Hva er egentlig formaninger, og hvordan har det blitt og blir oppfattet? Og hvorfor har mange et inntrykk av at det ofte har vært noe lovisk over formaningene og at det derfor ikke gir så gode assosiasjoner for alle?
Slik jeg tenker, har vi som kristne sikkert våre egne tanker om hva formaninger er. Kanskje kobler noen av oss ordet formane til noe straffende, noe som skal sette andre på plass slik at de virkelig skal skjønne at de må forbedre sine liv, særlig når det gjelder det ytre liv.
Selv tenker jeg på ordene fra 2Tim 4, og særlig på ordlyden i den svenske Karl XII: kyrkobibel som har vært den dominerende predikantbibel blant svensktalende predikanter i vår vekkelse nesten helt fram til våre dager, og den brukes fortsatt en del. Der er ordlyden: «Predika ordet; håll uppå i tid och otid; straffa, truga, förmana, …».
Hvordan dette bibelvers har blitt forstått, og hvilke klang det ofte har vært over forkynnelsen over dette bibelsted, har nok i en viss grad satt sitt tydelige særegne preg på forkynnelsen i vår vekkelse i flere generasjoner.
I alle de norske oversettelsene jeg har, står det overbevis, og ikke straffa. Og på norsk har de oversatt til irettesett i stede for truga, bortsett fra Waisenhusutgaven som har oversatt med overbevis, straff , forman. Nei sannelig, å oversette en Bibel er nok ikke enkelt, særlig siden greske ord ofte har så mange betydninger og må forstås ut fra konteksten, og derfor må oversetterne gjøre et valg. Låser vi oss bare til en bibeloversettelse, mister vi lett betydningsnyansene, og da kan vi komme i skade for å trekke feil tolkninger ut fra et alt for spinkelt grunnlag. Når jeg leser Bibelen på forskjellige språk og i mange forskjellige oversettelser, er dette en fallgruve jeg stadig blir oppmerksom på.
Det kan nok være at bibeloversettelsene som har blitt brukt i vår gren av vekkelsen, og særlig når det gjelder 2Tim 4:2-4, har ført til at det nytestamentlige begrepet «formane» har fått en helt feil betydelse for mange av oss, særlig siden «formane» i Karl XII er plassert sammen med ordene «straffa» og «truga». Ordet «formane», som er oversatt rett i alle bibeloversettelsene, også i Karl XII, og har alltid et helt klart evangelisk preg i det Nye Testamente. Det greske ordet er gr. 3348 «perakaleson». Det inneholder ikke refs, ikke trussel, ingen fordømmende blikk eller pekefinger. Grunnordet er «parakaleo» som betyr en trøster, oppmuntrer, en som hjelper i forskjellige situasjoner, en som man søker hjelp av når man trenger hjelp.
Vi bør merke oss at dette ordet brukes om den Hellige Ånd, og oversettes også Talsmannen eller Trøsteren. Dette ordet ble brukt for å oppmuntre, og for å sette nytt mot i soldater i krig slik at de skulle inspireres til ny innsats. Her er et eksempel på hvordan Jesus oppfattet og brukte ordet:
- «Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann eller paraklētos, (παράκλητον), for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere», Joh 14: 16-17.
Vi merker oss at Talsmannen / Trøsteren / Hjelperen omtales som en person, derfor brukes det personlige pronomenet Han og ikke den. Dessuten sier Jesus «en annen talsmann», noe som forteller at Jesus var den første Talsmannen/Trøsteren/Hjelperen («paraklētos»).
Dette bekreftes dessuten i 1Joh 2:1:
- «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann (paraklētos) hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige»,1Joh 2:1.
Dette viser tydelig at «formane» (paraklētos) har samme språklige rot som den Hellige Ånd, og at dette er et uttrykk som Jesus bruker om seg selv. For ingen andre kan trøste, hjelpe og ta seg av vår sak slik som Jesus kan.
- Jesus er den beste trøster og sjelesørger – Sammendrag
- Jesus kan og vil gi deg den beste sjelesorg og trøst
- Jesus er Trøsteren og den beste sjelesørger
Altså bør vi merke oss at de apostoliske formaningene alltid har en evangelisk karakter, og er derfor ikke noen ny form av loven, og er heller ikke lovisk. Ordet «straffe» i Karl XII, oversatt fra gr. «ἐπιτίμησον, kan gi inntrykk av «straffedom», mens det greske ordet heller betyr å overbevise, irettesette, avsløre synd, rettlede eller advare. Ordet «truga» i Karl XII er på gresk «epitismeson» / «epi-timao» (1827) kan oversettes irettesette, refse, advare, formane, bebreide.
Mitt inntrykk er at en del av forkynnelsen «formaningene» – men også deler av miljøet – har vært preget av assosiasjonen til «straffa» och «truge», særlig fra 1970-tallet og også før det, og i flere tiår etter det. Disse ordene slik de er oversatt og det preget det har satt på de apostoliske formaningene, kan – slik jeg har opplevd det – lett lede til at tonen i formaningene og i forkynnelsen kan miste noe av sin evangeliske karakter. Å være tydelig på hva som hører inn under loven og hva som hører inn under evangeliet, kan ofte være krevende for enhver. Og det andre som er viktig å være oppmerksom på, er hvem loven skal forkynnes for og hvem som evangeliet skal forkynnes for. Slik jeg tenker – men jeg håper jeg har misforstått – er at i frykt for å bli for evangelisk eller å forkynne loven for kristne, kan noen hente elementer fra loven inn i evangeliet, og så blir det loviskhet ut av det, og oftest uten at de selv merker det.
Jeg tror at enhver forkynner har fått erfare hvor vanskelig balansegang det er mellom loven og evangeliet. Det tror jeg vi må kunne være ærlige på. Og heller ikke tror jeg at det finnes forkynnere som aldri har overtrådt denne grense, uten selv å blitt oppmerksom på før kanskje i ettertid. Blander man lov og evangelium, vil det kunne føre til at denne loviskhet fortrenger plassen for de viktige og nødvendige apostoliske formaningene som egentlig er av evangelisk art, med alle de negative konsekvensene dette medfører. Og kanskje skjer dette i våre sammenhenger nettopp på grunn av konteksten straffa, truga, förmana og hvordan dette har blitt utlagt gjennom lange tider?
Dette er i alle fall mitt inntrykk.
Alta 05.11.2025,
Henry Baardsen