikk store konsekvenser for forholdet mellom dem. Det samme gjaldt også forholdet hans mellom Lea og Rakel, siden Jakob åpenlyst elsket Rakel mer enn Lea (2Mos 29:30, 31, 32, 33, 33, 34, 1Mos 30:20). Denne forskjellsbehandlingen var så tydelig at også Herren så det (1Mos 29:33). Og dette var også årsaken til det spente forholdet mellom det to søstrene (1Mos 30:8, 15).
Faktisk kan det være slik at denne karaktersvakheten hadde Jakob med seg fra sin egen oppvekst. Så noe av det dårlige forholdet mellom Jakobs 11 sønner og Josef kunne nok skyldes dette.
Synden misunnelse ledet til sjalusi og hat mot Josef
Josef var selv helt uskyldig til alle disse problemene. Han var på den tiden en ungdom på 17 år. Den side kjortelen Josef fikk av sin far – siden han fikk Josef i hans alderdom – var for brødrene et klart symbol på Jakobs særbehandling(1Mos 37:3, 23). Sannsynligvis våget de ikke å reagere på denne misnøye overfor sin far. Og helt sikkert hadde de vært misunnelige på Josef alle de 17 årene før det, siden Jakob hadde Josef så kjær. Så siden de ikke våget å reagere, av respekt for sin far, gikk hele deres misunnelse og sjalusi ut over den uskyldige Josef.
Ytterlig en sak de mislikte sterkt med Josef, var at han gikk til sin far med det onde han hørte om dem (1Mos 37:3). Hvor lurt dette var, er et annet spørsmål. Alt dette førte til at de la Josef for hat, og kunne derfor ikke tale vennlig til ham. Andre steder kaller Bibelen denne synd for misunnelse (1Mos 37:11; Apg 7:9). For øvrig er dette en åpenbar synd mot det femte bud. Slikt er opphavet til ukjærlighet, for misunnelse vekker hat og sinne, og kan i verste fall lede til både vold og drap.
Bakgrunnen for deres misunnelse var at de mente at det heller var de selv som heller burde ha fått det alt samme som Josef hadde fått: Sin fars kjærlighet, oppmerksomhet, omsorg og en tilsvarende sid kappe som Josef fikk. Og siden de ikke fikk det, hevnet de seg på Josef.
I tillegg til at de var misunnelige, ble de dessuten sjalue på Josef. Han hadde to drømmer, og han fortalte drømmene for sine brødre, noe som ytterlig førte til mer sjalusi. Slik de tolket Josefs drømmer, trodde de at han mente at han muligens skulle bli en framtidig leder over dem, siden de sier: «Skal du kanskje være konge, og herske over oss»? Dette førte til at de hatet ham ennå mer. Den andre drømmen fortalte han både til sine brødre og til sin far. Jakob reagerte slik: «Hva er det for en drøm du har hatt? Skal vi virkelig komme – jeg og din mor og brødrene dine, og bøye oss til jorden for deg»? Også på grunn av dette vokste både misunnelsen, sjalusien og hatet, faktisk slik at de helt konkret planla å drepe sin egen bror Josef (1Mos 37:18-20).
Gud var med Josef og bevarte han fra brødrenes mordplaner. Han sendte ham til Egypt for å berge hans far, sine brødre og sin slekt fra en sikker hungersdød
Ovenfor nevnte jeg at Josef var helt uskyldig i hans fars særbehandling og i sine brødres misunnelse, sjalusi, hat og mordplaner. Og heller ikke var Josef opphavet til sine drømmer. I ettertid kan nok noen tenke at var det nødvendig for han å fortelle om sine drømmer, siden han burde skjønne at det kunne lede til økt spenning. Men slik jeg tenker, var det rett. Hvordan kunne senere historie og vi ellers forså sammenhengen i hele Josefs historie? Alt har jo ofte en sammenheng, en rød tråd, og det har fortellingen om Josef og skjebnen til Jakobs storfamilie, Guds utvalgte folk. Og særlig kan vi se tydelige spor på Guds ledning gjennom hele Josefs liv.
Josef var utvalgt av Gud, det er det ingen tvil om. Og det var også Gud som lot alt dette skje, og i den rekkefølge Bibelen forteller det. To av Josefs brødre hindret faktisk at han ble drept, det var Ruben og Juda. Ruben foreslo at de skulle kaste han i en brønn i stedet for å drepe ham. Og det var Juda som forslo at de skulle selge ham (1Mos 37:26-27). Dessuten var det Juda som senere gikk i borgen for deres yngste bror Benjamin, to ganger (1Mos 43:8; 44:32), slik at noe barmhjertighet var det i disse to brødrene.
Hvorfor ble Josef sendt nettopp til Egypt?
Hva hadde skjedd dersom Josef ikke hadde blitt sendt nettopp til Egypt. Gud hadde faktisk åpenbart dette for Josef, og det er tydelig at han trodde på det. Og at Gud var med ham, vernet og velsignet ham og talte til han, gjorde helt sikkert at han fikk mot til å holde ut i all den motgang og alle de prøvelser og fristelser han ble utsatt for. Vi leser i 1Mos 45:5: «Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere». Og i vers 7 finner vi selve årsaken til at Josef havnet i Egypt:
- «Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse».
Dette viser at Gud alltid har omsorg for sitt utvalgte folk, «resten». Farao hadde to drømmer. En om to sju fete og fine kyr som beitet i elvegresset. Deretter så han sju kyr, tynne og utmagret og svært stygge kyr som åt opp de fete kyrne. Så stygge kyr hadde Farao aldri sett.
I den andre drømmen så han sju fulle og de sju tynne aks, og de tynne aksene slukte de sju gode aksene (1Mos 41). Men ingen av spåmennene kunne tyde drømmen.
Josef tyder Faraos to drømmer og velges til nest øverste leder i hele Egypt
Men Josef kunne gi en rett tydning til Faraos drømmer. Han fortalte at det først skulle komme sju år med svært stor overflod og velstand, og deretter sju år med stor hungersnød i hele Egypt. Etter å ha tydet drømmene, foreslo Josef at Farao skulle se seg ut en forstandig og vis man for å bygge opp store kornlagre, slik at de skulle klare seg de sju årene med stor hungersnød.
Farao ønsket å finne en mann som hadde Guds Ånd (1Mos 41:38), og valget falt på Josef. Han ble satt over hele landet Egypt. Så satte Farao sin egen signetring på Josefs hånd, kledde ham i fine linklær og hengte et gullkjede om halsen hans. Han lot Josef kjøre i sin nest beste vogn, og de ropte ut foran ham: Abrek, som betyr: Bøy kne! Så fikk han et nytt navn som tydelig bekrefter Josefs rolle som forbilde på Jesus, livets brød. Gud satte Josef til å berge liv fra hungersnøden. Farao satte Josef til å samle og dele ut korn, slik at folk ikke skulle dø (1 Mos 41:55–57).
- «Da folket i Egypt begynte å sulte, ropte de til farao etter brød. Og farao sa til alle egypterne: Gå til Josef! Det han sier dere, skal dere gjøre. Hungersnøden bredte seg ut over hele jorden. Da åpnet Josef alle kornlagrene og solgte til egypterne, for hungersnøden var hard i landet Egypt. Og fra alle land kom det folk til Egypt for å kjøpe korn hos Josef, for hungersnøden var stor over hele jorden», 1Mos 41:55-5.7
Etter hvert ble det en meget stor hungersnød også i Kana’an hvor Jakob og hans folk bodde. Også de kom til Egypt for å kjøpe korn. Og hvem møtte hans brødre vel andre enn deres egen bror Josef. Nå var han satt i en nøkkelposisjon med nest øverste myndighet i hele Egypt. Han hersket over alt, bortsett fra tronen. Josef kjente sine brødre igjen, men de kjente ikke ham (1 Mos 42:7–8). For han talte til dem kun gjennom tolk og ønsket helt bevisst å skjule sin identitet. Josef var faktisk meget streng med dem, og han anklaget dem for å være speidere, som nevnt. Han ville prøve dem for å se om de fortsatt var slik som da han siste gang så dem og da han bodde hjemme i Kana’an, eller om de hadde lært noe av sine egne misgjerninger og senere ydmyket seg. Han spurte dem grundig ut om deres familie og slekt, og de fortalte om sin yngste bror som var hjemme med sin far. For å prøve dem, krevde han at de måtte hente sin yngste bror og la en av dem bli igjen i Egypt som pant. Først da skjønte de litt av hva ondt de hadde gjort, og at alt de nå opplevde, hadde en sammenheng med deres misgjerninger mot sin bror Josef:
- «De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss. Ruben tok da til orde og sa til dem: Sa jeg det ikke til dere: Synd ikke mot gutten! Men dere ville ikke høre. Se, derfor kreves nå hans blod», 1Mos 42:21-22.
Alt de sa, forsto Josef. Men han ga seg ikke til kjenne. Og det gikk så dypt inn på han at han gråt. Deretter tok han Simon, bandt han mens alle så på, og sendte de andre hjem for å hente Benjamin til Egypt. Så lot han dem dra med korn i sekkene, men pengene de betalte kornet med var lagt i hver og en sin sekk. Og når de oppdaget det, ble de ytterlig ble mer sjokkerte.
Da de kom hjem fortalte brødrene sin far Jakob om mannen i Egypt som var så hård med dem, og at de hadde fortalt han at en av brødrene ikke var mer. Han var død. Men de ante ikke at det var Josef som de hadde forhandlet med i Egypt, siden han kun talte med dem gjennom tolk.
Da de neste gang kom til Egypt og hadde Benjamin med, ga Josef seg til kjenne
Jakob ville absolutt ikke sende Benjamin til Egypt, siden han fryktet for å miste også ham. Først rev er rovdyr Josef i hjel, og nå fryktet han også for Benjamins liv. Men til sist ble hungersnøden så hård at han ikke hadde noe valg. Uten korn var de samtidig uten mat, og da ville de alle komme til å dø. Jakob var jo Isaks sønn og Abrahams sønnesønn. Og løftet om en tre-dobbel velsignelse var jo gitt til Abrahams ætt. Og om hele Jakobs storfamilie, den velsignede ætt eller «resten» kom til å sulte i hjel, kunne heller ikke Guds løfte til Abraham gå i oppfyllelse. Og da ville det heller ikke være noen til å føre Messias-linjen videre. Så dermed hadde alt håp om «kvinnens sæd, Kristus, kunne gå i oppfyllelse. Derfor hadde Jakob ingen valg. Man bare måtte sende Benjamin med sine brødre til Egypt. En vei tok en slik reise 10-20 dager, en strekning på ca. 400 km. På den tiden var Benjamin ca. 30 år, altså en voksen mann.
Å lese Josefs møte med sin helbror Benjamin er sterk lesning. Aldersforskjellen mellom den var ca. 10 år….
… fortsetter…