28. mars 2024

Krav for å kunne være Guds prest i GT – og en parallell i forhold til det åndelige og kongelige presteskapet i NT

 

 

Prestene i GT måtte være av Levi ætt, de som Gud hadde kalt og utvalgt
Hovedvilkåret for at noen skulle få være rett yppersteprest eller prest for Gud i Det Gamle Testamente, var at de måtte tilhøre den ætten som Gud på en spesiell måte hadde utvalgt til å ivareta alt som hadde med gudstjenesten å gjøre. Den slekten hadde patriarken Jakobs sønn Levi som sin stamfar. Ingen andre av Jakobs 12 sønner eller noen etterkommere av dem kunne få bil innviet til prest. Dette var noe som Gud selv bestemte, og det var han streng på.

Det var spesielt Aron og hans sønner som ble utvalgt til å ivareta prestetjenesten. Dessuten forteller Bibelen om en annen gren av Levis stamme som Gut lot innsette som prester, nemlig de som var av presten Sadoks ætt.


 

Vigsling til prest i GT
Før en prest kunne utføre prestetjeneste i tabernaklet, måtte han vigsles til embetet. Ved vigslingen ble presten helliget til tjenesten , og på den måte ble han utvalgt og innsatt i tjeneste for Herren. 

Vigslingen var tredelt. Den bestod i:  a) Vasking med vann, b) bli ikledd i hellige klær og c) salving med hellig salvingsolje.


Prestene i GT ble vasket med rent vann før de kunne bli ikledd sin høytidsskrud


Før prestene kunne bli ikledd sine embetsdrakter, måtte de vaskes ren med rent vann. Om selve vaskingen av prestene leser vi:

  • “Og du skal salve vaskekaret og dets fotstykke og hellige det. Så skal du føre Aron og hans sønner fram til inngangen til sammenkomstens telt og vaske dem med vann”, 2 Mos 29:4.

Det var ved kobberkaret/vaskekaret/renselseskaret som stod ved tabernaklet som prestene ble vasket og renset. Grunnen til det, var at intet urent skulle få komme inn i Guds helligdom. 

Generelt var vasking noe som var særlig viktig for prestene, noe som Gud strengt påbød. Vi leser:

  • Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de vaske seg med vann for at de ikke skal dø. Likeså når de trer fram til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren”,  2Mos 30:20.

Siden Herren var en hellig Gud, var det viktig at særlig prestene skulle ha respekt og ærefrykt for ham. De skulle gjøre tydelig forskjell på hellig og vanhellig, og på rent og urent. Disse to skulle aldri få blandes sammen.

Dette hadde noe å gjøre med å ha respekt for Guds hellighet. Renselsen med vann kunne selvsagt ikke gjøre noen ren fra synd og kunne heller ikke hellige eller rense hjertet. Men det var kun en ytre renselse av legemet og en viktig  symbolsk handling. Vi leser hos profeten Esekiel:

  • Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder”, Esek 36:25.

Altså trenges det en dobbel renselse, både til det ytre og til det indre. Men den aller viktigste renselsen skjer først når hjertet blir renset ren i Kristi blod og når Gud gir oss et nytt hjerte og en ny ånd i vårt indre, altså når Jesus får rom i vårt hjerte og vi får motta den Hellige Ånd.


Hva lærer NT om å bli vasket og renset ren fra synd og all urenhet?


Også NT taler om å bli vasket og renset, både med vann og med blod. Slik prestene i GT måtte bli vasket og renset før de kunne bli ikledd sin prestedrakt, så gjelder det samme også i NT for alle, før vi kan bli ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Ellers kan vi ikke tre inn i den nytestamentlige prestetjeneste som åndelige og kongelige prester. Gud må få “stenke rent vann på oss også, så vi skal bli rene. Fra alle våre urenheter og fra alle våre motbydelige avguder vil han rense oss (Esek 36:25).  Også i Hebreerbrevet leser vi om den renselsen som skjer i rent vann:

  • “Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann,  Heb 10:22.

Gjennom ytre synder har vi gjort oss urene. Derfor trenger vi å  bli vasket rene slik at det kan ble et brudd med synden som vi har levd i og som vi har vært slaver under. Ellers kan ikke alt bli nytt (2 Kor 5:17), når det gjelder våre liv og våre hjerter. Det er dette Paulus sikter til når han skriver om det nye livet i Kristus.

Vi får derfor ikke trekke med oss det gamle verdslige syndelivet, og la det følge med oss etter at vi har blitt løst fra synden og har blitt en kristen (Rom 6:2). Da må vi forlate den brede vei for å kunne begynne vandringen på den smale veien som fører til livet. Å bli en kristen, medfører nødvendigvis en forandring og en fornying.

Det livet som vi tidligere levde i, må vi legge bak oss og gjøre opp for. Det må vi bekjenne, få tilgitt og renset bort i Jesu blod (1 Joh 1:9). Og så må det være med oss slik som det var med kvinnen som ble grepet i hor, men som Jesus renset ren fra synd, da han tilgav hele hennes store syndeskyld. Like etter det sa han til henne:  “Gå bort, og synd ikke mer!” (Joh 8:11). Omvendelsen ble for henne et tydelig veiskille i hennes liv. Hun levde ett liv før møtet med Jesus, og et helt annet liv etter den tid, et liv i Jesu og hans disiplers følge, og i lydighet til den Hellige Ånds ledelse (1Pet 1:2).

Videre skriver apostelen Johannes om hvordan Jesus vil vaske oss rene med en dobbel renselse, både vårt legeme og vårt hjerte:

  • Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten”, 1Joh 5:6.

Slik Johannes skriver, blir vi ikke vasket bare med vann, men også med blod. Det er med Jesu Kristi blod, det forsoningsblod som Jesus utgjøt for våre synder på Golgata kors. Og det er en fullgod betaling for alle våre synder. 


Guds Ords rensende virkning, særlig i det forkynte Guds Ord


Ennå ett middel som Gud har gitt oss for at vi skal bli renset – i tillegg til blodet og vannet – er Ordet. Det har en rensende kraft i seg selv når man tror det, slik Jesus selv sier: Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere”, Joh 15:3.

Det som Jesus her sikter til, og som er det rensende middel, er spesielt det forkynte Guds Ord. For slik som han her poengterer, er de rene på grunn av det ordet som han hadde talt. Det samme kan vi lese om i Apg 10:42-44: 

  • “Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet

Til sist vil jeg nevne et ord fra Efeserbrevet om hvordan Kristus elsker menigheten og renser den: 

  • “Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig, Ef 5:25-27.

Av dette går det klart fram at selv om det er nødvendig å bli vasket og renset i begynnelsen av troslivet, så er vi helt avhengige av å bli renset kontinuerlig i troslivet, siden “synden bor i oss” (Rom 7:17) og vi har så lett for å snuble og å falle både i tanker, ord og gjerninger. Derfor påminner Paulus oss:

  • “Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!”, 2Kor 7:1.

2.1 Prestene i GT ble ikledd en helt spesiell prestedrakt

Prestene i GT ble ikledd en helt spesielle høytidsdrakt (2Mos 28). De skulle representere Gud ovenfor folket og folket ovenfor Gud. For å bli påminnet om det, skulle de bære to edelsteiner på sine skulderstykker med navnene deres  inngravert, for at de skulle bli påminnet om dem og om denne viktige oppgaven de skulle ivareta:

  • “La navnene på Israels barn bli inngravert på de to steinene, slik som en håndverker graverer i stein og skjærer ut et signet. Og du skal sette dem inn i et flettverk av gull. Du skal feste begge steinene på efodens skulderstykker, for at de skal minne om Israels barn. Og når Aron står for Herrens åsyn, skal han bære deres navn på begge sine skuldrer for å minne om dem, 2Mos 28:11-12.

Altså tjente prestene ikke seg selv. De var først og fremst Herrens tjenere, men de skulle også tjene menigheten. Spesielt yppersteprestens klær var full av symbolikk, men det skal jeg ikke komme inn på her. 

På yppersteprestens  lue skulle det festet en plate av ekte gull hvor det sto inngravert et signet: “Helliget Herren”. Vil leser:

  • “Så skal du lage en plate av rent gull og gravere inn på den slik som en graverer inn et signet: Helliget Herren. Du skal feste den til en snor av blå ull, og den skal sitte på luen, på fremsiden av luen skal den sitte. Over Arons panne skal den sitte, så Aron kan bære den synd som henger ved de hellige ting som Israels barn vier til Herren, alle de hellige gavene de bærer fram. Den skal alltid sitte over hans panne, for at gavene kan finne velbehag for Herrens åsyn“, 2Mos 28:36-38.

Selv om prestene var vasket med rent vann og ikledd en høytidelig embetsdrakt, var de tross det ikke klare til å tre fram  for Herren for å utføre de gudstjenestelige handlingene. Før det måtte selve innvielsen til tjenesten skje, noe som betydde at de først måtte ble salvet til tjeneste med en hellig salvingsolje.


Behov for å bli ikledd klær som er laget av Gud  – et bilde på Kristi rettferdighet


Da våre første foreldre Eva og Adam gjennom ulydighet mot Herren falt i synd, fikk de straks dårlig samvittighet og fikk stor skamfølelse. Ingen av dem var villige til å ta ansvaret for sin egen ulydighet og sitt fall ovenfor Gud. Da Adam ble stilt til ansvar for det onde han hadde gjort, skyldte han både på kvinnen, men også indirekte på Gud. Han sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt”, 1Mos 3:12. Og heller ikke Eva var noe bedre. Hun ville også frigjøre seg fra sitt eget ansvar, og skyldte derfor på slangen. Men syndefallet fikk uante følger, slik vi alle kjenner til.

Nå oppdaget Adam og Eva plutselig at de var nakne, noe de ikke hadde tenkt på før. Derfor våget de ikke lenger å møte Gud slik som tidligere. Så derfor gikk de og gjemte seg. For å skjule sin nakenhets skam, prøvde de å dekke seg med fikenblad som de flettet sammen, og bandt det rundt livet (1Mos 3:7).

 Men deres egne gjerninger dugde ikke for Gud. Slikt kan ikke skjule vår synd (Jes 64:5). Derfor grep Gud selv inn ved å ofre det aller første offerdyr . Dyret måtte gi sitt blod og dø på grunn av Eva og Adams synd.  Og av skinnet lagde Gud  klær til dem slik at de kunne skjule sin nakenhets skam, slik vi leser: 

  • “Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem,  1Mos 3:21.

Les også: “Gud laget klær av skinn til Eva og Adam. Bilde på Jesus og hans blod til soning”


Ypperstepresten Josva ble kledd i høytidsklær – et bilde på Kristi rettferdighet


Et annet eksempel på en person i Bibelen som bli kledd i frelsens drakt og svøpt i rettferdighetens kappe (Jes 61:19), er ypperstepresten Josva (Sak 3). Siden han benevnes som yppersteprest, må man kunne anta at han allerede var i prestetjeneste, og at han dermed var innvidd av Gud til en hellig tjeneste. Men på tross av det var han en synder. Og derfor anklaget Satan ham for Gud. 

Det var ikke bare Satan som så Josvas synd og urenhet, for det gjorde også Gud. Satan – han som kalles anklageren (Åp 12:10) –  anklaget Josva innfor Herren, slik han alltid anklager alle Guds utvalgte. Men det gjorde ikke Gud. Han visste så vel at vi alle mennesker er syndere, og at vi derfor behøver en Frelser. Derfor gav han også løfte til Eva og Adam om at han skulle sende sin egen Sønn til verden, og som med et eneste offer – da Jesus ofret seg selv for våre synder – skulle frelse alle som tror på ham fra alle deres synder.

Og Jesu frelsesverk gjaldt også for ypperstepresten Josva. Derfor var  det at Gud selv lovet å rense Josva ren fra hans urenhet og fra hans synd med en renselse som var mye mer effektiv enn rent vann, noe han tidligere ble vasket med i forbindelse med innvielsen til prestetjenesten.

Josvas var som yppersteprest ikledd en ytre vakker presteskrud. Men den kunne ikke skjule hans indre synd og urenhet, eller fjerne dem fra Guds åsyn. Derfor måtte også han få del i en fullkommen syndenes forlatelse ved å se fram mot Jesu stedfortredende sonoffer på Golgata. Og ved å sette sin lit til renselsen i Jesu blod – ved Guds egen rådsslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus fra evighet av (2Tim 1:9; Tit 1:2; Ef 11:4) –  ble Josva vasket ren, og hans skitne klær ble tatt av han. Og så ble han iført høytidsklær, noe som  ikke var noe mindre enn Jesu Krist fullkomne rettferdighet. 

Ikke noe annet kan gjøre en synder verdig for Gud! For vår frelse kostet Jesu lidelse og død. Og det gjelder også både deg og meg.  Vi leser:

  • “Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der”, Sak 3:3-5.

Denne frelse vil Gud gi oss syndere del i gjennom evangeliet som han lar forkynne, men også gjennom sine nådemidler. Det er her i nådetiden vi må bli renset ren fra vår synd og bli kledd i Kristi rettferdighet.

Bibelen er tydelig på at en synder ikke blir rettferdiggjort på tomannshånd med Gud, og heller ikke etter døden. Men frelsesbudskapet har han sendt ut gjennom sine sendebud (2Kor 5), de som forkynner evangeliet, det som er Guds eneste kraft til frelse for hver den som tror. Alt dette vil Gud gi oss som gave, av bare nåde.

Det er virkelig noe å takke for!


 

Prestene i GT ble salvet med en hellig salvingsolje


Når en prest ble salvet med hellig salvingsolje, ble han samtidig innsatt i hellig tjeneste for Gud. Den salvingsoljen ble helt over prestens hode, slik vi leser:

  • “Og han helte av salvingsoljen på Arons hode og salvet ham og helliget ham, 3Mos 8:12.

Dermed ble presten helliget og innsatt i tjeneste for Herren. Det var strengt forbudt å salve noen andre mennesker til prestetjeneste for Gud enn de som Gud hadde utvalgt og som tilhørte Levis ætt (2 Mos 30:32-33). Gjorde de det, skulle de utryddes av folket. 

Selve salvingen var en høyhellig handling, og var innvielsens viktige del. I tillegg til at salvingen virket til at prestene ble helliget, og at de dermed dugde for å tre fram for Guds ansikt, ga det dem eneretten til hele prestedømmet i Israel.

  • “Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far. Så skal de tjene meg som prester. Denne salvingen skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt”, 2Mos 40:15.

Ingen andre hadde rett til å tvinge seg til å utføre prestelige handlinger, slik som for eksempel kong Saul gjorde. Eller slik som Jeroboam gjorde på tross av Guds forbud, og som innsatte hvem han ville av folket til prester, enda de ikke var av Levis sønner (1 Kong 12:31). Men slik ulydighet og tross fikk store konsekvenser både for han personlig, men også for Israel. 

 

Henry Baardsen,
Alta


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *