https://www.hbardsen.com

18. januar 2022

Raattama argumenterer i Misjonsbrev II for hvorfor de tok i bruk nøkkelmakten

Innholdet i dette misjonsbrev gjør at fortellingen til Hilta Parkajoki på alle måter blir helt pålitelig, når hun forteller om at de forbindelse med møtene i Kitkiöjoki hadde gransket  saken (om de ifølge Bibelen hadde rett til å ta i bruk forkynnelsen av syndenes forlatelse) og om resultatet av denne granskningen.

Publisering av misjonsbrev II og innholdet av det (datert 28.2.1854 iflg. Aapeli Saarisalo)
Innholdet av dette misjonsbrev er i helhet en omfattende begrunnelse for hvorfor man tok i bruk løsenøklene. Der sies det bl.a.:

” Dersom vi nå ikke skulle ta i bruk løsenøklene, slik  som også bindenøklene blir brukt, så ville heller ikke de fagne få frihet. Og man skal jo tross alt “utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne” (Jes 61:1). —

Bruk av binde- og løsenøklene
Ja, det er sant at vi også skal binde fast i deres synder de som ikke vil angre , og som er fiender av Jesu kors.

Men så skal vi også forkynne syndenes forlatelse ved Jesu navn og blod for alle som angrer og som vil tro.

Raattamaas oppmuntring til Ordets forkynnere
Jeg vil ennå si til alle som er støtter i kristenheten: “Dersom løsenøklene ikke blir brukt med samme kraft som bindenøklene, så kommer vantroen og egenrettferdighetens djevel til å bli herre, og til slutt kommer han til å senke også de angrende i helvetet.

Det er ingen som vil klare å kjempe mot synden uten tro, slik det står skrevet:

Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro”, 1Joh 5:4b.

Og Martti E. Miettinen fortsetter: “Denne tale til folket har helt åpenbart blitt til like etter at de i fellesskap hadde gransket denne sak (i Kitkiöjoki i 1853), og den konsekvens som denne granskning førte til.

Aapeli Saarisalo skriver om Misjonsbrevet  II s. 185
Det omfattende misjonsbrevet som Raattamaa publiserte den 28.2.1954 i bygda Ullatti i Gällivare i Sverige på møtet som han holdt der, ble også sendt “til angrende og troende” — at de skulle våke og framfor alt skulle tro “på vår Herre Jesus Kristus”.

Dette misjonsbrev kunne han helt sikkert ikke publisere før Læstadius hadde godkjent (forkynnelsen av) uvilkårlig syndsavløsning, for det ville ha betydd “enn total forkynnelse av troen” og et gjennombrudd for forkynnelsen av syndenes forlatelse. Raattamaa skjønte helt sikkert – på samme måte som Læstadius – at det dristige skritt som han hadde gått til også medførte en risiko, at den døde tro lett kunne få næring av en slik fri forkynnelse av evangeliet og av en betingelsesløs forkynnelse av syndenes forlatelse. Men det son veide mest i vektskåla – slik han oppfattet det – var den håpløshet som han helt tydelig så og erfarte at de vakte levde i. Man kunne ikke vinne over denne håpløshet kun ved å oppmuntre til tålmodighet og til å våke, slik Læstadius gjorde.

Misjonsbrevet  II som Raattamaa publiserte, var ikke noe mindre enn en fullmakt “til alle predikanter i kristenheten”. I dette brev oppmuntres de helt i begynnelsen til høytidelig “å bruke løsenøklene med samme kraft som de bruker bindenøklene, for om de ikke gjør det, så vil vantroen og egenrettferdighetens djevel bli herre — og det er jo tross alt ikke apostelens vilje at de kristne skal måtte brøle under lovens trelldom”.

Raattamaa ønsket å gjøre grensen mellom loven og evangeliet mer tydelig
Men Raattamaa kunne tross alt ikke se at han skulle ha innført noe nytt til den læstadianske forståelsen av læra (om hva bibelsk kristendom er). Men han ønsket å tydeliggjøre delingen mellom loven og evangeliet. Han fremhevet at man trenger både lovens og evangeliets predikanter. “Men tross det, så må de passe sammen, slik at man forkynner “et helt Guds ord, både en fullstendig lov og et fullstendig evangelium”.

Bruk av løsenøklene innebar ikke for ham at man var “prioritert til å begynne å herske,  men at dette var en måte å forkynne evangeliet på i en komprimert form”. Ha sa: ” La oss være sene med å dømme, men snare med å vitne at syndene et tilgitt i Herrens navn. Og så får vi håpe at den Hellige Ånd virker troen, ved det leste og det forkynte Ord”.

Kommentar av oversetter:
Straks etter dette (ved årsskiftet 1853/1854) begynte predikantene å forkynne syndenes forlatelse offentlig fra talerstolen, men også til alle som var tynget av sine synder og som personlig ønsket å få høre vitnesbyrdet om at alle deres synder var tilgitt – så tilsa de dem syndenes forlatelse, både under offentlige møter, i det private skriftemålet eller i andre sammenhenger. Offentlig var det primært predikantene som gjorde det, men i kraft av det åndelige presteskap hadde alle kristne den samme fullmakt, selv om dette ble gjort privat.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.