Moses som den største profet som har levd (5Mos 34:10), og som et forbilde på Jesus
På flere måter var Moses Jesu forbilde, men ikke fullt ut. Det var han som førte Guds folk ut av Egyptens trelldom – slik Kristus førte oss ut av syndens trelldom . Men Moses gjorde det ikke i egen kraft, selv om Gud brukte ham som sitt redskap. Han var en mektig Guds profet, slik Herren selv sier til Moses: «En profet (Profeten Kristus, Joh 1:21) vil jeg reise opp for dem av deres brødre, likesom deg. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byr ham», 5Mos 18:18.
Til ingen andre har Herren hatt et så nært og direkte forhold som til Moses. Herren talte til ham ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste (2Mos 33:11). Moses var tro i hele Guds hus. Munn til munn talte Herren med ham, klart og ikke i gåter. Og merk hvor nært forhold det var mellom dem: Moses fikk skue Herrens skikkelse (4Mos 12:7-8). Ikke slik at Moses fikk se Gud ansikt til ansikt. Vi leser i 2Mos 33:20: «Og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve». Men på tross av det fikk Moses skue Herrens skikkelse. I vers 22-23 leser vi: «Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.
Dessuten leser vi: «De (hedningene) har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, har åpenbart deg for dem øye til øye, og at din sky står over dem – at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten«, 4Mos 14:14. Denne sky- og ildstøtte var Kristus, slik Paulus utlegger det: «… og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus», 1Kor 10:4. På denne måte fikk Moses se Herren Jesu Kristi skikkelse, slik også vår troens far Abraham fikk det, noe som Jesus bekrefter: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg», Joh 8:56.
Å få skue Guds åsyn var noe Israels barn absolutt ikke fikk, i så tilfelle ville de ha dødd. I 5Mos vitner Herren om ham: «Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt«.
Moses som mellommann – slik Jesus er en mellommann mellom Gud og mennesker
Som et forbilde på Jesus var Moses en mellommann mellom Gud og mennesker, og mellom mennesker og Gud. Han var nemlig en forløper for Kristus, men absolutt ikke fullkommen. I Heb 3:1-4 blir Guds tjener Moses sammenlignet med Jesus: «Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i et himmelsk kall: Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner. Han var tro mot den som innsatte ham, likesom også Moses var tro i hele Guds hus. Men Jesus er større ære verd enn Moses, for han som bygger et hus, er jo større ære verd enn huset selv!«
Moses som forbeder i håp om at Gud skal tilgi folkets synd – slik Kristus ber for oss, tilgir oss og renser oss ren i sitt blod
I 2Mos 32 forteller Moses selv om hans rolle som forbeder og mellommann mellom Gud og folket. På grunn av folkets opprør mot Herren og deres synd da de forkastet Herren og hans tjener Moses, truet Gud om å tilintetgjøre hele Israels folk totalt. Men da ble det for mye for Moses. Han var ikke kommet for å ødelegge det syndige og frafalne folket, men for å redde og for å frelse/redde det fra en sikker undergang i Egypt under Faraos trelldom og hans herredømme. Derfor ledet han folket først og fremst til Herren og hans ord, slik han sier: «Jeg sto den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord…» (5Mos 5:5). Men Herren var absolutt ikke tilfreds med deres lydighet, absolutt ikke. Han sier: «Jeg har holdt øye med dette folket og sett at det er et hardnakket folk. La nå meg få råde, så min vrede kan bli opptent mot dem, og jeg kan ødelegge dem. Så vil jeg gjøre deg til et stort folk» (2Mos 32:9-10).
«Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede bli opptent mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og med veldig hånd? Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem fra jorden! Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk!
Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel. Til dem har du sagt og sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt, de skal eie det til evig tid«.
Moses påminner Gud om hans allmakt, og at ingen ting er umulig for Herren. Så henviser han til Guds trofaste løfter og til hans trofasthet. Og så ber han Gud om å tilgi folkets synder, noe som kan virke fremmed og ubibelsk for noen av oss – men som var helt vanlig for Herrens tjenere: «Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!», 2Mos 32:32. Det samme ser vi også i 4Mos 14:19-20: «Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit! Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord«.
«Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk», 2Mos 32:14.
Flere andre tilsvarende sterke vitnespyrd om forbønn og bønn finner vi I Bibelen. Og det samme gjelder syndsbekjennelse. Det er altså ikke bare for mennesker vi skal bekjenne vår egen og folkete synd og be om stadfestelse på at våre synder er tilgitt. Ja, dette er selvsagt spesielt viktig alltid når vi har syndet mot mennesker. Da skal vi bekjenne våre synder for hverandre (Jak 5:16; Ord 28:13). Men synden skal vi først og fremst bekjenne for Gud, også da når vi bekjenner det innfor et menneske. Men det er alltid Gud som tilgir, også da når en kristen stadfester våre synder forlatt i Jesu navn og blod. For tilgivelsen innfor Gud skjer alene for Jesu navns skyld og i kraften av hans blod. Og så vitner Herren selv i sitt ord, etter at Moses hadde fått i forbønn for folket, bekjent deres synd og bedt om at Gud i nåde skulle tilgi: «Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk» (2Mos 32:14).
Moses var den som ledet Guds folk ut av Egyptens trelldom. Siste natten, før Herren slo Egypterne med den tiende og siste plage, lot Herren dødsengelen slå i hjel alle førstefødte i Egypt (2Mos 11:1 – 12:39). Herrens folk derimot ble beskyttet fra dødsengelen ved at offerlammets blod ble strøket på den øvre dørbjelken og på begge dørstolpene (2Mos 12:7-23), som et tegn for Herren (2Mos 12:13), slik han sier: «Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt», 2Mos 12:13.
Dette pekte direkte på Kristus og på hans soningsdød på Golgata. Og slik var Jesus sammen med sitt utvalgte folk – i sin pre-eksistensielle skikkelse – helt fra de gikk ut av Egypt og gjennom 40 år under ørkenvandringen (2Mos 13:21-21, |14:19-20; 2Mos 33:9-10) helt til de kom fram til Kanaans land. Dette var noe Herrens tjener Moses var trygg på, og han stolte fullt og helt på Herrens løfter og på hans nærvær. Herren vitner selv om nærværet mellom ham og Moses: «Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse«, (4Mos 12:7-8).
Da Israels folk nådde fram til Rødehavets strand, oppdaget de at Farao og hans store hær truende forfulgte dem. Da ble folket grepet av stor redsel, og beskylder Gud for den vanskelige situasjonen de hadde havnet i. Aller helst skulle de ville ha vært treller under Farao og dø der i fred, det var etter deres syn bedre enn det de nå hadde havnet opp i under Mose ledelse. Guds folk forstod ikke sitt eget beste, etter 400 år som treller under Farao i Egypt. De hadde innfunnet seg med deres rolle som treller under en streng slavedriver. Dessuten stolte de mer på Farao enn på Gud, siden de sier til Herren: «La oss være i fred»! Men Guds mann Moses skjønte hva som var det evige beste for Guds folk. Derfor forkynte han dem for dem en nådig og god Gud, han forkynte dem «evangeliet» om frelse og tro og tillit til Herren: «Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. Samtidig steg disse ord opp til Herren som et sterkt og intensivt bønnerop til Gud. For Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre», 2Mos 14:12-14.
Også her ser vi Moses som et tydelig forbilde på Jesus!
Moses var trofast mot Gud og hadde en sterk tro på ham – slik Jesu var tro mot Herren i absolutt alt han foretok
Om Mose’ trofasthet vitner Skriften: «Hør nå hva jeg har å si dere: Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. Men slik er det ikke med min tjener Moses. Han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse. Hvordan kunne dere da våge å tale ille om Moses, min tjener?» ( 4Mos 12:6.8; 5Mos 34:10; Heb 3:2-5).
Mose’ trofasthet besto først og fremst at han var lydig til Guds kall, hans ledning og til hans ord. Moses forkynte et helt Guds ord, uten å endre på noe. Han søkte Guds ære og ikke sin egen. Han talte ikke sin sak, men Herrens. Han dro seg ikke bort fra Herren, men holdt seg nær til han, og de to hadde et utrolig nært samfunn med hverandre. At Moses var trofast til sitt kall, gir Gud selv et sterkt vitnespyrd om, og slik Herren selv vitner i sitt ord: ««Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt» (5Mos 34:10).
Moses som et forbilde på Jesus – som en som var villig til å dø for folket
Mens Moses var oppe på Sinai for å motta de 10 bud, var folket opptatt av noe helt annet enn av Gud, hans ord og hans vilje. De ba derfor Aron om å lage en gullkalv til dem som de kunne ha som et gudebilde, for at de skulle kunne danse rundt den (2Mos 32:1-19). Da Moses kom ned fra fjellet etter 40 dager, ble han sjokkert over hva han så og hørte. Dessuten forårsaket dette Herrens brennende vrede. Han truet med å ødelegge hele folket (2Mos 32:10; 4Mos 14:12-15), men aqt han senere skulle gjøre Moses til et stort folk (2Mos 32:10; 4Mos 14:12; 5Mos 9:15). Men nei, dette var ikke noe Moses ønsket. Han ønsket heller ikke noe stort navn eller et godt rykte. Ydmyk som han var (4Mos 12:3), søkte han ikke etter sin egen ære. Men hans hjertes vilje var at Herrens navn alene skulle bli opphøyet og lovprist, og at Gud alene skulle få ære. Og det ville han ikke få, dersom han hadde utslettet hele Israels menighet. For da ville hedningene ha kommet til å spotte ham.
Selv var Moses villig til å gi sitt liv, ja, han sier det faktisk så sterkt at hans navn skulle bli strøket ut av livets bok – bare for at Guds folk skulle få leve ved at Gud skulle tilgi dem deres store synd. Derfor bekjenner han ydmykt og med stort alvor folkets synd, og han sier til Herren: «Å, dette folket har gjort en stor synd, de har gjort seg en gud av gull. Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet! «, 2Mos 32:31-32.
Dette viser at Moses hadde del i Guds barmhjertige hjertelag. Man kan kanskje si at han hadde Kristi sinn og hjertelag, han som elsket oss så høyt at han gikk i døden for å frelse oss. Det samme var også tilfelle med Paulus. Han skriver: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet», Rom 9:3. Hans hjertes ønske og hans bønn til Gud var at også jødene måtte bli frelst (Rom 10:1), noe han inderlig håpet på. Og det samme var også tilfelle med Moses. Hans hjerte var ett med det folket han var satt til å.
Moses forkynner Kristus
De fleste av oss har nok et bilde av en som bare forkynner loven og dens forbannelser.
…fortsetter…
Selv om Moses var et forbilde på Jesus, var han først og fremst lovgiveren, lovens talsmann og dens fremste representant
… kommer…
Presten i Midian, Jetro, ga svært gode råd til sin svigersønn Moses
I 2Mos 18 finner vi fortellingen om Guds tjener Moses, og om svært gode råd hans svigerfar, presten Jetro ga til ham. Gud hadde allerede utvalgt Moses til sin tjener – faktisk helt fra den stund han ble født. Faraos plan var å drepe alle nyfødte guttebarn, men ved et under fikk han unnslippe og berget livet. Dette skjedde ved Guds forsyn, siden han skulle bli bevart for den store livsoppgaven som Herren hadde planlagt for ham. Og slik var Guds beskyttende hånd over Moses.
… fortsetter…