Det helt spesielle med Jesus som veileder og lærer
Jesus utmerket seg på alle måter som en som var særlig dyktig til i å vinne mennesker for Guds rike. Det som særpreget han, var hans utrolig ydmyke møte med mennesker, uansett hvilke sjelstilstand de befant seg i. Selv om han var en sann Gud, ydmyket han seg og ble oss mennesker lik. Derfor kjenner han særlig godt til hvordan det er å være et menneske med alt som det innebærer, også i dagens samfunn med alle de utfordringene vi møter. Han ble fristet i alt (Matt 4:1ff; Heb 2:17) og han ble prøvd i alt (Heb 4:15), slik også vi prøves og fristes i mangt og meget. I alt måtte han bli sine brødre (oss) lik. Men ikke bare det. Ingen av oss kan måle oss i forhold til Jesu ydmykhet, selv om han oppmuntrer oss til å lære ydmykhet av han. Ved selv å få kjenne på kroppen alt vi mennesker kan oppleve og opplever under livets mange prøvelser, kan han sette seg inn i enhvers situasjon, uansett hva vi føler og kjenner på, eller hva vi fristes av. Dessuten kjenner han alle våre nederlag og våre fall, både det som er tilgitt og lagt bak oss, og det som enhver av oss sliter med som best. Nettopp derfor har han også medlidenhet med våre skrøpeligheter (Heb 4:15), siden han vil vårt beste.
Ofte opplever vi mennesker nederlag, nær sagt på alle livsområder. Vi snubler alle i mange ting (Jak 3:2), den ene i det ene og den andre i det andre. Og det fører ofte til at vi kan bli liggende i våre fall. Vi får skamfølelse, og har lett for å lukke og blokkere oss. De største problemene holder vi ofte for oss selv, og så viser vi heller fram de beste sidene av oss selv. Og slik kan vi bli spesialister til å bygge vakre fasader. Men bak alt dette, sliter vi med egne synder og byrder, og vil helst bære dem alene.
Jesus møtte på mange slike mennesker. Det vi bør legge merke til, var at han aldri møtte dem med forakt, med ovenfra og ned holdninger, med fordømmelse eller ved å opphøye seg selv eller de andre som hadde lyktes bedre. Jesus møtte menneskene alltid i den livssituasjonen de var i. Og han tok dem og deres situasjon på største alvor. I blant spurte han: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», altså med åpne spørsmål (Matt 20:21; Mark 10:51; Luk 18:31). Noen ganger førte Jesu møte med slike mennesker til at de mottok en frelsende tro. Og så helbredet han dem, slik de håpet på. Ved andre tilfeller så han behov for å korrigere de som stilte spørsmål av han, slik tilfelle var med mora til Sebedeus-sønnene. Eller så ville han først prøve troen til de som søkte hjelp av ham, slik tilfelle var med den kana’aneisk kvinne (Matt 15) eller med søstrene Marta og Maria, da de sendte bud på ham etter at deres bror Lasarus var død (Joh 11) og slik vi kan lese:
«Jesus sier til henne: Din bror skal stå opp! Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag. Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden», Joh 11:23-27.
Jesu møte med kvinnen som ble grepet i hor/ekteskapsbrudd
Mange mennesker som totalt hadde mislyktes i sine liv, møtte Jesus på en særlig eksemplarisk måte. I denne sammenheng kan vi nevne kvinnen som ble grepet i en åpenbar synd, på fersk gjerning i hor/ekteskapsbrudd (Joh 8:3-11). Fariseerne og de skriftlærde var klare til å steine henne, slik Moses hadde befalt, og ville vite Jesu syn på det. Men slik var ikke Jesus. Aller først ville han lære de som anklaget denne syndige kvinnen om at de absolutt ikke var rene selv. Og mente noen av dem de var ren, kunne han kaste den først sten på kvinnen. Med siden de var klar over at også de var skyldige, gikk de alle sammen bort, uten å bekjenne sin synd eller å be om nåde. Derfor vendte de sin rygg til Jesus og forlot ham.
Men Jesus møter denne angrende kvinne på en helt annen måte, selv om hun hadde levd et syndig og klanderverdig liv. Han møtte ikke henne med forakt og klar for å steine henne slik de gjorde, men med kjærlighet, nåde og tilgivelse, og med ordene: «Heller ikke Jeg fordømmer deg». Og slik skjønte hun og trodde at hun var en tilgitt synder. Alt som tidligere hadde vært av synder i hennes liv, slettet Jesus bort og tilga. Absolutt ingen kunne lenger anklage og fordømme henne, siden hennes mange synder var utslettet. For henne var møtet med Jesus noe som virkelig forandret hennes liv. Hun hadde levd ett liv før hun møtte Jesus, og etter den tid skulle hun få leve et helt nytt liv og som løst fra syndens makt og trelldom. Det gamle syndelivet fikk hun nå legge bak seg, og så fikk hun se framover til et nytt liv i Jesu etterfølgelse og i Åndens ledelse. Hennes synd tok Jesus på seg, derfor ble hun virkelig fri. Hun ble helt konkret løst fra syndens makt for å leve det nye troslivet ved å følge Jesus.
Syndenes forlatelse betyr absolutt ikke syndenes tillatelse – til et liv som Bibelen definerer som synd
For henne betydde ikke syndenes tilgivelse at hun etter møtet med Jesus kunne fortsette livet som før og i de samme syndene, siden Jesus sa til henne: «Gå bort, og synd ikke mer!» Derfor måtte hun bryte med synden. I motsatt fall hadde hun på nytt blitt en slave under de samme syndene som tidligere. Men den kraften hadde hun ikke i seg selv. Men kraften til å rense bort synden, til å legge den bak seg og til å bli beskyttet fra å leve i samme synder som tidligere, den lå i Jesu Guds Sønns blod. Det både renser bort synd og beskytter mot synd. Og det samme som Jesus sa til kvinnen, sa han også til mannen i Joh 5 som ble helbredet: «Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg« (Joh 5:14).
Syndenes tilgivelse betyr nemlig ikke syndenes tillatelse, slik dessverre mange i vår tid tenker. Jeg tenker da særlig på synder omtalt i Rom 1:23-32. Og også i 1Kor 6 i forbindelse med at Paulus omtaler samme synder, leser vi:
-
«Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn* som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.
Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd», 1Kor
Slik vil Jesus si til oss alle som følger ham og som har fått våre syndesår leget: «Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg«. Men dette virker det dessverre ikke som alle biskoper og prester har tatt på alvor.
Jesu møte med andre som hadde falt dypt
Typisk for Jesu virksomhet var at han møtte menneskene først med sin kjærlighet og nåde, før han møtte dem med sannheten om Guds vilje og plan for deres liv. Jesus begynte aldri med det ytre først, ved å påpeke deres gjerningssynder, selv om han gjordet det overfor selvgode og egenrettferdige fariseere og skriftlærde som foraktet ham og var hans bitreste fiender. Han var ikke en som startet med å pryde fasaden. For han var hovedproblemet menneskets hjerte, siden alt urent og alle syndige begjær starter der. Det er nemlig først og fremst vårt eget hjerte som gjør oss urene (Matt 15:18-20).
Ovenfor skrev jeg om kvinnen som ble grepet i hor, og som de religiøse var klare til å steine. Men hva gjorde Jesus? Jo, han viste henne først omsorg ved å beskytte henne fra de som ville gripe henne som en avslørt synder. Og slik fikk han hennes tillit og åpnet en vei inn til hennes hjerte. Og det gjorde at hun våget å være åpen og ærlig, og at hun tok i mot evangeliet og dens frigjørende kraft.
Jesus startet alltid med å skape tillit og ved først å få kommunikasjonen til å fungere. Først deretter begynte han fostringen av det som hører med til et verdig kristent liv i hans etterfølgelse. Jesus viste alltid kjærlighet og nærhet før han begynte å korrigere deres liv. Først måtte de få oppleve at Jesus virkelig elsket dem, siden opplevd kjærlighet gjør at man våger å åpne hjertedøren for å slippe Jesus inn. Og denne Guds kjærlighet knyttet sterke sammenbindende bånd mellom Jesus og dem, noe vi alle sikkert har opplevd. Og særlig gjaldt dette mange av de kvinnene som personlig fikk oppleve Jesu kjærlighet, omsorg og tilgivelse. Det igjen gjorde at de alltid var til stede hvor Jesus var – med sin gjenkjærlighet og sin hjelp – og de fulgte med han når han reiste omkring og forkynte evangeliet.
Av andre som fikk lære å kjenne og å bli knyttet til Jesus gjennom hans omsorg og tilgivelse, kan nevnes kvinnen ved brønnen, synderinnen i fariseeren Simons hus, søstrene Marta og Maria, kvinnene ved Jesu grav og alle kvinner som fulgte og tjente ham med alt de hadde. Men det samme gjaldt selvsagt også mange menn.
Jesus som Mesteren, Profeten og som lærer
Som Mester og som lærer var ikke Jesus en som presenterte Guds ord teoretisk og dogmatisk kun ved å henvise til hva og hvordan det sto skrevet om ham i Skriften, eller for å kontrollere hva de hadde lest og hvordan de hadde forstått og tolket det. For Jesus var selv Ordet som kom ned fra himmelen og ble kjød da han ble et menneske. Han levde helt konkret blant dem som Ordet i alle dets former i deres daglige liv. I praksis og helt konkret levde ut det liv som alle profetier beskrev at den kommende Messias skulle gjøre og være. Etter hvert som Jesus gjorde tegn og under som ingen andre en Gud kan gjøre, gikk det litt etter litt opp for mange av dem at han var sendt av Gud. Han oppfylte ikke bare alle profetiene, men han var Profeten mange ventet på, han som Moses profeterte skulle komme (5Mos 18: 18; Joh 1:21, 25, 6:14, 7:40).
Alt det Skriften vitnet om han, gjorde han og oppfylte han. Han helbredet syke, drev ut onde ånder, trøstet de sørgende, løftet opp de svake og nedtrykte, vekte opp både fra timelig og åndelig død, og alt annet som sto skrevet om han. Og alt dette så og opplevde de som levde i hans samtid. Men på tross av alt dette, var det ikke så mange som trodde på han og som fulgte ham, annet enn angrende syndere.
Ingen, absolutt ingen, hadde falt så dypt at han ikke løftet dem opp, tilga dem og ga dem verdighet. Ingen hadde mislyktes så mye at han ikke viste dem nåde. Og slik tente Jesus håp og tro på at han både kan og vil frelse det fortapte, og de helt uten håp. Det samme gjelder også deg, uansett hvor dypt du er falt eller hvor hardt synden har grepet tak i deg. For Jesus er den aller sterkeste, og han kan fortsatt bryte syndens lenker, bare vi søker frelse hos ham.
Men Jesus gir ikke håp bare for dette liv, men for det evige liv. Og han skammer seg ikke å ha omgang med, og å identifisere seg med de nedtrykte, de fremmede, de marginaliserte og de som er utstøtt i samfunnet. Han tok på seg hele verdens synd, dine og mine. Og han ble faktisk gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli gjort rettferdige for Gud (2Kor 5:21).
Dette viser at det er håp for de aller største syndere, også for deg og meg.
Alta 26.10.2025
Henry Baardsen