Mange likhetstrekk mellom den åndelige situasjon i våre kirker i Norden og med forholdene på Esekiels tid
I profeten Esekiel 8-11 beskrives den åndelige situasjonen særlig blant Jerusalems yppersteprester, prester og “kirkelig ansatte” bare noen få år før hovedgruppen av byens innbyggere i år 596 f. Kr. ble sendt til 70 års fangenskap i Babylon. På mange måter påminner profetens beskrivelse av situasjonen da om forholdene i de nordiske statskirkene i vår tid, særlig i det siste tiåret. Biskopene og prestene har på viktige områder sviktet sitt kall, og har gitt etter for den liberale tidsånden som sterkt påvirker hele samfunnet. Bibelens lære om to kjønn, mann og kvinne, er nå bare ett av mange alternativer. Det kirkelige ekteskapet er ikke lenger forbeholt mann og kvinne, men kirkelig vigsel mellom samkjønnede par er nå et fullverdig og godt alternativ i alle landets kirker, noe kirkens øverste ledelse støtter fullt ut. Kirker, katedraler og prestedrakter prydes i forbindelse med Pride-arrangementer med symboler som på en falsk måte påminner litt om de symboler som Bibelens Gud har gitt sin Kirke – regnbuen og banneret. Dessuten påvirker og preger nye liberale og ukristelige åndskrefter Guds folk, og alt dette fører ofte til kompromiss i form av konsensus mellom bibelske og verdslige og ukristelige verdier. Dessverre har det blitt regelen at Guds ord og en tydelig forkynnelse om synd og nåde, sannhet og løgn, lys og mørke må vike plassen for alt det nye, og at det slik mister Skriften sin autoritet både i liv og lære. Konsensus ser ut til å ha blitt våre statskirkers førstevalg, noe de også er stolte av. Og alt dette skjer i den “såkalte kjærlighetens – eller mer presist sagt – i “eros-kjærligheten” sitt navn”, noe Store norske leksikon beskriver som “kjærlighetens gud”. Tidligere biskop Olav Øygard uttrykte dette på en tilsvarende måte for ca. et år siden:
- “Regnbuemessa er en gudstjeneste med et veldig fokus på menneskeverd, og at kjærlighet er lov og at kjærlighet er fint. Vi samles i et fellesskap med mange forskjellige mennesker som tror på Gud og tror på kjærlighet, sier biskop i Nord-Hålogaland bispedømme, Olav Øygard”.
Det som biskopen unnlot å presisere, er at Bibelen i 1Kor 13 kun løfter fram agape-kjærligheten, og ikke eros-kjærligheten. Den “kjærlighet” eros representerer, finnes ikke omtalt i NT som et bibelsk begrep. Og at det er stor forskjell på agape og eros, burde enhver kristen, og særlig biskoper og prester kjenne godt til, og også våge å holde fram. Dette er noe som må kunne forventes av alle Herrens tjenere. Å blande eros med alt det innebærer av ubibelske elementer inn i agape-kjærligheten, representerer ikke bibeltroskap og hva som forventes av en Herrens tjener, men slikt er heller bibelforfalskning og en farlig blanding av begreper.
Mye av det samme skjedde i gudstjenesten i Jerusalems tempel på Esekiels tid. Der dyrket og tilbad noen av “Guds folk” fruktbarhetsgudinnen Astarte (2Kong 21:7, 24:4, 6, 13) og den babyloniske fruktbarhetsguden Tammus (Esek 8:14-15). Dette kaller profeten for motbydeligheter. Ritualene for Tammuz og Astarte kunne representere en manipulering av naturkreftene gjennom seksualitet og sorg, selv om Bibelen ikke direkte kobler disse med sex-guder. Det er imidlertid kjent at mange av de gamle kulturene og deres avgudsdyrkelse assosierte seksualitet, frihet og det å bryte med normer, noe som også er lett gjenkjennbart i organisasjoner som Pride og FRI, grupper som langt på vei er integrert i DNK. Hvorfor klarer ikke kirkens ledere å se denne sammenhengen?
Slik jeg vurderer det, er det alt for mange likhetstrekk mellom tiden før Babels fangenskap og vår samtid til å kunne bagatellisere det. At et slikt stort kirkelig frafall kommer til å få større konsekvenser enn det vi nå ser, tror jeg vi må kunne forvente. Men når og hvordan Gud vil reagere, kjenner vi ikke til.
Moses’ bekjennelse: “Herren er mitt banner/flagg” – og ikke homoflagget som pryder gudstjenesten i våre dager
På Josvas og Mose’ tid ble Guds folk og deres gudsdyrkelse utsatt for mange fiendtlige angrep. En av Guds erkefiender var Amalek. Men Moses ble støttet av Aron og Hur, og med sine hender oppløftet i bønn, gav Herren seier over Guds mektige fiende Amalek og hans hær. Dette skjedde samtidig som Josva – forbilde på Jesus – utkjempet en intens kamp mot Amalek og hans folk. Det var Herren som var den aktive krigshelt, og som grep inn for å gi sitt folk seier over deres fiender. Under krigen mot Amalek var det Guds stav som var Mose’ banner og seiersvimpel. Han som gav dem seier, var den Allmektige og Veldige Gud, han som er Hærskarenes og Allhærs Gud.
Og dette skjønte både Josva og Moses. Så det var derfor Moses kalte alteret som han bygget for «Herren er mitt banner», navnet som er ett av Guds mange navn. Og derfor holdt Moses sine hender oppløftet mot himmelen – med støtte av Aron og Hur – og med Guds stav opphøyet mot Herrens trone. På samme måte var det at soldatene holdt sine flagg/vimpler oppe i kampens tid, i håp om seier over sine fiender.
Hva kan vi som kristne på 2020-tallet lære av dette? Hvorfor har ikke vi slike Guds menn blant oss som Josva, Moses, Aron og Hur som våger å kjempe Guds kamp mot Satans intensive angrep mot Kristus, kirkens Herre og mot Guds folk, også i vår tid? Sover vi, eller har vi blitt lunkne og likegyldige for Guds sak og for landets folks åndelige vel og ve?
Hvor er “resten”, de som vil holde fast ved Guds ord? Og hvorfor er det så få som reagerer åpent og som våger å være på Herrens side i kampen mot alle de destruktive kreftene nå i endetiden? Og hva er vårt ansvar innfor Gud? Eller er det godt nok å skylde på tidsånden og på den vanskelige tiden vi lever i? Derfor kan vi spørre: Hva forventer Herren av oss hver og en, og har vi gjort nok for å stanse og for å reversere denne negative utviklingen? Har også vi blitt lunkne som menigheten i Sardes og i Laodikea.
Slik jeg tenker, er det kanskje ennå tid til å følge Josvas og Mose’ eksempel. Vår oppgave er derfor å være tydelig på hva Guds ord lærer, og å holde det oppe som vårt banner. Men dessverre er det nok slik at utglidningene og det åndelige forfallet vi alle er vitne til i våre nordiske kirker, neppe vil bidra til ytterlig velsignelse, dersom det ikke skjer en sann oppvekkelse for å innse hvor den skjeve åndelige utviklingen fører. Og så får vi ba om at Gud i sin nåde ennå skulle sende en Josjia, slik at vederkvegelsens tider ennå skulle komme før det kanskje kan bli for sent.
Gud sparer “resten” – de gudfryktige – Han satte et tegn i pannen på dem
I Esek 8-11 beskriver Herren frafallet blant Guds folk som særlig dramatisk. Slikt kunne ikke få fortsette. Nå var tiden kommet for å straffe tempelets ledere, dets tjenere og særlig de åndelige lederne. Dommen skulle begynne med Guds hus (1Pet 4:17), det var Guds prinsipp også da. De som kjenner sin herres vilje, men som ikke gjør det (Luk 12:47-48), bærer dess større ansvar. Da Gud sendte straffedommen over Jerusalem denne gang, trengte han ikke flere enn seks menn, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i sin hånd. Men før ødeleggelsen fikk begynne, skulle mannen kledd i linklede og som hadde skrivesaker i sitt belte, sette et tegn i pannen på alle som skulle bli spart fra ødeleggelsene. Og hvem var de? Jo, det var rettferdige, den lille rest av Guds utvalgte folk som fryktet og tjente Gud, og som ga akt på hans ord, de som hadde ærefrykt for Gud. Det var de – slik som på Lots tid – som led dag for dag i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerningene de så og hørte i Sodoma (2Pet 2:8). Derfor straffet han ikke de rettferdige, slik som han gjorde med de urettferdige. Lot og han husfolk fikk gå uskadd ut, før det begynte å regne ild og svovel over byen. Det samme skjedde også på Noas tid. Ugudeligheten var så stor at hele menneskeheten druknet i vannflommen. Men også da sparte Gud “resten”, den rettferdige Noa og hans husfolk. De fikk gå inn i arken, og slik ble de beskyttet og overlevde. Og av denne lille rest på åtte personer var det en som ble utvalgt til å føre Guds løfte om Messias-linjen videre for at hans ord og løfte kunne stå fast. Og noe av det samme skjedde også her, før ødeleggelsen skulle begynne fra den åndelige ledelsens nivå, fra de eldste og fra tempelets helligdom.
Men før ødeleggelsen fikk begynne, sier Herren ved Esekiel:
- “Gå midt igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de mennene som sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer der“,Esek 9:4.
Gud tilintetgjorde ikke de rettferdige med de ugudelige. Eller egentlig, med de frafalne, de som hadde vendt seg bort fra å tjene ham. Derfor begynte ødeleggelsene fra helligdommen og med de eldste (Esek 9:6). Men de med Guds tegn på sine panner fikk de ikke røre. Guds tegn ga dem beskyttelse. Det var synlig for alle, og en sikkerhet for at dødsengelen ikke kunne skade dem, på samme måte som blodet på dørpostene i Egypt beskyttet alle som var inne i huset, og ble beskyttet fra mordengelen.
Tegnet eller merket er Guds segl. Det er beviset på at man hører Herren til. Det er en gyldig identifikasjon på at man lever under Herres beskyttelse, også under tiden når Guds straffedom rammer hardt. Slik verner Herren alltid sine egne, “resten” av sitt utvalgte folk, de som har overgitt seg selv og sine liv i Herrens hender og som setter sin fulle og hele lit til ham. Og det gjør trygghet, også midt under store prøvelser og trengsler!
Også “resten” ble sendt til Babylonia
“Resten” – den del av Guds folk som levde i samsvar med Guds vilje – , sammen med størstedelen av Jerusalems innbyggere, ble sendt til Babylonia bare noen år etter at dette skjedde. Der måtte de oppholde seg i 70 år, helt til den tid da Gud hadde bestemt at de skulle få vende tilbake til Jerusalem. I Babylonia fantes det ingen tempel og ingen fast gudstjeneste. Men på tross av det sier Herren i Esek 11:16: “… skal jeg likevel være en liten helligdom for dem i de landene hvor de er kommet.»” Herren var med “resten”, også under Babels fangenskap. Han bevarte dem slik at de fikk vende tilbake til Jerusalem når den tid kom.
Samtidig som folket ble ført i fangengskap, ble Salomos tempel brent og ødelagt (2 Kong 25:9; Jer 52:13). Byens murer ble revet ned og portene brent. Dessuten ble de hellige gjenstandene som var i tempelet ført bort til Babylon (2 Kong 25:13–17). Og allerede før dette hadde Herrens herlighet forlatt tempelet (Esek. 10).
Hva skjedde med “resten” under fangenskapet i Babylonia?
… fortsetter…