11. februar 2025

Jesus, den mest ydmyke av alle, på tross av han var Guds Sønn og en sann Gud

I Matt 11:29 sier Jesus: «lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet…». Hva bestod Jesu ydmykhet av, og av hvem hadde han lært det av? Vi må nok alle innrømme at Jesu hjertelag var noe helt spesielt. Ingen andre var eller kunne være som han. For han hadde virkelig inderlig medynk med alle som hadde det vanskelig på ulike måter: Han led med de syke, med alle som var  lidende, med de døende, med invalide krøplinger, når han så sultne og forkomne mennesker, med de fattige som var ute av stand til å tilbakebetale sin gjeld, og han forbarmet seg særlig over alle angrende syndere som søkte Guds nåde. Jesus kunne ikke gå forbi når han møtte på noen på sin vei som virkelig trengte hans hjelp, han bare måtte bare forbarme seg over dem, siden han i sin kjærlighet og med sitt gode hjertelag led storlig inni seg over alle som var i nød, som var nedbrutte og sønderknuste og som lengtet etter at han skulle forbarme seg over dem. 

Jesus lærte ydmykhet gjennom sin fornedring da han frivillig forlot himmelen og ble et menneske, for din og for min skyld. For å frelse oss, sendte Gud sin enbårne Sønn for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt men ha evig liv. En slik stor kjærlighet viste både Gud og Jesus oss, slik han selv sier: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine», Joh 15:13.

Selv om Jesus var Guds Sønn og en allmektig Gud, var det ingen enkel oppgave for ham å gå den vei han måtte gå for å frelse oss. For våre og for hele verdens synd og skyld tynget ham så tungt at han falt til jorden og ba Gud om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig (Mark 14:35). Ydmykt gikk han smertens vei for å frelse oss. «Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt og truet ikke når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig» (1Pet 2:23). Noe bedre definisjon på hva som er kristelig ydmykhet, finnes neppe. Og i Hebreerbrevet 5:8-9 leser vi: «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham»

Slik vi merker, var det som en sann Gud og et sant menneske Jesus fornedret seg og lærte ydmykhet. Og Hans ydmykhet – særlig ovenfor Faderen – kommer fram under hele Jesu livsløp, og særlig i det Nye Testamente. «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge» (Matt 10:43-45). Selv om han var i Guds skikkelse og var Gud lik (Fil 2:6), æret han Faderen (Joh 5:23) og søkte alltid hans ære som hadde sendt ham (Joh 7:18), og ikke sin egen ære (Joh 8:50). Og dette på tross av at Jesus er ett med Faderen (Joh 10:30). 

Men det vi bør minnes, er at så lenge Jesus legemlig var her på jorden, var han fortsatt i sin fornedringstilstand.For han var ennå ikke herliggjort.  Han var Tjeneren (Jes 41:8-9; 42:1; 43:10; 44:2; 49:3; 49:5) Messias som lydig til Faderens vilje ydmyket seg i enhver situasjon. Han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse (Fil 2: 6-8), ble sine brødre lik (Heb 2:17) og ble som en av oss og som et sant menneske gjennom jomfrufødselen. Så det er kun ut fra denne frivillige Tjener-skikkelsen vi kan forstå litt av Jesu ufattelig store ydmykhet. Jesus æret alltid Faderen og satte ham høyere enn seg selv når det gjaldt alle de mektige gjerningene han kom for å gjøre, slik vi nedenfor kan lesse:

  • Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså».
  • «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv». Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.
  • «Jesus sa da: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at JEG ER den jeg er. «Og av meg selv gjør jeg ingenting», men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette.

 

Og nøyaktig den samme ydmykhet kommer også til syne når det gjelder hva Jesus lærte og underviste, på tross at det var han som var selve Ordet som ble til kjød og tok bolig iblant oss (Joh 1:14) og som ble åpenbar for oss:

  • Jesus svarte dem og sa: «Min lære er ikke min, men hans» som har sendt meg, Joh 7:16.
  • «Jeg taler det jeg har sett hos min Far», og dere gjør det dere har hørt av deres far, Joh 8:38.
  • «For jeg har ikke talt av meg selv». Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale«, Joh 12:49.
  • Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? «De ordene jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv», men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger«, Joh 14:10.
  • Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg»,Joh 14:24.
  • «For de ordene som du ga meg, har jeg gitt dem». Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg, Joh 17:8.      

Det er helt tydelig at at Jesus gjennom sin egen ydmykhet grundig ønsker å lære også oss ydmykhet, særlig gjennom hans mange og gode eksempler. Jesus er gitt all makt i himmel og på jord! (Mt 28:18). På tross av det viser han en slik ringhet og ydmykhet som «Tjeneren», og som nesten er helt umulig for oss å forstå, selv om også vi er kristne og Jesu etterfølgere. De gamle grekerne så med forakt på alle som gjorde seg til intet ved å ydmyke seg så lavt at de ble alles tjenere. Blant dem var det derimot makt, ære og posisjoner som ga anerkjennelse og som var den beste veien til suksess. Og det var noe alle traktet etter. Og det samme var også tilfelle for svært mange andre på Jesu tid, selv om dette ikke var typisk for Jesu disipler. Men også i disippelflokken var det slike som mistet fokus på ydmykhet og på det å tjene andre, og som derfor ville være noe og som gjerne ville vite hvem av dem som var størst. Noen hadde tilbøyelighet til å søke etter de øverste plassene og de viktigste posisjonene. Og særlig senere på aposteltiden utviklet dette seg til et problem i mange av de nytestamentlige menighetene, noe som etter hvert førte til gruppedannelser, partier og splittelser. Og kanskje må også vi få lov til å konstatere: Det er kanskje ikke noe særlig bedre, heller ikke blant oss kristne i dag. Dette er dessverre noe som kanskje særlig gjelder den læstadianske vekkelse generelt, men kanskje særlig på norsk side. For sannheten er at de samme kjødelige og syndige tendensene er alt for tydelige til at noen skal våge å fornekte at det samme er tilfelle også i våre dager og i våre sammenhenger. Og samtidig må vi også kunne innrømme at det dessverre ikke finnes nok ydmykhet verken til å innse at en strid eller splittelse aldri skyldes bare motparten, men like mye seg selv. Og innser ikke begge parter dette, vil forsoning aldri kunne skje. Derfor har hver og en av oss all grunn til å granske oss selv og vår virksomhet, for å kunne vurdere i hvilke grad vår egen ydmykhet kommer til syne i møte med motparten og med andre vi møter på vår vei. Men dessuten bør vi våge å be om ydmykhet i vår tjeneste og i vårt møte med mennesker både i egen og i andre menighet. Det er nok noe som burde være  viktig for alle og enhver av oss. 

Slik bibelsitatene ovenfor viser, kommer Jesu ydmykhet veldig sterkt til syne. Da jeg i sammenheng leste hva Bibelen forteller om hvordan Jesu ydmykhet i ett og alt kommer til uttrykk, gjorde det et dypt inntrykk på meg når jeg oppdaget hvor stor og ydmyk Jesus virkelig er. Han er intet annet enn storartet! Men nettopp på grunn av hans lydige tjeneste, hans ringhet og hans ydmykhet, opphøyet Gud ham, og gav ham navnet over er over alle navn (Fil 2:6-11). Nans navn skal kalles Jesus, for han er den eneste som kan frelse oss fra våre synder, fra Guds endelige dom og fra fortapelsen. Samtidig er han alene veien, sannheten og livet. Og ingen slipper til Faderen uten gjennom ham. 

Bare det å lese om om Jesu ydmykhet, på tross av at han er den som han er,  og å vurdere seg selv i dette lys, bør lære oss å gå i oss selv slik at vi kan få øynene opp til å innse vår egen ringhet og å se og erkjenne vår egen åndelige fattigdom. Og det bør få oss til å rope: «Herre, forbarm deg over meg og vær meg nådig. Lær du meg sann kristelig ydmykhet, både innfor deg, innfor min neste, og innfor alle andre som tjener deg i Ånd og sannhet. Lær meg ved den nåde som er meg gitt, at jeg ikke skal gjøre meg høyere tanker om meg selv enn jeg bør, men at jeg skal tenke sindig»  (Rom 12:3).

Tenk om vi alle skulle lære sann ydmykhet av Jesus, og å praktisere det i vår tjeneste og i vårt møte med vår neste. Da skulle vi ha lettere for å innse at alt vi eier og har, bare er lånte gaver og Guds velsignelse. Da ville det sikkert bli lettere å dele litt av vår overflod med de som er i nød og er avhengige av sin neste. Og hva om vi som forkynner Guds Ord på ulike måter – som predikanter, prester eller i andre Ordets tjenester – skulle kunne følge Jesu eksempel og bare tale og lære det som Faderen har sendt oss ut for å forkynne, det han befaler, og å holde oss til det klare Guds Ord, og la Ordet og Ånden lede vår forkynnelse. Da ville hjorden bedre holdes sammen, om alene Hyrdens røst  skulle få høres.

Og hva om vi hadde hatt mer av Jesu hjertelag, og kunne følge hans gode eksempel i vår tjeneste og i vårt møte med vår neste? Da ville det helt sikkert vært lettere å nå inn med Ordet, slik at så mange som mulig skulle kunne ta imot evangeliets kraft til frelse for sine egne  udødelige sjeler. Dette får vi alle i ydmykhet be om!

 

Alta 27.01.2025,

Henry Baardsen


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *