https://www.hbardsen.com

3. juli 2022

Jesu Kristi blod, gitt til soning for hele verdens synder

Gud er en hellig Gud. Det betyr at han er fullstendig ren fra alt som er syndig og urent. Hans navn er Hellig, og han tåler heller ikke noe urent eller vanhellig (3Mos 20:3; 22:3; Salm 33:21; 103:1; Joh 17:1; 1Pet 1:15). Og intet urent eller vanhellig skulle få komme fram for ham. Møte med den hellige og strenge Gud gjør oss mennesker både små og ydmyke dersom vi kjenner oss rett, derfor at vi alle er store syndere  som synden har fått besmitte gjennom vårt frafall fra Gud og gjennom våre mange synder. Adam og Eva var de første som følte skam og skyld innfor Gud på grunn av dette, og de gikk derfor for å skjule seg for Guds åsyn. Men Hans altseende øyne så dem, og han konfronterte dem med deres synd og ulydighet da de åt av den forbudte frukt. I stede for å innrømme hva de hadde gjort, begynte de å skylde på hverandre og på slangen (1Mos 3:13-14). Som følge av dette, kom det en tredobbel død over hele menneskeslekten, en åndelig død, en naturlig død og en evig død. Og på grunn av deres fall, kom arvesynden inn i verden og påførte oss alle en felles syndegjeld innfor Gud som vi aldri kommer til å bli i stand til å betale eller godtgjøre. Og dessuten: Frafallet fra Gud og alle gjerningssynder i tanker, ord og gjerninger.

For å sone deres synd, måtte et lyteløst offerdyr dø og gi sitt blod. Slik gjorde Herren selv soning for deres synd som et forbilde på Kristi offerdød. Og så gjorde Gud i stand klær til dem av dyrets skinn, for at de skulle kunne skjule sin nakenhets skam med. Dette var Bibelens aller  første bilde på Kristus, på hans rettferdighet og på Golgata. 

I møte med Guds hellighet følte Abraham seg ringe, og sier derfor: “Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske“,  1Mos 18:27. Men på soningens og offerblodets grunn fikk også han møte en nådig Gud. Selv om han var villig til å ofre sin sønn Isak som var ham så kjær, svarte han sin sønn Isak når han spurte om hvor lammet til brennofferet var: Gud vil selv se seg ut  lammet til brennofferet. Og det gjorde også han. “Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn, 1Mos 22:13. 

Også dette feilfrie lam  som ble ofret på Herrens alter som Abraham hadde bygget, og som måtte gi sitt blod på alteret til soning, var et tydelig bilde på Jesus og på Golgata. Gjennom dette lam som Gud selv hadde sett ut til brennoffer, ble Isaks liv spart. Det samme mønster ser vi gjennom hele GT. For å kunne få soning innfor den levende og hellige Gud – det som er selve grunnlaget for forsoningen – måtte et lyteløst offerdyr gi sitt liv og blod. Og blodet måtte strykes på Guds alter. Slik merker vi at offerlammet, blodet og alteret alltid var tett knyttes sammen, ellers skjedde det ingen soning. Slik er det også i NT. Jesus er det uskyldige og feilfrie offerlammet  som Gud hadde behag i (Matt 3:17; 17:5). Han elsket oss og løste oss fra våre synder med sitt blod (Åp 1:5). Jesu Kristi, hans Sønns blod renser oss fra all synd (1Joh 1:7) med et evig og fullkomment offer. Og alteret i NT er Golgata.

Å sone synd vil si å dekke over synden, å skjule den og å ta den bort  (Rom 4:7-8). Gjennom soningen og Kristi blod ble  synden tildekket og skjult, selv for Guds altseende øyne. For når han ser på en angrende synder som er renset i offerlammets blod, ser han bare blodet, slik han gjorde den natten da Israels folk ble befridd fra Farao (2Mos 12:13). Og nettopp derfor er Kristi blod så dyrebart og så viktig å søke beskyttelse under. For hans blod tar bort vår synd, skjuler våre synder for Gud, beskytter oss mot alle Satans listige angrep og gir oss kraft i kampen mot verden, djevelen og mot vårt fordervede kjød og blod. Derfor får vi synge: 

“Gud være lovet min sjel er frelst, 
i kraft av blodet, ja blodet. 
Nå kan du byde meg hva som helst, 
jeg velger blodet. 
Min sorte drakt er blitt snøhvit skrud, 
og jeg står hellig og ren for Gud, 
i kraft av blodet, av blodet”

Når dette gode budskap forkynnes, lyder “blodets røst”! Dette er vi som kristne satt til å forkynne. Heller ikke Paulus ville vite om noe annet til frelse enn Jesus Kristus, og ham korsfestet (1Kor 2:2). 


“Blodets røst” – røsten av Jesu Kristi blod – hørtes allerede i GT

Offerdyrets blod som ble gitt til soning for synd, er en av Bibelens røde tråder.  Soningsmiddelet som Gud gav for å dekke over og for å skjule menneskenes synder, og for å beskytte oss fra Guds strenge hellighet og vrede, var intet annet enn blodet av et feilfritt offerdyr som måtte gi sitt liv på alteret, bygget for Gud. Ved de stadig gjentatte ofringene ble Guds folk stadig påminnet om ham som Gud skulle sende til soning for våre og hele verdens synder. Og alle disse blodsofrene pekte direkte på Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus. Disse gjentatte ofringene og blodet av et feilfritt offerdyr, kan man kanskje kalle for “blodets røst”


“Blodets røst” lyder via apostelen Paulus’ forkynnelse

Paulus skriver i alle fall åtte steder om Jesus Kristi blod. Slik Golgata-budskapet var viktig for alle Jesu disipler å bringe ut, gjaldt også det samme for Paulus. I tiden før og etter Jesu død, var Saulus en av kristendommens største fiender. Han forfulgte Jesus og han forfulgte de kristne (Apg 9:24; 22:7; 26:14). Da den første martyr i NT ble steinet i hjel, samtykte han i drapet og stod som vakt og passet på klærne til Stefanus (Apg 22:20).  Men han fikk nåde av Gud, han fikk del i kraften i evangeliet til frelse (Rom 1:16), fikk motta velsignelsen gjennom bl.a. Ananias (Apg 9:17-18).  


Nådestolen i Kristi blod – ved troen

I Rom 3:25 omtaler Paulus Jesus som en “nådestol”. Bildet er hentet fra den store forsoningsdagen og fra soningen som ypperstepresten gjorde inne i det aller helligste.  Inne i det aller helligste var alt gullbelagt, og gjort i stand etter nøye beskrivelser av Herren. Der inne var det en ark som inneholdt en gullkrukke av manna, Arons stav og lovens to tavler  (Heb 9). Over arken var det et lokk som Luther senere gav navnet “nådestol”, et ord som som for øvrig ble allment godkjent og tatt i bruk i hele verden. Nådestolen eller paktslokket skilte de to lovens stentavler fra Herren som åpenbarte seg i skyen og fra han hellige vrede pga. menneskene som hadde syndet mot Gud og brutt de ti bud som var skrevet på lovtavlene, og som anklaget oss mennesker for Gud. Nådestolen var et bilde på Jesus Kristus. Og offerblodet som ypperstepresten stenket på nådestolen, var et bilde på Jesus som gav sitt liv og sitt blod til soning for våre synder. Dette Kristi blod er det eneste som kan ta bort våre synder fra Guds åsyn og som kan gi soning, slik at Guds vrede opphører. Forkynnelsen av Jesu offerdød og hans dyrebare blod, kan vi derfor kalle for “blodets røst”, det blod som taler bedre enn Abels blod. Og det er det som Paulus forkynner når han sier om Jesus, Guds fullkomne offerlam:

  • Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort”,  Rom 3:25.

Rettferdiggjorte i Jesu Kristi blod

I romerbrevet behandler Paulus hvordan en synder kan bli rettferdiggjort for Gud.  Dette er jo noe av det mest sentrale spørsmålet når det gjelder frelsen. Rettferdiggjøre betyr egentlig frikjenne fra skyld. Siden Gud ikke kan være urettferdig, kan han ikke uten videre frikjenne en synder. I sin hellighet krever han en fullkommen soning, og noe slikt makter ikke noe menneske å få i stand. Det måtte en syndfri derimot gjøre i vårt sted, og en slik en fantes ikke blant oss mennesker. Derfor sendte han sin egen Sønn til soning for våre synder. Og den oppgaven tok Jesus på seg helt frivillig, av kjærlighet for deg og meg. Jesus var hellig, rettferdig og ren. Og han vant en fullverdig frelse ved sitt blod. Og dette Krist blod opphøyer og lovpriser Paulus når han sier:

  • “Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden”, Rom 5:9.

Når vi forkynner slik Paulus gjør her, lyder “blodets røst”. Og når vi av hjertet tror at denne Kristi rettferdighet gjelder oss, blir også vi rettferdiggjorte ved Jesu blod. For “med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse” (Rom 10:10). Og som Luther sier: Når dette budskap forkynnes, og tilhørerne tar imot og tror det, stenkes Kristi blod over tilhørernes hjerter. Dette er ifølge Luther den rette utleggelsen av ordet “bestenke”.


Vi har forløsning i Kristi blod, syndenes forlatelse

To steder i Efeserbrevet skriver Paulus om Jesu blod. I Ef 1:7 skriver han: “I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom”, Ef 1:7. På samme måte som rettferdiggjørelsen, er også forløsningen ett av de mest sentrale ord innen frelseslæren. Forløsningen handler om frigjøring og løskjøpelse av fanger som er bundne. Det som Paulus her sikter til, er det fangenskap som Satan har bundet menneskene i og det sted de har havnet i på grunn av deres synder. Ut fra syndens fangenskap slipper Satan ingen ut, frivillig. Først må det komme en som er sterkere og mektigere enn han, en som allerede har seiret over han. Og det gjorde faktisk Jesus på korset, slik vi kan lese: “Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset”, Kol 2:15. Men ikke bare det. For Paulus skriver: “Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset”,  Kol 2:14

Skyldbrevet mot oss var lovens og djevelens mange og stadige anklager og fordømmelser. Hele vår syndebyrde tok Jesus på seg da han for vår skyld ble en forbannelse. Prisen for å kjøpe oss fri fra våre synder var ikke noe mindre enn Jesu Kristi blod som han ga til soning for våre synder (1Pet 118). Derfor er det Paulus vitner:  “I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse”. 

Gjennom denne forkynnelse lar Paulus “blodets røst” høres. Tror vi dette, og at det gjelder oss, har også vi del i syndenes forlatelse! Men dersom vi ikke tror det for egen del eller har del i det ved å ha tatt i mot frelsen, har vi dessverre ingen som kan ta bort og skjule våre synder for Guds øyne, han vi alle en gang skal gjøre regnskap for. Og da er faren stor for at vi kommer til å bli dømt skyldige. Men ved omvendelse og tro, blir Jesus vår forsvarer og frelser. Og da er vi i trygge hender, selv innfor dommen, siden han som en gang skal holde dom over levende og døde, har blitt vår venn og vår tilflukt. 


I Kristus Jesus har vi fått komme nær ved, ved Hans blod

Synden har en slik egenskap at den adskiller oss fra Gud og fra samfunnet med ham. Den gir oss en dårlig samvittighet og virker skyldfølelse i våre hjerter. Faktisk er dette en god egenskap. For på den måte kan vi skjønne at vi har gjort noe galt, og at vi bør få ryddet det vonde bort, slik at vi på nytt kan få en god samvittighet og et trygt og godt forhold til Gud. Men om vi gjør våre hjerter harde og ikke vil komme til lyset med våre gjerninger, vil vi komme lenger og lenger bort fra Gud, inntil det blir et helt brudd. Fortsetter vi bare vår vei bort fra Gud, vil vi til sist komme helt i mørket, og til slutt vil vi leve uten Gud og uten håp i verden. Men også slike personer elsker Gud og kaller på. Hører vi på hans røst og tar imot kallet når han vil gi oss omvendelse til livet, er vi utrolig heldige.

Det er gjennom evangeliet og gjennom det forkynte Guds Ord kaller og lokker på oss, ved sin Ånd. For de som ydmyker seg til omvendelse, sier Paulus: “Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. Det som synden forårsaket, ble gjenopprettet ved Kristi blod. Det knytter et sterkt blodsbånd som gjør at den som har blitt velsignet med Jesu blod, våger og får komme så nær den himmelske Fader. For på korset sørget Jesus for at forhenget revnet i to slik at adgangen til det aller helligste ble åpnet, ved blodets kraft. 


Jesus gjorde fred ved sitt blod på korset

Siste bibelsted jeg skal henvise til og hvor apostelen Paulus virkelig lar “blodets røst” lyde og hvor han lovpriser verdens frelser Jesus Kristus, er hentet fra Kolosserbrevet. Der uttrykker han seg slik:

  • “For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene”, Kol 1:20.

Det som Paulus her vil fortelle oss, er at alle som tror på Jesus og på alt det som han gjorde for oss på Golgata, blir også renset ren fra alle sine synder i Jesu blod (Apg 10:43; 1Joh 1:7). Jesu blod er samtidig det det eneste soningsmiddel som Gud godkjenner og som “filtrerer” bort han vrede på grunn av våre synder. Og på den måte ser Gud med kjærlighet og vennlighet å alle som er Guds barn og som ved troen har fått del i Kristi rettferdighet. Det gode og trygge vennskapet har nå blitt gjenopprettet gjennom forlikelsen (2Kor 5:20), og en varig fred mellom Faderen og barnet har gjenvunnet. Og da kan vi slik trygge barn rope ved barnekårets Ånd: “Abba, Far!” (Rom 8:15). Og så får vi synge videre i vår lovprisning av Lammets blod:

Jeg var fortapt og så ingen vei 
da så jeg blodet, ja blodet. 
Da ingen makt kunne frelse meg, 
da så jeg blodet. 
Da fikk jeg kaste min byrde av. 
Da fikk jeg svømme i nådens hav, 
Takk være blodet, ja blodet. 

Nu kan det møte meg hva der vil, 
jeg har jo blodet, ja blodet. 
Om helveds hærer enn slipper til, 
så har jeg blodet. 
Så skal jeg seire en gang til sist, 
for blodet gjelder det vet jeg vist, 
Takk være blodet ,ja blodet. 

Så takk og pris da, du store Gud. 
Ha takk for blodet, ja blodet 
Takk, at du valgte min sjel til brud, 
Ha takk for blodet. 
Når jeg står hjemme i hvite klær, 
Da skal jeg synge som aldri her 
En takk for blodet, ja blodet. 

Alta 13.1.2022

Henry Baardsen

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.