https://www.hbardsen.com

29. mai 2022

Predikant Isak Hutasaari – en helt spesiell historie – selvbiografi

Innledning
En av de første og ledende predikantene innen den læstadianske vekkelse var Isak Huhtasaari fra Övertorneå. Han begynte som predikant i 1862, like etter at Læstadius døde.  Men allerede før den tid var han en av Læstadius sine ledere og lærere. Allerede fra Huhtasaari var helt ung,  var han svært sterkt kalt av Gud, på tross av at hans foreldre ikke var kristne. Men en nabokvinne hadde nok sådd Ordets sæd i det unge barnehjertet, og det ble ikke uten frukt. Men hans problem var at det ikke fantes noen på den tiden som kunne lede han fra syndens nød til fred med Gud, verken den lokale presten eller noen andre, i alle fall ikke i Övertorneå. Og sikkert ikke heller den kristne nabokvinnen. Jeg har lest om en politimann derfra som ble en kristen tidlig på 1850-tallet. Og ifølge han, begynte de ikke å forkynne syndenes  forlatelse der før helt på slutten av 1850-tallet.

I sin store sjelenød dro Huhtasaari i desember 1849, 23 år gammel,  til Pajala for å lytte på Læstadius og for å møte de kristne der. For han hadde hørt så gode nyheter om vekkelse og om den fred dette førte med seg. Men heller ikke av dem fikk han hjelp for sin plagete sjel. Og dette på tross av at Læstadius nesten fem år tidligere hadde blitt trøstet av samepiken Maria ved budskapet om Jesu forsoning, og om å tro syndenes forlatelse slik han var, slik Raattamaa uttrykte det. Huhtasaaris vei til fred og til vissheten om Guds nåde og syndenes forlatelse var både lang og innviklet. Og den skjedde heller ikke på samme måte som det som er vanlig innen den læstadianske vekkelse i dag. Ved et syn åpenbarte den korsfestede seg for han, og på denne spesielle måten fikk han visshet om Guds nåde og syndenes forlatelse. For øvrig var syner og åpenbaringer noe som var ganske vanlig i vekkelsens begynnelse, og er også ifølge Læstadius noe som han regnet med som nådetegn, hvor fremmed det enn virker for oss læstadianere i dag. Og også det at noen som er oppvakt kan finne trøst og fred gjennom slike overnaturligste opplevelser hvor noen mener at de har møtt Jesus, er i alle fall ikke mange som forbinder med læstadianismen. 

Men i vekkelsens begynnelse var det faktisk flere enn Isak Huhtasaari som opplevde denne “unormale” veien som virkelig endret helt deres trosliv, opplevelser som preget deres trosliv og som de gjerne fortalte, også når de ble gamle. Av de som ble ledende predikanter og som opplevde slikt, kan jeg i tillegg til Isak Huhtasaari nevne Erkki Antti og Aapo/Abram Hietanen (1833-1896) fra Muonio. Alle disse tre har skrevet hver sin selvbiografi hvor de har fortalt om disse spesielle synene og om sine liv, og alle tre selvbiografiene har vært publisert i vekkelsens egne tidsskrifter. Dette forteller at det i vekkelsens begynnelse var rom og respekt for disse predikantenes egne fortellinger, hvor spesielle de enn kan virke på oss. Hva som gjorde at de opplevde slikt og ikke vi, er et helt annet spørsmål.

Det som etter mitt syn er verd å merke seg, er hvordan Isak Huhtasaari ved troen som Gud gav ham,  fant trøst i Kristi blod, det som helt reelt fløt ut av Jesu sår på Golgata, slik han selv forteller det helt til slutt på denne side. Gjennom troen på dette blod  ble hans synder utslettet og hans samvittighet ble satt fri. I kraften av Kristi blod fant han sin trygghet og vant seier. Og renset i dette blod fikk han kjenne en himmelsk forsmak på det som venter Guds barn hjemme hos Gud.  Så langt jeg har lært å kjenne vekkelsens første predikanter, hadde de et mye dypere og fyldigere bilde av begrepet Kristi blod enn vekkelsens folk i dag. For dem var ikke det viktigste å velge riktige ord og uttrykk, men å forkynne og å tro selve kjernebudskapet fra Golgata, og den rike velsignelse som følger i kjølvannet at dette budskaps forkynnelse.

For øvrig var Isaks hustru, Brita Maria Huhtasaari, min femmenning. Peder Erichsson Huhtasaari var min stamfar, og han var bror   til hennes stamfar Erik Eriksson Huhtasaari Tolonen. 

Alta 11.2.2022,

Henry Baardsen


Utdrag av Isak Huhtisaaris selvbiografi, publisert i Kristillinen kuukausilehti i april 1884.

Huhtasaari forteller:

Allerede i Isak Huhtasaaris barndom… hadde han en stor lengsel etter å få være et Guds barn og å få arve evig liv. Men det klarte han ikke å tro, siden han hadde synder på sin samvittighet… En troende nabokvinne som trodde på Jesus Kristus, snakket ofte til han om Jesu kjærlighet og om det evige liv. Hun advarte også for verdslig forfengelighet og for konsekvensene pga. synd. Men siden han hadde ubekjente synder på sin samvittighet, opplevde han fryktet i samvittigheten, samtidig som han lengtet etter å bli et Guds barn.

Isak Huhtasaari foreller at han som 11-åring ble syk, og opplevde frykt for døden. Han ba i ukevis til Gud om at han skulle forbarme seg over han, men fikk ikke noe svar. Og han skjønte at det var fordi han ikke ba i troen på Jesu navn, men at det var egenrettferdigheten i han som arbeidet med han. Ingen forandring skjedde, og han skjønte at dersom han skulle dø, ville han være fortapt for evig.

I 1840 da han var 14 år gammel, opplevde han seg under fordømmelsen, adskilt fra Gud. På den tiden døde hans far, og Isak trodde ikke at han ble frelst. Etter den tid ba han til Gud i hemmelighet, og han ba også om at synden skulle bli levende på hans samvittighet, selv om han hadde det så vondt som han hadde. Han hadde det faktisk så vanskelig at han vred seg i sin samvittighets plager. Isak forsøkte å unngå å leve i synd, men heller ikke det ga han ikke noe fred.


Isak som 16-åring og som konfirmant 

Som 16-åring når de ungdommelige lystene var som sterkest, overvant de syndige lystene han og han ga opp hele sin kamp mot synden. Konfirmasjonspresten advarte konfirmantene om at de ikke skulle ta i mot nattverden uverdige, og dette fikk på nytt hans samvittighet til å våkne opp, på tross av at presten etter Isaks vurdering kanskje ikke hadde den Hellige Ånd. Dette var i 1942. Han prøvde å følge presten råd om å leve fromt om om ikke å synde. Så derfor tok den unge Isak på nytt opp kampen mot synden. Han la vinn på å tjene Gud og å unngå å synde, slik presten oppmuntret til. Og han leste ivrig og levde dydig, men lyktes bare i den grad som lovens kraft og anklager avtok i hans samvittighet. I egne øyne ble han ganske hellig, selv om han ikke var gjenfødt. Slik levde han i åtte måneder i sin egenrettferdighet. Men heller ikke dette gav ham noen sann fred i hans plagede samvittighet.

Isak Huhtasaari forteller at han en gang etter dette gledet seg i synd sammen med de andre unge. Og på nytt våknet loven til liv i hans samvittighet, og det førte til at han ikke lenger våget å be til Gud. Synden hersket i hans lemmer, samtidig som loven – Guds rettferdighet – brente i hans samvittighet, og han vred seg i sin smerte. Han kjente det slik som om at det kun var helvetes ild ventet på ham for all evighet.


En tid med stort åndelig mørke over Norrbotten

Isak forteller at på den tiden var det et stort åndelig mørke over Norrbotten. For både prester og legfolk vandret i en åndelig blindhet. Og de blinde ledet andre blinde til helvete. Og det verste av alt: Hans egen situasjon var helt elendig. Selv om han stadig hadde dårlig samvittighet, fortsatte han å leve i synd. For på den tiden var det ingen som forkynte troen på Herren Jesus, han som man alene kan bli rettferdiggjort ved. Det som de forkynte, var at menneskene måtte leve et hellig liv. Men siden det ikke var mulig, fantes det ikke noe håp for noen…

I håp om å få fred, prøvde han å slutte å tenke på døden og på evigheten. I stedet søkte han verdslig fornøyelse i ulike syndige aktiviteter, i dans, i kortspill og et liv i verdslig glede. Men hans egen ære hjalp han fra å begynne med alkohol og drukkenskap. Allerede som 20-åring var hans samvittighet delvis forherdet. Synden plaget han ikke mer slik som tidligere. Og det å leve i synd, ble en vane.


Isak drar til Pajala for å møte Læstadius og for å møte de kristne der, men fikk ingen hjelp for sin vonde samvittighet

Men så forteller Isak Huhtasaari om noe som førte til en forandring. For i sin kjærlighet vekket Gud opp ut utvalgt redskap i Norrbotten, Lars Levi Læstadius. Han forkynte mektig omvendelse og syndenes forlatelse, allerede da han var i Karesuando forsamling. Deretter flyttet han til Pajala, og nyheten spredte seg: Menneskene ble vakt. Han talte om synd, om den straff som synden forårsaket og om syndenes forlatelse. Men han forkynte også at de som ikke ville omvende seg, de ugudelige, ville bli dømt til helvete. De fleste tenkte nok at slikt var fanatisme og at folk hadde blitt gale. Da Isak Huhtasaari fikk høre om dette, fikk også han lyst til å dra til Pajala for selv å høre. Han hadde lyst å møte dem og å høre hva de hadde å si. Men han trodde ikke da at det var de som skulle bli Guds redskap som på nytt skulle virke vekkelse i han.

I desember 1849 – tre år etter vekkelsen begynnelse, da Isak var 23 år gammel – møtte han dem på prestegården i Pajala, 90 km nord for hans hjemsted. Der talte de til han om kristendommen, om angeren, men også om viktigheten av å ble et Guds barn. Ordene gjennomboret hans hjerte som er sverd. Han kunne ikke forsvare seg. For meg var disse menneskene heldige, de var som Guds engler. Men selv holdt han seg som en som Guds nåde ikke tilhører, som en som hadde forherdet seg. Samvittigheten han ble svært urolig, han våget ikke å håpe på Guds nåde. Derimot fryktet han for at helvete for evig var hans. Isak Huhtasaari forteller at dette skjedde i desember 1949. Og selv om de kristne sikkert så han nød, var det ingen som kunne trøste han eller som han kunne åpne seg for, slik at han skulle kunne ha fortalt dem om sine problemer.


Boka “Et ord for syndere og et ord for de hellige” tente en gnist av håp om Guds nåde

Slik varte det for han helt til våren 1850. Hans kvaler bare fortsatte å vokse og hans fortvilelser bare tiltok. Men i april 1850 fikk han høre på når noen leste av boka “Sana syntisille je sana pyhille” (Et ord for syndere og et ord for de hellige). Dette tente en gnist av håp i han om at Gud kanskje ville komme til å være nådig mot ham stakkar, på tross av all den elendighet som han opplevde…



Isak vitner om sin håpløse sjelstilstand for sine tidligere syndekamerater, og det ble ikke uten frukter

Samme dag følte Isak et sterkt kall og Guds verk i sin sjel. Han dro derfor til et sted hvor hans tidligere venner brukte å samles, de som han tidligere hadde levde i synd sammen med. Han fortalte åpent om sin sjelenød og hvor uverdig han opplevde seg, og at det bare var en evig død som ventet ham og dem alle , siden de levde i synd. Noen begynte å spotte, og sa at han hadde blitt gal. Men de fleste begynte å gråte da han fortalte dem om Guds rettferdighet, men samtidig også om den ulykkelig tilstand de var i på grunn av deres syndige liv.



Det fantes ingen som kunne forkynne syndenes forlatelse verken for Isak Huhtasaari eller for andre som var i syndenød

Isak forteller: Fra da av begynte jeg  – når jeg hadde mulighet til det –  å be til Gud på mine knær alltid  når jeg var alene. Jeg leste alle bøkene jeg fikk tak i, og arbeidet på min frelse i håp om å få nåde hos Gud. Men alt var forgjeves. For jeg klarte ikke å tro, og derfor kunne jeg ikke ved troen ta i mot Guds nåde til syndenes forlatelse ved Jesu blod… Alt dette mitt eget strev gjorde meg sliten, og hjertet mitt ble etter hvert forherdet. På nytt trodde jeg at jeg var fortapt. Men inne i min sjel var det en uslukkelig tørst og en lengsel etter Guds nåde. Og Isak fortsetter: Det fantes ingen (i 1850) som kunne forkynne syndenes forlatelse, verken for meg eller for andre.



Isak Huhtasaari mottok Herrens nattverd, men klarte ikke å tro ordet om syndenes forlatelse

På pinsedagen i mai 1850 deltok jeg i Herrens nattverd. Selv om syndenes forlatelse som presten forkynte for de angrende var riktig, kunne jeg ikke ta det til meg, siden mitt hjerte føltes å være alt for forherdet. Da jeg kom hjem, kjente jeg meg svært nedtrykt, siden jeg selv ikke kunne gjøre noe med min situasjon. Alt føltes å være slutt. Men min jamring bare fortsette inne  i min sjel.



Jesus åpenbarte sin nåde på natten for Isak Huhtasaari, og han ble fylt av en himmelsk glede

Natt til følgende onsdag skjedde det at Guds nåde ble åpenbart for meg. Jeg følte en himmelsk glede, og en forsikring om at mine synder var forlatt og at jeg hadde barnekår hos Gud. For meg så det ut som om hele naturen, både solen og alle himmelens fugler takket Gud for meg. Og i min ånd lovpriste også jeg Gud for hans barmhjertighet mot meg. I to uker følte jeg meg som en engel, og kjente ingen fristelser, man bare en stor nåde. Men kroppen min føltes helt tom. Etter denne opplevelsen,  fik jeg merke verdslige tanker, lyster og begjær. Og arvesyndens virkninger begynte å våkne til liv i meg. Det gjorde at jeg ble redd, og jeg fryktet derfor at jeg hadde falt ut av nåden.

Egentlig visste jeg ikke om noe spesielt med meg selv (1Kor 4:4). Men siden mine anfektelser plaget meg så mye, ba jeg og jeg stønnet og klaget til Gud. Da var det at Jesus i Ånden viste seg for meg mens han var i Getsemane hage og svettet blod for min skyld, og da han led syndens straff – av kjærlighet mot meg. Samtidig åpenbarte Jesus seg som den herliggjorte seierherre på korset – som min stedfortreder. Alt dette fikk mitt hjerte til å smelte, siden jeg fikk føle at alt dette gjorde han på grunn av hans store kjærlighet.  Jeg opplevde meg som beruset, og ble overbevist om Jesu seier, men også om at jeg gjennom Jesu seier var skjult i Gud Faders hjerte. Fra da av fantes det ingen ting som kunne skille meg fra Jesu kjærlighet (Rom 8:39).



Isak Huhtasaari fant sin trygghet alene  i Jesu blod

Etter denne opplevelsen har jeg alltid funnet min trygghet i Jesu blod. Med dette blod ble jeg kjøpt (1Pet 1:18), i dette blod ble jeg vasket (Åp 7:14) og renset (1Joh 1:7-9). Og ved dette Kristi blod har alle mine synder blitt utslettet, og alle mine svakheter har blitt tilgitt. Under troens kamp har jeg ofte fått nyte av den tilkommende verdens krefter. Og i svakhet har jeg også fått vitne for andre om dette Kristi blod.


Flere av Isaks syndekamerater ble omvendt

Gud vekket også opp flere av mine tidligere kamerater, samtidig som meg. Det førte til at vi kunne samtale med hverandre (om det aller viktigste).. Og slik forkynte vi både omvendelse og syndenes forlatelse for slike som var kjente og var plaget av sine egne synder. Og Herren la alltid nye troende til vårt fellesskap.


Ekteskap og familie

I juni 1851 giftet Isak Huhtasaari seg med en kristen kvinne, med Brita Marie (min femmenning). De fikk et lykkelig ekteskap, og ble velsignet med flere barn. Fortsetter…


Isak Huhtasaari ble velsignet til predikant fra 1862

I 1862, året etter Læstadius død, spredde den åndelige vekkelsen seg både på svensk og finsk side i Tornedalen. Isak forteller at da ble også han innsatt som en svak predikant, og ble sent ut for å forkynne fredens evangeliet. Til sin store glede fikk han oppleve at mange mennesker ble løst i fra syndens bånd og lenker. Dette  var for han som gledelige seiere, noe han takket Lammet for. Og når Isak skriver dette – publisert i bladet Kristillinen kuukausilehti i 1882 – hadde han virket som predikant i 30 år.


Isak Huhtasaari avslutter sin selvbiografi med følgende ord:

Under alle tider er det viktig for alle som bekjenner Jesu navn og som følger ham å forbli  trofast i striden, å bevare troen og å våke i troen. Og det er også viktig å feste blikket på ham som er troens opphavsmann og fullender, på ham som ble opphøyet fra jorden. For hans blod fløt til soning for alle våre synder. Og gjennom ham skal vi også seire. Gjennom dette har også jeg seiret, og har forblitt i seieren og i troens kamp. Og på grunn av Jesu seier har også jeg i blant fått nyte rikelig av forsmaken på det evige liv. Gjennom Jesu blod er jeg blitt satt fri, og gjennom hans blod er jeg trygg. Ånden vitner med min ånd at jeg er Guds barn og at jeg er en arving til det evige liv. Dette forteller en som er på vandring mot Sions berg.

Mars 1882,

Isak  Huhtasaari

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.