https://www.hbardsen.com

29. juni 2022

Guds folk avgudet mange hellige symboler – er dette en fare også for oss dagens kristne?

Står vi dagens kristne i fare for å havne i samme religiøse synder som israelittene gjorde, før de ble bortført til Assyria og Babylon?

 

Om denne presentasjon:

Bibelsitater og kommentarer: Henry Baardsen

Bibeloversettelse: Bibelen NB 88/07

 

1. Israelittene avgudet tempelet. De trøstet seg med at tempelet fortsatt var hos dem, og sa: «Herrens tempel! Herrens tempel»!

Jer 7:4

  • Fest ikke lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!
  • Tenk over: Er det en trygghet for deg at din barndoms bedehus eller forsamlingshus ennå finnes og er i bruk, og er det veldig viktig for deg at alle ytre skikker og tradisjonern fortsatt er slik de alltid har vært, uforandret. Er det dette du forbinder med «levende kristendom»? Betyr dette så mye for deg at det blir viktigere for deg å «konservere alt gammelt», enn å ta hensyn til menighetens barn, unge eller eldre, og deres åndelige behov i dag, hvis det vil kunne medføre at noe av det gamle må forandres, selv om det også bare gjelder adiaforaer, saker som ikke angår kjerneinnholdet i den kristne lære og som Guds Ord verken forbyr eller pålegger.  Tenker du at dersom det du oppfatter som «den gamle kristendom», slik dine foreldre eller besteforeldre har fortalt om, vil dø ut, dersom noe av det gamle skulle forandres, saker som angår adiafora? Da vil Herren si til deg: «Fest ikke lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel»! For selv om forfedrene var levende kristne med et nært og personlig forhold til Frelseren, til Ordet og til bønnen, kan en levende tro gjennom generasjoner ha blitt forandret til en ytre død gudstro hvor Jesus, hans Ord og lærdommer i praksis ikke finner rom, men hvor det er bare ytre former tilbake. Fasadene kan ennå finnes, det ytre,  men selve det personlige troslivet og samfunnet med den levende Jesus kan ha dødd ut. Man kjenner nok til visse deler av den kristne lære, tenker mye riktig, kan ha mange gode synspunkter om rett og galt, men Jesus står ikke særlig sentralt i dagliglivet, om han i det hele tatt gis plass. Man våker mer over hva andre gjør feil og hvordan de burde være, enn over sitt eget hjerte og forholdt mellom deg og Jesus. Og da blir fasadene det aller viktigste og kanskje det eneste man egentlig har og som man er sikker på. Det er det konkrete som det ytre øye kan se og som man kan vise frem, og da håper man kanskje at også det indre og det evige skal være i orden. Man tenker slik: Er ikke det ytre i orden, er det et klart bevis på at det indre ikke er i orden. Men Jesus tenker helt motsatt. Hans sier: “Du blinde fariseer, rens først innsiden av begeret og fatet, slik at også utsiden kan bli ren!, Matt 23:26.

For Jesus er det indre alltid det første og det absolutt viktigste. For han er selve menneskene de eneste viktige, ikke ytre saker og gamle menneskelagde skikker. For han er det særdeles viktig at alle hans barn skal få den rette åndelige føde som de behøver til enhver tid, slik at de kan bevares i troen og  i livssamfunnet med han og med hans barn. Ytre menneskelige tradisjoner og skikker som verken han eller apostlene hadde pålagt, og som fariseerne ville skulle bli bevart slik de hadde vært i generasjoner, refset han åpent og kraftig. Og slikt er heller ikke vi bundet av. For Jesus er ikke avhengig, verken av ytre templer eller bygninger gjort av mennesker, men hans sanne tilbedere tilber Faderen først og fremst i ånd og sannhet, Joh 4:23. Og om det ikke gis plass til slike tilbedere i fellesskapet, bli også Jesus stengt ute.

 

2. Guds folk, israelittene, avgudet paktens ark

Paktens ark og da særlig lokket på den (nådestolen) var et bilde på Kristus. Det var det høyeste symbol på Guds nærvær.

1Sam 4:3

  • Da folket kom til leiren, sa Israels eldste: Hvorfor gjorde Herren det slik at filistrene slo oss i dag? La oss hente Herrens paktsark til oss fra Sjilo, så den kan komme hit iblant oss og frelse oss av våre fienders hånd.

1Sam 4:5

  • Med det samme Herrens paktsark kom til leiren, satte hele Israel i et stort jubelrop, så jorden ristet.

 

Kommentar: Også i dette tilfelle avgudet israelittene det hellige symbolet, som Paktens ark og dens hellige innhold var. For lokket, som kaltes nådestol, pekte direkte på soningen i Jesus Kristus og på Guds nåde i hans frelses evangelium; blodet som bestenket arken og alt som var inne i det aller helligste, pekte på Jesu rensende blod som rant av hans side på Golgata i hans stedsfortredende død, til syndenes forlatelse en gang for alle for alle som tror; lovtavlene inne i arken pekte på at Jesus 100 % oppfylte alle Guds strenge og absolutte krav som loven fordrer av oss mennesker, slik at Gud ikke har noe mer å kreve av de som i troen har tatt i mot frelsen i Jesus Kristus.

De falske profetene forførte folket til å tro at tempelet var det stedet der Gud åpenbarte seg, og at ville de være trygge under Guds beskyttelse så lenge de hadde selve tempelet og alle de hellige symbolene som var inne i tempelet. De profeterte at Gud ville beskytte disse hellige gjenstandene, slik at fiendfolket ikke skulle gis anledning til å røve tempelet og de hellige gjenstandene. Men Guds profet Jeremias talte mot dette uten nytte, for israelittene stolte mer på de falske profetene enn på Guds budskap gjennom Jeremias. Derfor tilstedte Gud at Babels konge inntok Jerusalem, brente opp Herrens hus, rev ned Jerusalems murer, bortførte folket og tok med seg tempelets gjenstander til Babel, og plasserte dem i deres egne avgudstempler. Etter at israelittenes levende gudstro kun ble til en utvortes død religion, gjorde de presis slik hedningefolket gjorde når de dro ut i krig. De tok med seg hellige symboler som de tilba og som de søkte hjelp av, i håp om at de skulle vinne seier i krigen. Slik søkte også Guds folk frelse i selve Paktens ark, i stedet for at de burde søke hjelp av, tjene og tilbe alene den levende Gud, han som alene er Israels vokter. Og slik ble dette til åndelig fall for dem og til avgudsdyrkelse med et hellig symbol, i dette tilfelle med Paktens ark.

 

Slik kan også vi i dag komme i skade for å sette en falsk trøst til de hellige symboler og til nådemidlene i seg selv, dersom vi ikke mottar dem i en levende tro på Jesus Kristus eller tror løftene som er knyttet til nådemidlene.  Som eksempel kan nevnes en ytre tillit til frelse i dåpen og nattverden, garanti for syndsforlatelse ved at man bekjenner sine synder i skriftemålet for en kristen som man stoler blint på representere den «sanne kristendom», man stoler på ytre bibelkunnskap innen helt spesielle lærespørsmål som man holder særdeles viktige i den menigheten som man tilhører, eller så stoler man helt og fullt på at ytre menighetsfellsskap med de man anser for «de eneste sanne kristne» skal gi frelse for tid og evighet. På denne måte blir det seg selv og sitt eget ego som blir i sentrum, og det man gjør, blir det viktigste, mens fokuset på Jesus Kristus og hva han har gjort og gjør, og troen på han alene kommer langt i bakgrunnen. Dette er ikke annet enn egenrettferdighet, og ved den blir ingen frelst, snarere tvert i mot, det blir et hinder for å kunne bli frelst.

 

3. Guds folk, isrealittene, avgudet kobberslangen i flere hundre år, helt til Hiskia knuste den.

 

Kilde: Bibelen Ressurs og egen kommentar

Israelittene avgudet kobberslangen som Moses hadde fått laget under vandringen i ørkenen (2 Kong 18:4). Opprinnelig var kobberslangen, som var festet til en stang, blitt laget for at folk som var blitt bitt av en slange, kunne bli helbredet ved å feste blikket på Herren og be ham om hjelp. Men etter at folket hadde slått seg ned i Det lovede land, snudde de opp ned på dette hjelpemiddelet, som om kobberslangen i seg selv hadde kraft til å helbrede. De brant røkelse for slangen (i ca. 700 år) og gav den til og med et navn, Nehustan.

Å ære og å høyakte hellige gjenstander, steder, bygninger eller personer er en farlig praksis. Det kan lett føre til fristelsen å tilbe gjenstanden, stedet, bygningen eller personen i stedet for den Gud som disse skulle peke på. Disse kan da bli gjenstand for menneskers avgudsdyrkelse, noe som er synd og forkastelse av Gud og Jesus som Frelser. Dette forårsaket Guds vrede, og fra slikt må man gjøre en sann omvendelse.

 

2Kong 18:4

  • Han (Judas konge Hiskia) la ned offerhaugene og slo i stykker billedstøttene og hogg ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den. De kalte den Nehusjtan.

 

Kommentar: De dødelige sår som isrealittene fikk da de ble bitt av de giftige slangene i ørkenen, var et bilde på synden og dens dødelige virkning for oss mennesker. Synden har en totalt destruktiv effekt, den knuser alle gode relasjoner, også forholdet mellom Gud og oss mennesker, den stenger oss ute fra Guds himmel og påfører oss alle tenkelige og utenkelige skader og problemer. Syndesårene leger aldri seg selv, og de gror aldri. De er som en ond kreftsvulst som kan spre seg til hele legemet om de får virke fritt, og til sist er det kun den evige døden og evig adskillelse fra Gud som venter alle som synden har fått skade – og det gjelder hver og en av oss, dersom ikke Jesus får bli vår Frelser og ta vår synd på seg, slik at vi kan ble fri.

 

Da israelittene så opp på kobberslangen, og dermed i troen festet blikket på Jesus på Golgata, ble de alle helbredet. Slik kan Jesus fortsatt fullkomment frelse også oss og rense alle våre syndesår fra all dødelig gift, slik at synden ikke mer kan skade oss eller lenger har makt over oss. Det er kun Jesus som kan frelse oss, og renselse og syndenes forlatelse skjer kun i Jesu blod. Og nettopp derfor stadfester vi kristne også syndene forlatt i det høye og dyrebare Jesu navn og i det blod som rant ut av Jesu side, da han en gang for alltid ofret seg selv som et fullkomment sone- og skyldoffer til soning for hele verdens synder til syndenes forlatelse, liv og salighet. Når vi i Kristi sted forkynner kjernen av evangeleit, syndenes forlatelse, forvalter vi også himmelrikets nøkler (Matt 16:19) på Jesu befaling og med fullmakt fra han. Det er ikke vi kristne som har makt til å tilgi synder til alle de vi legger våre hender på (Joh 20:23). Men vi er kun Kristi munn og Guds røst som peker på Jesus (Joh 1:29), Guds Lam som på Golgata vant en evig seier over synden, slik at alle som tror på ham, skal få syndenes forlatelse ved hans navn, Joh 10:43. Og da er det kun evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror, og fokuset er overhodet ikke på sendemennene i Kristi sted (2 Kor 5:20), men på Jesus Kristus. Da kan bare Herrens Ånd ta redskapet bort slik at fokuset kun blir på Jesus, slik det skjedde med evangelisten Filip, ettet at han hadde ledet hoffmannen til en levende tro på Jesus (Ap 8:39).

 

Slik ovenfor nevnt i 2 Kong 18:4 snudde israelittene opp ned også på dette hellige symbol ved å avgude kobberslangen og stangen (symbol på Jesu kors) den var opphøyet på, ved at de brente røkelse for den. I seg selv hadde ikke slangen noen kraft til å rense deres dødelige sår eller til å tilgi deres synder. Det er det bare Jesus og renselsen i hans sår som kan gjøre. For det er Jesu blod som alene kan rense fra synd.

Apostlenes gjerninger forteller at da trollmannen Simon så at Den Hellige Ånd ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han og tilbød dem penger og sa: “Gi også meg denne kraften, slik at den jeg legger hendene på, får Den Hellige Ånd”, Apg 8:19-20. På samme måte kan også vi gå vill og begynne å tenke at formidling av syndenes forlatelse kun skjer ved at «vi eller noen av de som tilhører oss» legger våre hender på noen, så blir de renset fra sine synder. Og for at syndenes forlatelse skal kunne skje, må en fastsatt prosedyre følges og det må gjøres av de rette personer. Tenker vi slik, gjør vi oss, vår menighet eller vår vekkelse til “frelser”, og alt bibelsk og sant blir snudd opp ned. La oss derfor tenke slik døperen Johannes gjorde, at Jesus skal vokse, og vi skal avta (Joh 3:30). For frelsen tilhører kun vår Gud og Han som sitter på tronen, og Lammet!, Åp 7:10. Og de er de eneste som kan utslette våre synder, og alene de er de som skal ha æren for syndenes forlatelse. Alt annet blir avgudsdyrkelse.

 

4. Guds folk avgudet efoden, yppersteprestens kappe/livkjortel

Israelittene laget en kappe til bruk i seremoniell sammenheng. Denne kappe ble kalt efod eller livkjortel, og de lagde den om til en avgud. Gideon hadde laget den av krigsbyttet etter seieren over midianittene (Dom 8:25-27). Og hele Israel drev hor med den.

 

Dom 8:24-27

  • Og Gideon sa til dem: Jeg vil be dere om noe: at dere alle vil gi meg de ringene dere har tatt til bytte! – For midianittene gikk med gullringer, de var ismaelitter. Og de sa: Vi vil gjerne gi deg dem. Så bredte de ut et klede, og på det kastet hver av dem de ringene han hadde tatt til bytte. Vekten av de gullringene han hadde bedt om, var ett tusen sju hundre sekel gull foruten de halvmånene og øresmykkene og purpurklærne som midianittenes konger hadde på seg, og i tillegg til de kjedene som kamelene deres hadde om halsen. Og Gideon laget en efod av gullet og stilte den opp i sin by i Ofra. Hele Israel drev hor med den der. Den ble en snare for Gideon og hans hus.

Efod (livkjortel) var et plagg som tilhørte den yppersteprestelige skrud, 2 Mos 28:4ff. Efód var yppersteprestens embetsdrakt, det ser ut som den vanligvis ble oppbevart i helligdommen, 1 Sam 21:9. Å bære efód vil altså si det samme som å være yppersteprest, 1 Sam 2:28. Enkle efóder kunne også andre bære i helligdommen og ved høytidsprosesjoner, 1 Sam 2:18; 2 Sam 6:14. NB88 og NO30 bruker livkjortel der NO78 har efód.

 

Spørsmål: Kan også vi dagens kristne streve etter å få en tilsvarende embedsdrakt, noe som gir oss en autoritet, makt og ære og muligens en tilbedelse som virkelig kan bli farlig for oss? Litteratur om maktmennesker, forteller at de som søker makt og posisjoner, ofte søker seg til kristne menigheter, siden det der er relativt lett å få innflytelse. For vanligvis er kristne fredsommelige mennesker som vil prøve å unngå strid og bråk, og da vil det være lett for narsisisten og maktmennesket å få maktposisjoner hvor de fritt kan tilfredstille egoet i seg, til skade for de svake i det kristne fellesskapet. Og oppnår de først en slik maktposisjon, vil de gjøre alt de kan for aldri frivillig å gi den fra seg. Og får de bare fortsette og får nok støtte, vil de kunne bli til avguder som menigheten underkaster seg tilber, slik det var på Gideons tid.

 

5. Guds folk, isrealittene, roste seg av å være de eneste rette og Guds utlovede folk: “Er ikke Herren midt iblant oss”?

 

Mika 3:11

  • Hennes høvdinger dømmer for gaver, hennes prester lærer for betaling, og hennes profeter spår for penger. Og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblant oss? Det kommer ingen ulykke over oss.

6. Guds folk, israelittene, stoler på falsk fred og sier: Fred! Fred!

 

Jer 6:14

  • De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.

Esek 13:10

  • For de har sannelig ledet Mitt folk vill og sagt: “Fred!” enda det ikke er noen fred. Det er en som bygger en mur, men se, de stryker over den med kalk.

Esek 13:16

  • Det er Israels profeter som profeterer om Jerusalem og som har syner om fred for henne, enda det ikke er noen fred, sier Herren Gud.

7. Israelittene roser seg over å være frelst!

 

Jer 7:10

  • Og så kommer dere … og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre alle disse motbydelige tingene!

8. Tilsvarende fare kan også være for oss kristne i dag. Også vi kan ha feil fokus, selv om vi er kristne, dersom symboler og egne gamle tradisjoner betyr mer for oss enn personene vi møter og omgås med, selv om forholdet til Frelseren Jesus og et levende samfunn med Ham er det aller viktigste. Er gamle tradisjoner og menneskelige bestemmelser et hinder for å ta oss av hverandre som likeverdige Kristi lemmer på Kristi kropp,  kan også vi komme til å avgude menneskelige skikker og ytre tradisjoner, hellige symboler, våre “fedre”, “tempelet” og religiøse ledere som vi frykter og adlyder mer en både Gud, Jesus og Guds Ord .

 

Dersom vi tenker slik vi nevner nedenfor, er vår tenkemåte verken åndelig sunn eller kristelig:

1. “Vår kristendom” eller vår måte å tolke Bibelen på er den eneste rette og saliggjørende.

 

2. Dersom vi sidestiller “fedrene” eller andre høyt aktede personer med apostlene, og deres skrifter med Guds Ord, er det ubibelsk, men samtidig også avgudsdyrkelse. Slikt ville aldrig våre avdøde “fedre” selv kunne ha akseptert, dersom de hadde levd.

 

3. Kun en bestemt bibeloversettelse er den eneste rette – ingen andre kan godtas brukt!

 

4. Visse gamle seremonier og skikker er det eneste vi kan godta innen vår menighet eller “vår kristendom”, alt annet er forkastelig.

 

5. Ytre “halvgamle” tradisjoner og menneskelige “lovpåbud” MÅ holdes for at man skal bli godtatt i menigheten og innlemmet i fellesskapet.

 

6. “Vi” er det eneste rette Guds rike, ingen blir frelst uten at de omvender seg hos oss og blir ett med oss. Det er kun vi som kan formidle sann syndenes forlatelse, og kun ved å bli velsignet av oss og innlemmet i vår menighet, kan man motta den Hellige Ånd.

 

7. Kun gamle salmebøker og gammelt språk duger.

 

8. Asketisk levemåte, egne klestradisjoner og kleskoder må følges for å bli integrert i fellesskapet og bli akseptert som rett-troende. Aksepterer noen ikke dette, kan de risikere å bli «frøset ut» ved at de ikke holdes som likeverdige menighetsmedlemmer, og i verste fall kan de risikere at de ikke blir hilst på på samme måte som da som lever slik det forventes.

Det er ikke tvil om at dersom man oppfyller flere av punktene ovenfor, oppfyller man samtidig også flere av kriteriene for å bli definert som en sekt. Hvordan kan man så rette på slikt? Svar: Det kan kun skje, dersom Jesus gis hoveplassen i menigheten og i våre liv, og om vi ved blir ledet ledet at den Hellige Ånd og Ordet, så vi i praksis begynner å følge Jesu gode eksempler som han har etterlagt seg, for at også vi skal vandre i hans fotspor og følge han i liv og lære.

 

Måtte Ordets ild få brenne bort alt menneskelig og all kjødelighet, slik at Kristus på nytt skulle vinne skikkelse i oss. En slik åndelig renselse tror jeg at vi alle behøver.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.