Hvem skal vi bekjenne vår synder for? Hva lærer Bibelen, og hva lærer Luther?

av

En forvirringens tid i deler av vår vekkelse når det gjelder syndsbekjennelse

For oss som er vokst opp i den læstadianske vekkelse og som nå er i 70 – 80 årene, har spørsmålet om hvem vi skal bekjenne våre synder for, alltid vært klart. Svaret er tredelt. Det bygger på Bibelens lærdommer og på Luther. Kristne i vår menighet – slik også andre steder i vår vekkelse – veiledet oss som da var unge ut fra boka «Veien fra syndens nød til Guds fred». I forordet til boka skriver predikant Kåre Suhr:

  • I denne lille bok «Veien fra syndens nød» har Uuras Saarnivaara gitt oss en klar veiledning i Guds frelses ordning. Vi har her klare lærdommer, grunnet på Bibelens og Luthers skrifter; veiledning og opplysning for alle som søker frelse og fred for sin sjel.

    Hensikten med boken har da også vært at den skal bli til hjelp for de som er kommet i sjelenød. Men det er også nødvendige lærdommer for alle som vil veilede mennesker som er i syndenød, så de kan finne og motta syndenes forlatelse og fred med Gud. Måtte boken bli til velsignelse og trøst for mange!

Noen sitater fra boka:

For hvem skal vi bekjenne syndene våre?

  • «For Gud skal man si seg skyldige i alle synder, også i dem vi ikke kjenner, slik vi gjør i Fadervår. Men for skriftefaren skal vi bare bekjenne de synder som vi vet om og føler i hjertet» (Luther, Lille katekisme).

Først må vi vite at det i Skriften tales om tre slags skriftemål:

  1. Troens skriftemål

Det første er det som skjer for Gud, det David taler om i Sal 32:5: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld»…

Dette skriftemål må skje således at du fordømmer deg selv som den som fortjener døden og helvetets ild. Slik kommer du Gud i forkjøpet, så ikke han får dømme og fordømme deg, men må være deg nådig.

2. Kjærlighetens skriftemål

«Det annet skriftemål skjer derimot for vår neste, og er kjærlighetens skriftemål, likesom det første er troens skriftemål… Når en har fornærmet sin neste, skal han bekjenne det for ham, således som Kristus sier i Matt 5:23.25: «… gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så å å bære ditt offer frem! Skynd deg å være føyelig mot din motstander, så lenge du er med ham på veien…»

Her krever han av begge parter at den som har fornærmet den annen, ber om tilgivelse, og at den fornærmede tilgir ham… for Gud vil ikke være noen nådig og tilgi ham hans synd, om ikke han og tilgir sin neste. Heller ikke kan troen være rettskaffen, når den ikke bærer denne frukt at man tilgir sin neste og ber om tilgivelse, ja, uten det må ikke mennesket komme frem for Gud. Er ikke denne frukt tilstede, da er heller ikke troen og det første skriftemål rettskaffent».

3. Det private skriftemål

Det tredje … består deri at man hemmelig i prestens ører (eller en annen kristen) oppregner sine spesielle synder … Om dette sier vi således: Gud tvinger deg ikke til skrifte om du ikke vil bli salig eller eie hans nåde. Han vil heller ikke at du går hen og gjør det uvillig eller med ulyst, men han vil at du skal gjøre det (bekjenne dine synder) av deg selv, av hjertens lyst og av kjærlighet. Således tvinger han deg ikke å gjøre hemmelig skriftemål for presten, så fremt du ikke selv har lyst til det og begjærer absolusjon (Luther, Kirkepostillen, palme. ev. pr. WA. 15, 482ff.).

Kommentar til Troens skriftemål:
Slik vi merker, var nok troens skriftemål innfor Gud det aller viktigste for Luther. Slik David også uttrykker det, er det Herren som tar bort vår misgjerning og vår syndeskyld (2Sam 12:13; Sal 32;5; 1Joh 1:9) og som tilgir vår synd. De hundre denarer vi synder mot hverandre, skal vi selvsagt be om tilgivelse for av hverandre og tilgi hverandre. Men det vi bør merke oss, er at vår store syndeskyld – de ti tusen talenter (Matt 18), de står det ikke i vår makt å betale tilbake eller tilgi noen. Den store og ubetalelige gjeld er det bare Gud alene som kan tilgi oss ved renselsen i Jesu blod, som han ga til soning for våre synder (Ef 1:7; Kol 1:14; 1Pet 1:18-19; 1Joh 2:2, 4:10).

 Troens skriftemål innfor Gud er og må alltid få være det viktigste.

 

Kommentar til Kjærlighetens skriftemål:

Også det annet skriftemål er svært viktig. Dette gjelder særlig for å bevare gode relasjoner til vår neste, og ikke minst, for å unngå splittelser i kristenheten. Å være en kristen, betyr at vi vokter oss for synd, angrer våre synder og at vi lever i en daglig omvendelse ved at vi bekjenner våre synder, betaler tilbake det vi skylder, bidrar til å forbedre forholdet til vår neste og bærer troens, kjærlighetens og Åndens frukter. Å tilgi vår neste, hører også med, noe Jesus forventer av sine etterfølgere, selv også når vi har noe å anklage en annen for (Kol 3:13).

Det å be om tilgivelse og å tilgi hverandre, er en betingelse for selv å selv å bli tilgitt av Gud (Matt 6:14-15; 18:35; Ef 4:32; Kol 3:13). Jesus er helt tydelig på det. Man har iblant sagt: Et hjerte som ikke vil tilgi, er ensbetydende med en stengt himmelport. Å søke forsoning og å bidra til et godt forhold, begrenser seg ikke bare til hvordan vi selv oppfatter situasjonen, nemlig om vi oppfatter oss selv som uskyldig til konflikten. For i en konflikt finnes det aldri en uskyldig part. Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ikke har grunn til å søke forsoning, møte opp i konfliktmøter vi er invitert til eller bidra til forsoningsmøter, om vi har årsak til å be om tilgivelse eller ikke. Og vurderer vi det slik at vi ikke har gjort noe galt eller ikke er årsaken i den knuste relasjonen, så er vi heller ikke skyldig til å møte opp for en grundig samtale for å forbedre det dårlige forholdet.

En slik tenking er ukristelig og på kollisjonskurs med hva Jesus lærer, hva han står for og hva han forventer av oss. Og det Jesus lærer oss når det gjelder viktigheten med å bidra til konfliktløsning, det har han lært av sin Far (Joh 8:28-28, 38; 14:21). Derfor er konfliktløsning kristne seg i mellom både Guds og Jesu innerste vilje, nemlig at kristne brødre og søstre skulle være ett (Joh 17:11, 17:21-22), likesom han og Faderen er ett. Og dette gjelder selvsagt minst like mye oss som hører til den læstadianske vekkelse, særlig med tanke på at vår vekkelse er mest splittet av alle. Dette er noe vi dessverre i stor grad opplever på norsk side og hos oss og i våre sammenhenger.

Innfor Gud rekker det ikke å slå seg for sitt bryst og si at jeg ikke er skyld i den knuste relasjonen eller i det dårlige forholdet. Det gjelder også minst like mye, slik Jesus sier det:  «om vi kommer til å tenke på at vår bror har grunn til å klage på oss», så skal vi ta i bruk kjærlighetens skriftemål (Matt 5:23). Det gjelder når menigheter splittes, og ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. Og bruk av kjærlighetens skriftemål burde også bli tatt i bruk når usynlige skillelinjer bygger seg opp blant troens folk. 

Kommentar til Det private skriftemål

Personlig har jeg erfart stor nytte av det private skriftemålet, særlig de første årene etter at jeg kom til troen. For meg var det ikke bare skriftemål og syndsbekjennelse, men kristen sjelesorg, omsorg for meg som et helt menneske og for min sjel. Å oppleve slikt for en som er ung, er virkelig verdifullt! En god sjelesørger som trøster og veileder i samsvar med Skriften og som leder til Kristus, er med på å hjelpe de unge til å feste blikket på det vesentligste, og til å leve «sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er» (Tit 2:12). Slike hadde det vært behov for flere av.

For en som har levd «i verden» og som har havnet i mange slags synder, er det ofte mange synder som trykker på samvittigheten, synder som skaper uro, som anklager og fordømmer. Slike har behov for hjelp og veiledning til å leve rett. Da er det godt at man i tillit og i fortrolighet får snakke ut om det som trykker og gjør vondt, og som vil forstyrre freden. Og særlig godt er det å få høre personlig tilsigelse av syndenes forlatelse og forvissning om at Gud er nådig og barmhjertig. Kortversjonen av Golgata-budskapet, slik vi uttrykker det i vår tradisjon, «i Jesu navn og blod», er ikke bare ord, men liv og kraft. Jesu blod renser våre hjerter og utsletter vår synd. Og når vi personlig får høre syndenes forlatelse forkynt og tror det i vårt hjerte, er det som en beskyttelse og som et heldekkende skjold, slik at loven ikke kan dømme og Satan heller ikke kan anklage. Eller sagt på en annen måte: «I Jesu blod blir vi skjult med Kristus i Gud» (Kol 3:3). Jesus uttrykker det samme slik: «Ingen kan rive dem ut av Guds hånd» (Joh 10:28). 

Renselsen i Kristi blod til syndenes forlatelse mottar vi ikke bare i det private skriftemålet av en kristen som forkynner det. Slik Luther forklarer uttrykket «å stenke Kristi blod», skjer det under forkynnelse av Guds ord når Golgata-budskapet lyder, og når tilhørerne tror i sine hjerter at det tilhører også dem, så stenkes eller sprinkles Lammets blod inn i deres hjerter og renser det ved Ordet (Joh 15:3) og troen (Apg 15). Dette er en av de viktigste grunnene til at vi regelmessig trenger å høre kristen forkynnelse, til troens styrke og oppbyggelse. 

Men syndenes forlatelse gir Gud oss også i sakramentene og gjennom trøst og ved oppmuntring av brødre og søstre i troen. Min erfaring at det er utrolig godt å få høre med egne ører og tro det i hjertet at alle mine synder er tilgitt, særlig om jeg har såret noen eller gjort noe galt. Og ennå større glede av syndenes forlatelse får vi om vi klarer å tro og tilegne oss det når vi hører forkynnelsen og lar budskapet om Kristi forsoningsblod bestenke og rense våre hjerter.  Å leve i nåden betyr å leve i syndenes forlatelse. Forsvinne bruken av skriftemålet og kristen sjelesorg, har vi tapt en rik skatt. For den er svært nyttig i den personlige sjelesorg. 

Mange ønsker nok å få høre og å få bekreftet at deres synder er tilgitt, men ikke nødvendigvis et ønske om et skriftemål.  For de fleste vil det bli for formelt og for vanskelig å få til. Svært mange av oss sliter nok med ulike saker som vi aller helst ikke vil snakke med noen om. Men min erfaring er at under gode og trygge samtaler våger folk å åpne seg og er åpne for hjelp, trøst og veiledning. Og slik kan det oppstå gode sjelesørgeriske samtaler helt uformelt når som helst og hvor som helst man møtes i hverdagen, samtaler som ofte kan bli til rik velsignelse for begge parter. Helst bør det å samtale om troen og den kristne vandring, det å be om tilgivelse og det å tilgi, være en naturlig og integrert del av dagliglivet. Egentlig burde vi være snarere til å si unnskyld, vil du tilgi meg?, eller det samme uttrykt på andre måter. Og dessuten burde vi være snarere til å tilgi, selv om den andre ikke ber om tilgivelse. Og aller helst bør vi uttrykke det med ord. For det er nettopp det som kjennetegner en kristen, nemlig at man tilgir av hjertet og at man glemmer det som ligger bak og begynner på nytt.

Ordet om Guds nåde og syndenes forlatelse får vi som Guds barn tilegne oss ved troen både når vi hører Ordet forkynt og når vi leser Guds ord. For når Jesus ved troen bor i hjertet og Ånden gjør ordet levende, da får vi tro hva ordet lærer: At Gud vil være oss nådig, og at han vil tilgi oss alle våre synder for Jesu navns skyld (1Joh 2:12).

Det er stort at vi får være Kristi sendebud og hans vitner, også når vi forkynner evangeliets kraft og syndenes forlatelse i ulike sammenhenger. Men vi får aldri ta Guds plass eller frata ham den ære å være den alene som tilgir vår synd og som utsletter hele vår syndegjeld. Derfor får heller ikke det private skriftemål – hvor nyttig det enn kan være og er for de som verdsetter det – ta Guds plass eller gjøre han eller syndsbekjennelse innfor ham overflødig.

Hvordan lykkes med å oppnå forsoning dersom en konflikt er vanskelig å løse

Fase 1

Knuste relasjoner og dårlige og langvarige forhold er absolutt synd innfor Gud, det er det ingen tvil om. Derfor får man selvsagt bekjenne slikt som synd innfor den altseende og ransakende Gud. Men det Gud vil, er at vi selv tar ansvaret og initiativet til forsoning med våre brødre og søstre, og ikke bare ber Gud om å tilgi denne synden. Han vil  nemlig at vi skal benytte oss av kjærlighetens skriftemål for å drøfte saken i den grad det er behov for det, innse og bekjenne våre egne synder og for at syndesårene om mulig kan bli leget ved skriftemålets kjerne, absolusjonen eller tilsigelsen av syndenes forlatelse.

Fase to 

Dessuten kan vi med fordel benytte oss av det private skriftemålet, nemlig å bekjenne disse syndene for en skriftefar. I mange tilfeller kan dette være fase to i prosessen for å løse konflikten: Slik ovenfor nevnt, var fase en å bekjenne denne synd åpent og ærlig innfor Gud, uten å pynte på det, og uten å unnskylde eller å bagatellisere det.  Min vurdering er at det er her vi bør begynne, særlig om konflikten er krevende å løse. Det greske ordet for «bekjenne» ( homologein),  betyr blant annet «si det samme». Den som bekjenner sin synd og innser sin synd, feller dom over den og erkjenner seg skyldig.  Samtidig bekjenner han det samme som Gud sier om alle oss mennesker, at vi er syndere. Og i tro til Guds nåde og i ydmykhet våger han å be skriftefaren om syndenes forlatelse. Som en ansvarlig skriftefar bør han veilede den som søker nåde og syndenes forlatelse og å ordne opp i forholdet til den man har vært i konflikt med eller syndet mot, altså til fase 3, til kjærlighetens skriftemål.

Gjør den som fungerer som skriftefar ikke det , er han ikke sin oppgave verdig, og da veileder han heller ikke i samsvar med Skriften og med Jesu oppmuntring til å forsone seg med sin neste, faktisk før solen går ned. Det at skriftefaren har forkynt syndenes forlatelse er bra. Det vitner om at Gud er nådig. Men den som har mottatt syndenes forlatelse og slår seg til ro med det, uten at han har et behov for å søke opp den han har syndet mot, han adlyder ikke Guds ord om å forsones seg med sin bror, den som konflikten har oppstått med. Å trøste seg med at man har bekjent synden i det private skriftemålet, fratar ikke det store ansvaret pålegger enhver av oss, nemlig å ordne opp med vår bror som vi har trettet med, syndet mot eller vært i konflikt med. Eller kanskje med den kristne bror man helst vil unngå, og ikke ha noen kontakt med. 

Fase 3

Når man først har bekjent sin synd innfor Gud i troens skriftemål, og kanskje dessuten bekjent denne synd for en skriftefar, bør man være like åpen og ærlig for sin neste i kjærlighetens skriftemål. Slik man først innfor Gud bekjente sin synd helt usminket, bør man be Gud om kraft til å bekjenne det samme i møte med sin neste. Og når man møter sin neste, bør man møte ham i ydmykhet og se seg selv som den den største synder. Ber man da om nåde, slik Jakob møtte Esau, ydmyket seg og ba om nåde, da er også muligheten til en full forsoning til stede, slik det langvarige fiendtlige forholdet mellom Esau og Jakob ble godt. Fortsatt lever Israels Gud, og han kan mykne hjertene på begge sider av konflikten, slik at de blir modne for forsoning. Det er i alle fall mitt håp!

Selv om skriftefaren på Kristi vegne – under det private skriftemålet –  forkynte syndenes forlatelse til den som anget sin synd og bekjente den, og det ble til stor trøst for den som søkte sjelesorg. Men forholdet til vår neste vil neppe automatisk bli godt, slik det engang var, selv om vi bekjenner denne synd både for Gud og deretter for en skriftefar. For personen du har såret eller syndet mot, kjenner jo ikke til verken din anger, at du har bekjent denne synd for Gud eller at du har søkt trøst av en skriftefar. Men det en god skriftefar bør gjøre, er at han oppmuntrer deg til å tro så meget at du ydmyker deg, tar ny kontakt med den du har vært i konflikt med og har syndet mot, og at de stridende parter stiller opp til kjærlighetens skriftemål og får snakke skikkelig ut om saken, fra begge sider. Altså bør skriftefaren veilede den angrende til kjærlighetens skriftemål Først da kan man få en varig fred med sin neste, og fred med Gud i en god samvittighet.

Det personlige skriftemålet får ikke misbrukes

For Luther var det første og det andre skriftemålet det som var de aller viktigste. Eller sagt på en annen måte: I skriftemålet skal ikke fokuset være på hva vi gjør og hva vi bekjenner: At vi angrer, at vi bekjenner eller hvor fullkommen eller hvor ufullkommen vår syndsbekjennelse er. Vi bør merke oss at den alltid vil være mangelfull. Det er ikke slik at Guds tilgivelse begrenser seg til hvor punktlig og grundig vi har bekjent våre synder, eller at han tilgir bare en og en synd, etter hvert som vi har bekjent våre synder, og skriftefaren på Guds vegne forkynner syndenes forlatelse. Syndsbekjennelsen får aldri bli troens grunn eller en betingelse for Guds tilgivelse.

I den katolske kirke på Luthers tid hadde man helt snudd om på rekkefølgen av hvilke skriftemål som var det viktigste. Det private skriftemål overtok og fortrengte plassen for de to første og viktigste. Skriftefaren inntok Guds og Kristi plass, slik at det nærmest ble avgudsdyrkelse av det private skriftemålet. Dette tok Luther et kraftig oppgjør med. 

Slik jeg ovenfor skriver, lærte man i den læstadianske vekkelse det samme som Luther lærte, i alle fall  her lokalt og i vår gren av vekkelsen. Min opplevelse er at Luther og Skriften de siste tiårene har fått betydelig mindre plass, og at Luthers lærdommer heller blir nedtonet og oversett. Dette er tydelig i en del av forkynnelsen i visse menigheter og av visse predikanter, noe som lett kan dokumenteres. Det er dessverre ikke så sjelden å høre antydninger om at syndsbekjennelse for Gud – altså det første  skriftemål eller troens skriftemål er unyttig. Delvis frarådes det å bekjenne sine synder for Gud, slik derimot Jesus lærte, Bibelen og Luther lærer, og slik min generasjon har blitt opplært i den læstadianske vekkelse.

I forsøk på å markere at man ikke ønsker å bli oppfattet som luthersk, går man i motsatt retning og leder unge og ubefestede sjeler i den andre grøfta, noe som påminner litt om den katolske kirke på Luthers tid. Unge blir rådville, og vet ikke ut eller inn. Alle erfarer at det å bekjenne enhver synd i det personlige skriftemål, er å kreve noe som ingen mennesker vil makte. Det påminner meg litt om Jesu ord til de lovkyndige som «lesset tunge byrder på menneskene, byrder som de vanskelig kan bære (Matt 23:4; Luk 11:46). Kravet om å bekjenne alle synder i det personlige skriftemål, kommer helt klart inn under disse Jesu ord.

Og helt ærlig innfor Gud og med hånden på vårt eget hjerte må vi kunne spørre: Har noen av oss – eller noen av de som krever det av andre – selv klart å bære slike byrder som de kanskje legger på unge kristne. En ung som var i stor fortvilelse sa en gang til meg: «Da måtte man jo ha en skriftefar med seg hele døgnet, både på jobb og ellers hvor man er og ferdes, noe som i praksis ville vært helt umulig».

Vi lar Luther lære oss om hvilke synder vi skal bekjenne i det private skriftemål og hvordan vi skal gjøre det

«Se til din tilstand i lys av de ti bud. Er du en far eller mor, sønn eller datter, husbond eller hustru, tjener eller tjenestepike, så se om du har vært uaktsom, utro, doven, vred, utuktig eller avindsyk, om du har gjort noe menneske skade ved ord eller gjerning, om du har stjålet, vært forsømmelig, skjødesløs eller gjort skade».

Hvis noen ikke finner seg besværet med slike synder, så skal en ikke sørge eller videre søke etter synd eller oppdikte noen synd og dermed gjøre et martyrium og en pine ut av skriftemålet. Men en skal nevne en eller to synder som en vet om og si: Jeg bekjenner særlig at jeg en tid har bannet, en tid vært uhøvisk i ord, en tid forsømt det eller det, og la det være nok. 

Vet du ikke om noen synd – noe som ikke er mulig – så nevn ingen spesielt, men ta imot syndenes forlatelse i det alminnelige skriftemål som du gjør for Gud hos skriftefaren» (Luther, Kille katekisme).

«Først må du prøve hva som  trykker deg, de synder som nager deg mest, og som besværer din samvittighet, dem skal du bekjenne og skrifte for din bror. Derfor behøver du ikke søke lenge og plage deg med å oppregne alle synder. Ta for deg dem som faller deg inn, og si: «Så og så har jeg feilet, og i det og det er jeg fallen. Her ber jeg om trøst og gode råd. For skriftemålet skal være kort».

Om du kommer på noe du har glemt, skal du ikke la deg forvirre av det, for du har ikke skriftet som om det skulle være en god gjerning eller plikt, men for å motta trøst ved absolusjonen. Derfor skal man ikke la seg bekymre om man kanskje har glemt noen synder i skriftemålet. Er de glemt, så er de likevel forlatt. For Gud ser ikke på hvor godt du her skriftet, men på sitt ord og på din tro på det. Heller ikke på absolusjonens ord, slik at noen synder skulle være deg forlatt og andre ikke. 

Men absolusjonene er en fri preken som forkynner deg at Gud er deg nådig, da må jo alle synder være borttatt. Derfor, hold deg kun til absolusjonen, og ikke til din bekjennelse. Enten du har glemt noe eller ikke, bry deg ikke om det: «Så meget som du tror, så meget er deg forlatt. Kan du ikke tro, så klag også det for din broder som du vil skrifte for, og si: «Jeg kjenner nok at jeg trenger til absolusjonen, men jeg føler meg selv altfor kald og svak i troen til å motta den. For hvem ville du vel klage over dine mangler, om ikke for Gud? 

Men hvor kan du finne ham, om ikke i din broder? Han kan hjelpe deg og styrke deg med Guds ord (Luther, Kirkepostillen, palmes., ev.pr. , WA. 15, 488).

Men skal man ta med i skriftemålet hjertets skjulte synder som bare er kjent for Gud og det menneske som har gjort dem? … Jeg vil gjerne benekte dette. For … om det skulle være et krav, da fikk vi ikke tid til noe annet mens vi lever enn å skrifte… Derfor er det best for oss at vi slår oss til ro med at vi ikke trenger å bekjenne hjertets skjulte synder i skriftemålet … så nevn bare slike som du med sikkerhet vet er mot Guds bud og som du har tillatt i ditt hjerte…. (Luther, Sonfitendi ratio, W.A.6, 161 f.).

Kommentar til «… hvilke synder vi skal forkynne…

De som krever at absolutt alle syndene MÅ bekjennes innfor et menneske og at syndsforlatelse for hver og en av disse syndene må stadfestes forlatt «i Jesu navn og blod» av en skriftefar eller en annen kristen, argumenterer gjerne ut fra eksempelet med Davids synder og hans møte med Natan, han som i Gud sted forkynte evangeliet for David: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø», 2Sam 12:13). Ja, det er sant, Natan forkynte syndenes forlatelse for David.

Men vi bør merke oss at Davids synd først og fremst var mot Herren, selv om han også syndet grovt mot Uria og Batseba. Han syndet både mot det femte, det sjette og det tiende bud. Siden det David hadde gjort var synd for Herren, bekjenner han sin synd for Herren, men med Natan som et nærværende vitne.

Skriftemålet brukt i den læstadianske vekkelse

På samme måte er det også når vi bekjenner våre synder for en skriftefar, så er han bare som en tilhører, en røst og et vitne som er til stede som sendebud for Herren. Men vår synd, den bekjenner vi først og fremst for Herren. Og når skriftefaren forkynner absolusjonen – syndenes forlatelse – så er det ikke han som tilgir, men Herren. Han bare vitner om Jesu fullbrakte verk på Golgata, og at Jesu soningsverk er en full betaling også for de synder vi bekjenner i skriftemålet. Og også de syndene – men i tillegg alle andre svakheter og feiler vi har gjort men som vi ikke bekjenner da – vitner skriftefaren eller en annen kristen at de er forlatt i Jesu høye og Hellige navn, og i Kristi forsoningsblod som fløt ut av Jesu sår da han hang på korset og sonet vår synd, en gang for alle.

Som et godt og fyldig eksempel på dette, kan vi løfte fram hvordan og med hvilke varierte ord og uttrykk Johan Raattamaa forkynte, og hvordan og predikant i Alta og redaktør for Sions Blad vitnet om syndenes forlatelse for alle bladets lesere. 

Læra om at en kristen ikke kan eller skal bekjenne sine synder for Gud, og at han ikke kan tilgi synd, finner ingen støtte i Bibelen. 

Slik Bibelen og Luther lærer, skal vi selvsagt bekjenne våre synder både for Gud og for mennesker: «Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet», Ord 28:13. Og ved apostelen Johannes sier Herren: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», 1Joh 1:9. Og i Jak 5:16 leser vi: «Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning».

Slik vi merker, er det altså ikke et spørsmål om enten – eller, men både og. Sannheten er at det først og fremst er innfor Gud vi har syndet, slik David sier i sin syndsbekjennelse for Herren: «Mot deg alene har jeg syndet». Innfor mennesker kan vi unnskylde oss eller skylde på andre for at ikke vår synd skal bli avslørt. Og vi kan være falske for å slippe unna. Og dette på tross av at vår skyld innfor hverandre begrenser seg til en denar, altså en gjeld som vi har økonomi til å betale tilbake. Men når det gjelder vår store syndegjeld innfor Gud, vil vi aldri ha noen mulighet til å kunne betale den. Vi har en så stor skyld at det ikke finnes ikke noen vei å slippe fri. Dette perspektivet løfter Jesus fram i Matt 18 med bildet av de to skyldnerne. Den ene var skyldig 100 denarer og den andre ti tusen talenter. Ett talent tilsvarer 6000 denarer eller en dagslønn, og ti tusen talenter 60 000 000 denarer. Og dette bilde er det viktig å tenke på når det gjelder vår syndsbekjennelse. Mennesker kan vi bedra, men ikke Gud. Han ser og kjenner alt, også det dypeste og det mest skjulte i oss . «Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for», Heb 4:13;  Matt 10:26; Luk 12:2).

Virkeligheten er den at vår syndsbekjennelse innfor mennesker er svært mangelfull. Det vet enhver som har syndserkjennelse og har litt erfaring som skriftefar. Om vi setter vår lit til den, er det ikke mye å komme fram for Gud med. Etter min vurdering er læra om at en kristen ikke skal bekjenne sine synder innfor Gud, et uttrykk for at man savner sann syndserkjennelse. Et slikt hjerte er ikke knust innfor den levende og altseende Gud. Vi bør minnes at det er hans øyne vi skal stå til regnskap for i dommen, ikke innfor mennesker. 

Kristen sjelesorg og skriftemålet er noe vi skal ta i mot med takk og sette pris på. De er Guds velsignelser til oss, noe jeg absolutt anbefaler. David søkte ikke Gud, men Gud oppsøkte ham ved sin tjener Natan. Og denne konfrontasjonen var helt avgjørende for at Davids hjerte skulle bli sønderknust. Hans syndsbekjennelse innfor Natan var – slik som vår – ganske kort og overflatisk. Men når han senere åpnet sitt hjerte og tømte det innfor Herren, setter han tydelige ord på det, slik vi bl.a. leser i botssalmen, Salme 51.

Noen eksempler fra Bibelen på syndsbekjennelse for Gud, og bønn om nåde og syndenes forlatelse

Moses bekjenner folkets synder for Herren. For han er det ikke tvil om hvem det er som tilgir synd, for at den skal bli utslettet: Det er Herren!

  • «Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!», 2Mos 32:32.

  • «Tilgi da dette folket dets misgjerning (ber Moses) etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit! Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord«, 4Mos 14:19-20.

Israels barn bekjente sine synder for Herren, og ba om at han skulle tilgi dem:

  • «Da ropte Israels barn til Herren og sa: Vi har syndet mot deg! Vi har forlatt vår Gud og dyrket Ba’alene«, Dom 10:10.

     

  • «Da sa Israels barn til Herren: Vi har syndet! Gjør med oss det du finner for godt, bare du vil frelse oss denne gangen!», Dom 10:15.


Samuel ber for folket, og folket bekjenner sine synder for Herren:

  • «Og Samuel sa: La hele Israel samle seg i Mispa! Så vil jeg be til Herren for dere. Så samlet de seg i Mispa, og de øste opp vann og helte det ut for Herrens åsyn*. De fastet den dagen og bekjente der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte Israels barn i Mispa», 1Sam 7:5-6.
  • «Da ropte de til Herren og sa: Vi har syndet! Vi har forlatt Herren og tjent Ba’alene og Astarte-bildene. Men frels oss nå av våre fienders hånd, så vil vi tjene deg!«, 1Sam 12:10.

  • «Men jeg, det være langt fra meg å synde mot Herren ved å holde opp med å be for dere. Jeg vil lære dere den gode og rette veien», 1Sam 12:23.

David innså at han hadde syndet, bekjente det for Herren, og ba han om tilgivelse:

  • «Men samvittigheten slo David etter at han hadde talt folket, og David sa til Herren: Jeg har syndet grovt med det jeg har gjort! Men tilgi nå, Herre, din tjeners misgjerning, for jeg har båret meg meget uforstandig at«, 2Sam 24:10.
  • «Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø», 2Sam 12:13.

Hele det åttende kapittel i 1. Kongebok er et sterkt vitnespyrd om at Gud hører bønn, at Herrens tjenere bekjenner egne og folkets synd innfor Gud og om at Gud vil høre og tilgi. Det samme er dessuten tydelig i hele 2. Krønikers bok sjette og syvende kapittel. Les dessuten Esras bok kapittel 9 og 10, Nehemias 1, Salmenes bok, Hos 14:2 og Daniels bok, kapittel 9.

Bibelen er helt entydig:

1. Vi skal bekjenne våre synder for Herren.

2. Vi skal bekjenne våre synder for hverandre, og særlig for de vi har syndet mot.

3. Vi får bekjenne våre synder for en skriftefar, en prest eller en ordets tjener – og vi får bekjenne våre synder for kristne brødre og søstre vi har tillit til. 

 

Alta 14.10.2025,

Henry Baardsen

 

 

Related posts:

  1. Nådestolen og soningen av synd – Hva lærte Luther om dette – Sammendrag
  2. Rettferdiggjørelsen og frelsen – slik apostlene, vår vekkelse på 1900-tallet – og vi i ELM i dag tror og lærer
  3. Blodets røst II – kjernebudskapet fra Golgata
  4. Skriftemålspraksisen innen læstadianismen, og uenigheter om den

Legg igjen en kommentar