Johan Raattamaa: Læstadianismen forsøkt splittet med vranglære og falsk forståelse av Guds Ord

av

Det jeg her siterer, er hentet fra Læstadiansk folkeminne, av historiker Martti E. Miettunen

Bakgrunn:
Den læstadianske vekkelse hadde sin begynnelse i Karesuando i 1846. Etter noen år spredte den seg til store deler av Nord-Kalotten, både på svensk, finsk og norsk side. Men lenge før denne vekkelse tok til, hadde det fantes det kristendom og menigheter og blitt gitt kristendomsundervisning på begge sider av Torne- og Muonioelva. Luthers katekisme var også kjent og blitt undervist i via kirken, og skriftemålet, syndsbekjennelsen og tilsigelse av syndenes forlatelse var en fast del av kirkens undervisning, slik det ble lært i Luthers lille katekisme. Menn noen dypere vekkelse ble det ikke, og heller ikke omvendelse slik det  senere ble på Læstadius tid. 

Direkte utdrag fra Læstadiansk folkeminne

Vranglære: Den Hellige Ånd er ikke virksom utenfor den læstadianske menighet

I Kallonkylä, Kittilä oppstod den forestilling at Den Hellige Ånd ikke er virksom utenfor den læstadianske menighet. Hanhi-Pieti holdt samling hjemme hos Juhan Aapo Kivijärvi, hvor også Koskamo (Oluf Koskamo (1850-1930, predikant i Tana), var til stede. Hahni-Pieti (Pietari Hahnivaara, 1833-1926) omtalte noen vekkelser forut for den læstadianske, t eks vekkelsen i Tornèdalen i Wiklunds tid. Så spurte han tilhørerne om hvilken ånd det kunne være, som var virksom i disse bevegelsene. Kivijärven Juha-Aapo svarte at det var lovens ånd. Siden den gang (fra begynnelsen av 1870-tallet) lærte man i Kittilä at Den Hellige Ånd er ikke virksom utenfor den lestadianske menighet. Denne oppfatning ble hurtig utbredt i hele i Nord-Finland, ja, til Sverige også...

Da Raattamaa reiste omkring og holdt samlinger i Kainu (Kalix), spurte en derværende prost: «Så nå lærer dere at Den Hellige Ånd er ikke virksom annet enn gjennom Deres prekener!»

Da utbrøt Raattamaa: «Er den derre lausungen nådd hit allerede!» (Dvs den forestilling at Den Hellige Ånd ikke virker utenom den læstadianske vekkelse) – Allerede før Raattamaa dro til Kainu, hadde Olli Välitalo vært i Saivomuotka (Johan Raattamaas hjemsted) og fortalt ham hva man nå lærer i Kittilä. Dessuten hadde Kieksi fra Kemijärvi vært i selve Saivomuotka og forkynt den samme lære, at Den Hellige Ånd ikke virker utenfor den lestadianske menighet. Raattamaa forsøkte å rettlede ham, men han lot seg ikke rettlede. 

Johan Raattamaa reagerer sterkt på den nye vranglæren

Koskamo var selv til stede i Saivomuotka da denne virksomheten pågikk. Da deltok Hanhi-Pieti, Fredrik Paksuniemi, Iisakki Jyväla (fra Kittilä), Erkki Turkiainen (fra Rovaniemi), og detil søstrene til Hanhi-Pieti – Matleena og Maria. Det Westeson forteller, stemmer. Koskamo husker at Raattamaa trampet med foten da han ga den skarpe irettesettelse: «Nei, karer! Slik får man ikke binde Guds hånd!»

Raattamaas intensive innsats for å få slutt på den eksklusive vranglæren

Neste år dro Raattamaa til Finland i ens ærend for å gjøre slutt på forestillingen om Den Helligånd som ikke virker utenfor den læstadianske bevegelse (turen til Kainu/Kalix kan ha skjedd i mellom tiden). Han holdt samling i Särkijärvi-bygda i Muonio.

Koskamo – som var med ham på turen, leste teksten for ham. Straks den var lest, bøyde Raattamaa hodet mot bordet og begynte å gråte som et lite barn. Etter ei stund begynte han med beklagelse å snakke om hvor liten denne kristendom var i begynnelsen, og om hvordan den ble født med møye og besvær, og nå har man begynt å splitte den med denne vranglære og falske forståelse av Guds Ord.

Raattamaa virer å få slutt på denne vranglæren i Kittilä

Deretter fortsatte turen til Kittilä, hvor samling ble holdt i Hanhivaara og i kirkebygda. Raattamaa sa mens han holdt Hanhi-Pieti og Kivijärvi om halsen: «Det ordet må vi legge bort, at Den Hellige Ånd ikke virker utenom menigheten, annet enn gjennom det forkynte Guds Ord» (dvs den læstadianske).

Hanhi-Pieti og de andre i Kittilä tok vare på Raattamaa’s ord, og det ble slutt på denne vranglære i Kittilä, ifølge Oluf Koskamo.

 

Raattamaa på en lang rundtur og besøkte mange menigheter for å få stopp på spredningen av vranglære

Fra Kittilä fortsatte Raattamaa (med Koskamo) til Rovaniemi, derfra videre gjennom Unari og Syväjärvi til Sodankylä og Pelkosenniemi, samt til Kemijärvi. Hele veien talte Raattamaa imot denne vranglære. Også Sandberg (fra Kemi) fulgte med på turen fra Kittilä til Kemijärvi (må ikke forveksles med nåværende S. i Neder-Torneå). Mens predikant Sandberg stadig dultet bort Raattamaa, pukket han stadig på det at Den Hellige Ånd virker ikke utenom den læstadianske menighet. Til slutt – i Kemijärvi, utbrøt Raattamaa litt kvast til Sandberg: «Det skal du tro, at også andre kan forstå Bibelen, og ikke bare du alene!» Utbruddet virket. Sandberg tidde og dro sin vei.

Fra Kemijärvi fortsatte turen videre til Kuolajärvi og Savukoski, tilbake til Kuolajärvi (Salla) og så til Pudasjärvi og derfra til Rovaniemi – fortsatt kun i den hensikt å ta livet av denne «lausungen». Hele veien forklarte Raattamaa i talene sine hvordan Den Helligånd hadde virket der og der utenfor menigheten (dvs den lestadianske vekkelse). Fra Rovanieme dro han gjennom Kittilä (hvor man holdt samling enda en gang) og tilbake til Saivomuotka.

Vranglæren behandlet på predikantmøtet i Alkkula (Øvre-Torneå) i 1872 og vedtatt som ubibelsk og ikke-læstadiansk

Koskamo vet med sikkerhet at hovedsaken på «kirkemøtet i Alkkula» (1872) var nettopp denne vrangforestilling, at Den Hellige Ånd ikke er ikke virksom utenom «menigheten». Raattamaa har sagt mange ganger at denne lærdom er den største feiltagelse som er gjort innen den læstadianske bevegelse. Etter Raattamaas behandling av saken under «kirkemøtet/eldste og predikantmøtet», innså man at denne falske lære måtte legges vekk…

Sitat slutt!

Les mer om denne saken:

 

Kommentar:
Påstanden om  at den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde kun innen rammen av den læstadianske vekkelse, at man bare kan bli frelst gjennom denne vekkelsen og at Bibelen er en død bokstav, men blir levende først når en predikant med den Hellige Ånd utlegger ordet, var allerede på 1870-tallet spredd til mange læstadianske menigheter både i Finland og i Sverige. Årsaken til at denne lære spredte seg så raskt, var at også noen av predikantene delte denne forståelse, og derfor spredte denne lære som bibelsk og læstadiansk. Det tok ikke lang tid før denne ubibelske lære også kom til de norske menighetene, i alle fall i en viss grad. Og dessverre ser denne oppfatning ikke se ut til å dø ut, men virker heller å ha fått ny og frisk vind i seilene, særlig blant noen i den yngre generasjonen. Slik jeg vurdere det, er det flere årsaker til det. Det ene er mer markante gruppedannelser nå enn tidligere, også over landegrensene. Det kan man se av hvilke predikanter som blir tilkalt til de ulike menighetene og storforsamlingene, og hvor folk helst reiser for å delta på møter. Det andre er hvem man oppfatter som mer levende kristne enn andre, gjerne ut fra det ytre og gjerne hvor det er litt ulike kulturer. Det tredje er at en del tilhørere subjektivt opplever og gir uttrykk for at den Hellige Ånd taler mer levende og kraftigere gjennom visse predikanter enn andre, og som derfor samler seg mest rundt dem. Det fjerde og kanskje det aller farligste, er synet på hvem som har den Hellige Ånd og hvem som ikke har det. Det femte er at det faktisk er noen predikanter som i sine prekener konkret og dokumenterbart har oppmuntret yngre kristne til mer kritisk lytting, og til nøye å vurdere andre predikanter for å avsløre eventuell falsk lære. Og da går det fort til kjødelighet og ennå mer ytterlig markering av grensene mellom kristne. Og det sjette er – slik jeg opplever det – en mer markant og eksklusiv forsamlingslære, altså svært mye av det samme som fikk sin start på 1870-tallet, og som Raattamaa og tre store predikantmøter tok en klar avstand fra. Egentlig er alt dette klare sekteriske trekk, noe som er viktig å være oppmerksom på!

Ved flere tilfeller uttalte prost Læstadius at det fantes flere gjenfødte kristne blant ikke-læstadianske kristne enn i statskirken. Og like før sin død skrev han et brev til en ikke-læstadiansk kristen venn hvor han ba de kristne i Stockholm å be for han, på tross av at det på den tiden ikke fantes læstadianske kristne der. Altså anså Læstadius at det fantes levende og gjenfødte kristne også utenfor den læstadianske vekkelse, noe vi bør merke oss. Dette viser klart at Læstadius ikke et eksklusivt menighetssyn, men at det oppstod først ca. 10 år etter hans død!

Selv om det virker som om Raattamaa fikk satt en stopper for denne læra i Kittilä ved å klare å overbevise predikant Pietari Hanhivaara – ifølge historiker Martti E. Miettinen – levde denne «løsunge», slik Raattamaa kalte denne læra, sitt eget liv på tross av at han gjorde alt for å stoppe den, men uten å lykkes helt. Som kjent så vekkelsens leder Johan Raattamaa absolutt ikke mellom fingrene på at en slik ubibelsk lære skulle få spre seg under navn av å være læstadiansk, noe den absolutt ikke er. For at denne lære ikke skulle få leve videre i vekkelsens navn og etter hvert danne grunnlaget for en framtidig splittelse, tok han opp denne saken på det store predikantmøtet i Alkkula i 1872. På tross at Raattamaa fikk støtte for at en slik lære var å betraktes som vranglære og en vrang forståelse av Bibelen, virker det som denne vranglære hadde en utrolig stor overlevelsesevne. Det ser man av at saken måtte behandles på tre uavhengige predikant- og eldstemøter:  på predikantmøtet i Alkkula i 1872, på preste- og predikantmøtet i Ii i 1885 og på et stort predikantmøte i Haparanda i 1909, på Pauli Rantalas initiativ. Men på tross av flere vedtak som erklærte denne lære som falsk lære, og at de forbød predikantene å videreføre en slik lære, så har enkelte predikanter og deres tilhengere blitt fasinert over å tilhøre «en så eksklusiv menighet og en gren av vekkelsen» som er den eneste som har den Hellige Ånd, og som kan formidle frelse og evig liv. 

Fra begynnelsen av 1870-tallet fram til splittelsene på begynnelsen av 1900-tallet omfattet det eksklusive menighetssynet hele vekkelsen, altså de som hadde et slikt syn, kunne godta alle som tilhørte hele den læstadianske vekkelse som levende kristne. Men etter at vekkelsen ble splittet, og kanskje særlig etter 1934 fram til nå, finnes det mange parallelle «eksklusive menigheter» som oppfatter seg selv som de som alene fører Guds rike videre. For det er de som er de opprinnelige og ekte læstadianerne som viderefører de gamles lære og den opprinnelige kristendommen. Selv om alle disse tilhører en og samme vekkelse og i all hovedsak tror likt og har samme lære når det gjelder det sentrale i frelsens budskap, kan de dessverre ikke kan godta hverandre som likeverdige kristne. Jeg har tidligere nevnt gammellæstadianerne, SRK. Samme trange syn fantes etter splittelsen i Alta på 1950-tallet. Dessuten kjenner jeg kristne både innen førstefødte-retningen i Norge og blant de konservative i Lyngen-retningen som har opplevd det samme. Og noe av det samme kan man også møte innen Alta-retningen og innen deler av LLF.

Samme ubibelske lære lever fortsatt i vekkelsen i vår tid, og virker å tilta

Personlig har jeg ved flere tilfeller møtt kristne personer fra ulike retninger av det læstadianske miljøet som har gitt uttrykk for samme ubibelske tenkning som Raattamaa definerte som «vranglære og falsk forståelse av Guds Ord» allerede for 150 år siden. Første gangen var i Finland i 1973 i et lite hyggelig møte med den gammellæstadianske retningen SRK. Der fikk jeg helt entydig beskjed om at vår gren av vekkelsen ikke har den Hellige Ånd og derfor ikke kan formidle frelse og syndenes forlatelse, på tross av at man innen vår gren har nøyaktig samme lære om omvendelse, syndsbekjennelse, forkynnelse av syndenes forlatelse, rettferdiggjørelsen og når det gjelder det kristne liv i Jesu etterfølgelse. Men siden den Hellige Ånd kun virker gjennom dem og i deres gren av vekkelsen som er det eneste rette Guds rike – siden alle andre læstadianske retninger er villfarne – kan ikke noen i Rauhan Sana/LFF/Torneådalen/Altaretningen bli frelst. Det var de tydelige på ovenfor meg.

Ifølge Johan Raattamaa som var hovedlederen i hele den læstadianske vekkelse etter Læstadius’ død, er en slik lære verken bibelsk eller læstadiansk, men derimot vranglære. Det var Raattamaa meget tydelig på, et syn som hadde bred støtte i tre større predikant- og eldstemøter i tiden 1872-1909.

Samme uttalelse om at den Hellige Ånd ikke var virksom i vår hjemmemenighet på Elvebakken fikk jeg høre i 1977 av en av lederne i øst-menigheten etter splittelsen på 1950-tallet. Også i den langvarige og fastlåste konflikten mellom Elvebakken læstadianske menighet og Rafsbotn læstadianske menighet har det fra ulike hold kommet mange antydninger om det samme. 

Hadde hovedlederen i den læstadianske vekkelse, Johan Raattamaa, levd i dag, hadde han absolutt grepet inn og ikke sett passivt på at slikt får skje, og at «Tre-alens-lære» som ble forkastet som ubibelsk i 1885, i 1885 og i 1909, lever fortsatt, om ikke like synlig. For virkeligheten  er den at slikt skaper kjødelige og menneskelige skillelinjer og grupperinger, og skiller venn fra venn, predikanter fra predikanter og menigheter fra menigheter. Slik er dessverre virkeligheten! Og at slikt er ukristelig og direkte synd, er Bibelen entydig på. Derfor lyder Jesu oppmuntring til oss, slik det lød for menighetens engel i Efesus:

  • «Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg«, Åp 2:5.

     

Sekteriske trekk også innen deler av læstadianismen – noen skremmende paralleller

Slik ovenfor nevnt, kritiserte Johan Raattamaa og flere store nordiske predikantmøter deler av den læstadianske vekkelse for usunne og ubibelske lærdommer som ble spredd i vekkelsens navn fra begynnelsen av 1870-tallet. Slik predikant Oluf Koskamo forteller – ifølge historiker Martti E. Miettinen i boka Læstadiansk folkeminne – var han selv på en større rundreise hvor Raattamaa i menighet etter menighet talte mot denne ubibelske lære. Den gikk ut på at Den Hellige Ånd ikke er virksom utenom den Læstadianske menighet, og gjennom deres prekener, en vranglære som Raattamaa gjorde alt han kunne for å stanse.  Denne lære ble avvist som ubibelsk vranglære på predikantmøtet i Alkkula i 1875, på preste- og predikantmøtet i Ii i 1885 og på predikantmøtet i Haparanda i 1909. 

Læra om at den Hellige Ånd kun var virksom innen læstadianismen, førte etter hvert til at det utviklet seg et eksklusivt menighetssyn, slik tilfelle var blant gammellæstadianerne SRK. Dette fikk jeg personlig oppleve meget sterkt som en ung kristen i 1973 hvor jeg ble møtt med følgende eksklusive men utestengende budskap:

  • «Guds rike, det finner du blant oss. Det er her den Hellige Ånd er virksom, og gjennom oss du kan få del i den og komme inn i Guds rike. Det er den velsignelsen som vi formidler som er gyldig innfor Gud. Og vi forkynner deg syndenes forlatelse, da er dine synder tilgitt også i himmelen. For makten til å tilgi synder, den tok ikke Jesus med seg til himmelen. Men nøkkelmakten, den ga han til kristne i Guds rike. Og det finner du her, blant oss!  

    Dette sa de, på tross av at de kjente til at jeg ett år tidligere hadde kommet til tro, og blitt velsignet i Jesu navn og blod, og jeg fortalte at jeg trodde meg som et Guds barn og at mine synder var tilgitt. Men nei, sa de: «Du er ført vill! De som velsignet deg, hadde ikke selv den Hellige Ånd! Derfor er deres velsignelse ugyldig. Men dersom du innrømmer at du ble feil veiledet, kan vi velsigne deg, og da vil du få den Hellige Ånd!»

Denne sekteriske forestilling om et «kun vi er Guds rike, bare vi forvalter himmelrikets nøkler og bare vår velsignelse er gyldig innfor Gud» er nok dessverre ikke bare begrenset til SRK på 1970-tallet, men lever nok fortsatt sitt «skjulte liv» innen deler av den læstadianske vekkelse, det tror jeg neppe er noen overdrivelse. Eksklusiv menighetslære – noe Raattamaa og predikantmøtene og de fleste læstadianerne i tiden 1875-1909 tok sterk avstand fra – er derfor ikke et læstadiansk fenomen, men har heller sitt opphav i synder som menneskelig egoisme, selvhevdelse, høye tanker om seg selv som Kristi sendebud og om sin menighet eller vekkelse, og andre tilsvarende kjødelige synder. Og alt slikt tok både Jesus og apostlene sterk avstand fra og advarte mot, og kan derfor ikke defineres som bibelsk.

Noen generelle sekteriske trekk, og noen kjennetegn:

  • Eksklusivitet – tro på at menigheten har den eneste rette lære og at medlemmene er spesielt utvalgte
  • Frelse, mottakelse av den Hellige Ånd og syndenes forlatelse et mulig kun innen vårt fellesskap utenom egen menighet blir sett på med mistenksomhet, farlig eller i verste fall som vranglære
  • Bibelkunnskap fra eksterne, historisk teologi og åndelig fellesskap 
  • Manglende åpenhet, liten grad av åpenhet og transparens.
  • Mistillit til etablert bibelkunnskap. Man stoler ikke på fagpersoner i andre kristne miljøer. Derimot bekrefter man gjensidig hverandres meninger.
  • Man blir ekstremt godt mottatt i starten, man blir inkludert og tatt godt hånd om. Etter hvert kommer kontrollaspektet inn.

Sekten «Menigheten  uten navn» og deres virksomhet i Alta-regionen og andre steder i Finnmark

For en del år siden begynte noen som tilhører «Menigheten uten Navn» eller «To og to» som de også kalles, å drive misjonsvirksomhet i Finnmark. Og ganske intensivt. Til og begynne med var det to menn som reiste sammen. Og det siste tiåret har to og to kvinner vært aktive. Personlig har jeg valgt ikke å møte dem, selv om jeg en gang ble invitert. Men jeg kjenner flere kristne som har deltatt på deres møter, som kjenner dem og som har samtalt med dem. Da de kom til Alta, presenterte de seg bare som kristne, faktisk som kristne som lever slik som kristne levde på apostlenes tid. Det er likesom deres kjennetegn. Årsaken til at de alltid reiser to og to, er at det var slik Jesus sendte ut sine apostler, to og to iflg. Mark 6:7 og Luk 10:1. For dem er det viktig å følge Jesu mønster og å leve slik han lærte. Egentlig har deres menighet ingen offisielle navn. Men de ønsker helst å kalle seg kristne, og gjerne apostoliske kristne. For slik apostlene levde, legger også de vinn på å leve. Det er deres motto. Kvinnene har alltid langt hår, og de kler seg alltid i skjørt, ikke i bukser. Sett med dagens øyne ser de gammeldagse ut og lever et meget enkelt liv. Og nettopp dette fasinerer de en del konservative kristne, også læstadianere. På en måte vekker deres enkle ytre i klesstil og levesett fasinasjon hos enkelte. Disse menneskene virker å være ærlige og frimodige kristne, som ikke har noen annen lærebok enn Bibelen, påstår de. De utgir ikke noe egen kristen litteratur, men nøyer seg med Bibelen og sin egen salme-/sangbok. Denne deles ikke ut og kan ikke kjøpes, men er kun til intern bruk. 

Siden de nekter å delta i militærtjeneste men søker fritak, må de i sine søknader til myndighetene om fritak, opplyse hvilke menighet de tilhører. Og derfor har det blitt til at deres menighet kaller seg med  ulike navn i ulike land. De blir også kalt «The Truth», siden de mener at det er de som har sannheten og den eneste rette forståelsen av evangeliet. Eller så omtaler de seg som «venner» eller «troende».  «Den apostoliske misjon» er også noe de iblant blir kalt for.

Hvorfor er da jeg interessert i å finne mer ut av denne «hemmelighetsfulle sekt»? Ja, jeg kaller den faktisk for «en sekt», siden de oppfyller rimelig mange kriterier for en sekt. Det var det ene!

 

Fornektelse av Gud som en treenig Gud

Det andre er at menigheten «Sannheten» totalt fornekter læra om en treenig Gud. Og så sier de til kristne de har kommet i kontakt med: «Bibelen forteller ikke noe om en treenig Gud. Denne dogmen er det mennesker som har funnet på, og ikke apostlene. Det er derfor ingen grunnleggende sannhet i Skriften, slik andre kristne påstår!». 

Hva lærer da Bibelen om Gud som en treenig Gud?

Siden kristne som hadde hatt kontakt med «To og to» flere ganger forteller dette til meg som en «bibelsk sannhet», måtte jeg grundig studere Bibelen fra perm til perm for å finne ut av hva Skriften virkelig lærer om treenigheten, selv om ordet «treenighet» ikke brukes i Bibelen.

Mer om hva Bibelen lærer om treenigheten kan leses ved å følge følgende linker:

Hva lærer så «Menigheten uten navn» om Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd?

  • Faderen: 
    • Sett på som den ene sanne Gud, den himmelske skaper og autoritet
    • Gud er én person, ikke en del av en treenighet
    • De understreker Guds enhet og avviser tanken om at Gud består av flere personer
  • Sønnen Jesus Kristus:
    • Jesus er Guds Sønn, men ikke Gud
    • Han er underordnet Faderen, sendt til jorden for å vise veien til frelse
    • De mener Jesus ikke hevdet å være Gud, men pekte på Gud som en separat person
    • Jesu rolle er å være forbilde og frelser, men ikke en del av en guddommelig treenighet
  • Læren om den Hellige Ånd
    • Den Hellige Ånd er Guds nærvær og virkning i verden og i troende, men ikke en separat guddommelig person
    • Ofte forstått som Guds kraft eller innflytelse, ikke som en egen person
    • De tror på personlig åpenbaring og veiledning fra Den Hellige Ånd, men dette skjer innenfor rammene av deres menighets fellesskap og struktur

Påstand 1:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en sekt, siden de fornekter mye av Bibelens samlede selvvitnespyrd og Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd som en samlet og tett integrert enhet. Dersom noen som er døpt, slik Jesus innstiftet dåpen, i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn ønsket å bli en del av deres menighet, må de døpes på nytt. Årsaken er at de mener deres tolkning av uttrykket «Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn», er eneste rette tolkning. Er de døpt i et kirkesamfunn som tror på læra om en treenig Gud, forkastes deres dåp som ugyldig, så de må derfor døpes på nytt. Jeg kjenner til et slikt tilfelle. For dem er det avgjørende at man forstår «Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn» slik de tolker det, og at dåpen utføres av en av deres forkynnere. Den som døper, må ha den rette tro, noe bare de har. Under dåpssermonien benytter de ingen liturgi, det er ingen vitner eller faddere, det skrives ikke dåpsattest og dåpen registreres ikke i noen offentlige dokumenter. 

Påstand 2:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en sekt, siden de fornekter at Jesus er Gud, mot Skriftens klare selvvitnespyrd. 

Les Bibelens entydige selvvitnespyrd om at Jesu er Gud:

 

Påstand 3:
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en lukket sekt

Menigheten mangler helt åpenhet. De har ingen trosbekjennelse, ingen nettside og ingen formell medlemsliste. Ved å praktisere lukkethet og å bli intervjuet, prøver de å hindre innsyn. Dermed blir det mye vanskeligere for utenforstående å vurdere og å utfordre dem på deres lære i forhold til hva Bibelen lærer. 

Påstand 4: 
Menigheten «To og to» eller «Menigheten uten navn» er en sekt. Den har en meget eksklusiv menighetslære. De tror at de kun er de som har den rette lære, og at frelse kun finnes innen deres åndelige felleskap. De som vil bli frelst, må tro slik de lærer og må døpes av en av deres ledere og slik de oppfatter læren om uttrykket «Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn».

Etter min vurdering er dette en parallell til hva jeg opplevde i 1973 hos SRK. Samtidig påminner dette mye om det som Johan Raattamaa måtte kjempe mot på 1870-tallet, læra om at den Hellige Ånd kun var virksom innen den læstadianske menighet, og at det var kun der man kunne bli frelst og få den Hellige Ånd. Denne likheten skremmer faktisk meg! Men heldigvis hadde ikke Læstadius et slikt eksklusivt menighetssyn, og det var også noe Raattamaa og predikantkollegiet tok avstand fra. Det er jeg glad for!

Synet på Skriften og dens autoritet, i forhold til forkynnernes autoritet

ff

 

 

.. fortsetter…treenighet riktignok ikke står i Bibelen. 

 

 

 

 

 

Related posts:

  1. Andakt: Se der Guds lam! (13 min.)
  2. «Kristelig barmhjertighet – del 3», video
  3. Endetidstegn før Jesu andre komme – Sammendrag
  4. Raattamaa motarbeider vrang lære for å hindre splittelse – Sammendrag

Legg igjen en kommentar