- Fadervår- bønnen «hellige vorde ditt navn vs. la ditt navn helliges/holdes hellig» – Sammendrag
- Hjemmesiden
Den første bønnen i Fadervår-bønnen lyder slik i eldre norske bibeloversettelser inkl. NB88/07: «hellige vorde ditt navn». Nyere norske bibler inkl. Bibel 2011 og BGO oversetter med «la ditt navn helliges /holdes hellig».
Et det noen forskjell, kan man spørre seg, betyr det ikke det samme? Ja, i utgangspunktet er det ikke lett å oppdage forskjellen. En del vil nok påstå at det er lettere å forstå innholdet i de nyere biblene enn i de eldre.
Ordet «vorde» er et ord som nesten ikke mer er i bruk i norsk språk, så hvorfor bevare gamle ord som har gått ut av bruk? I en artikkel på foross.no drøfter Odd Sverre Hove bruken av gamle språklige grammatikalske former og ord, bl.a. nevner han oversettelsen av «hellige vorde ditt navn». Ifølge han oversatte BS78/85 feil ved å bruke forme «holdes hellig», så ifølge han er passivformen «bli helliget» bedre.
Opphavet til verbet «vorde» – som er nærmere grunnspråket enn «bli helliget»
Ordet «vorde» kommer fra fra norrønt verða. Språket ble også kalt Gammelnorsk, og bruktes fram til år 1350 e.Kr. Men ordet er fortsatt bevart bl.a. som bibelspråk.
Så langt jeg har klart å finne ut, gir formen «hellige vorde ditt navn» bedre uttrykk for Bibelens grunnspråk enn hva de nyere oversettelsene gjør. Grammatikkformen forekommer fortsatt på finsk, og er en passiv bydeform (et ønske, et håp), og ikke en befaling: «Pyhitetty olkoon»… Det uttrykker et inderlig ønske og et håp til Gud, ikke en befaling: «Måtte ditt rike komme». Luther uttrykker det slik: «Guds navn er hellig, og vi ber her at det må bli stort og hellig blant oss».
Det jeg har funnet ut, er at «hellige vorde ditt navn» og på finsk «pyhitetty olkoon sinun nimesi» bærer med seg en rikere ærefrykt for Gud enn den moderne norske oversettelsen «la ditt navn være hellig». Når det gjelder den norske uttrykksformen «vorde», kan vil lese at det er konjunktivform av «bli» – og ble brukt i eldre norsk for å uttrykke ønsker, bønner eller høytidelige utsagn.
Tidsformen eller tempus for «hellige vorde» på grunnspråket kalles «aorist», de andre er presens (nåtid), perfektum (fullført), imperfekt/preteritum (fortid) og futurum (fremtid).
Hva sier bibelens grunnspråk?
Personlig behersker jeg verken hebraisk eller gresk, selv om jeg generelt er interessert i språk, og også har utdanning i og har undervist i finsk språk i videregående skole i mange år. Fra 1990-tallet har jeg hatt NT på gresk-norsk, men har den også på gresk-finsk. I dag er Bibelen på grunnspråkene tilgjengelige i digital versjon på nettet, slik at det er mye enklere for de som ønsker å sammenligne bibeloversettelser med grunnspråkene i dag. Men slikt er kanskje bare for spesielt interesserte?
Det greske ordet for «hellige vorde», «hagiasthētō», er et verb, og står i en grammatikkform som ikke finnes i dagene norsk språk, men som heter Aorist, passiv, imperativ. Tilsvarende som for finsk «pyhitetty olkoon», uttrykker den greske imperativformen at det her er uttrykk for «en bønn og en befaling – ikke bare et ønske, men en aktiv påkallelse av Guds hellighet». Det nærmeste dette kan uttrykket på norsk er ved bruk av det gamle uttrykket «helliget vorde». Dette gir uttrykk for en tone av ærefrykt og liturgisk tyngde – en bønn om at Guds navn må bli opphøyd og behandlet med hellig respekt.
Når det gjelder «hellige vorde» står det for en handling som sees som en helhet, uten fokus på varighet. Dette uttrykker en handlingen som en helhet, uten å si noe om varighet eller gjentakelse, og brukes ofte i fortellinger, bønn og befalinger. Bruk av aorist i bønn – slik Jesus lærer oss å be i Fadervår-bønnen, uttrykker tillit til at Gud handler, uten tvil eller nøling.
Dette viser i alle fall for meg Jesu budskap i «hellige vorde ditt navn», og for øvrig i hele Fadervår-bønnen. Men det som dessuten er særlig godt å vite, er at nøyaktig det samme gjelder også i bønnene «skje din vilje», i «gi oss i dag vårt daglige brød» og faktisk også i alle de andre bønnene i Fadervår.
I Jesus egen bønn, Fadervår-bønnen, oppmuntrer han oss som Guds barn til å be med frimodighet og med tillit til Faderen som den suverene og allmektige Gud som kan og vil handle og gi oss det Jesus i Fadervår-bønnen oppmuntrer oss å be om. Og siden det er Mesteren selv, Jesus, som har lært oss denne bønnen og som gir oss frimodighet til det, får vi sette hele vår tillit til at vi får be slik han har befalt og med den autoritet han vil gi oss. Så nært vil Jesus føre oss Faderens hjerte. Men en sak er viktig å minnes. En slik frimodighet betinger at vi står i nåde hos Gud og at vi er Guds barn ved troen på Frelseren Jesus Kristus.
Ved sitt blod har Jesus åpnet og innviet en ny og levende vei gjennom forhenget (Heb 10:20) og videre inn til Faderens hjerte slik at vi svake og tvilende syndere med frimodig får be Fadervår-bønnen. Og dessuten oppmuntrer Gud gjennom sitt ord:
- «Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!», Heb 10:35.
Alta 25.10.2025,
Henry Baardsen