https://www.hbardsen.com

27. januar 2022

The proclamation of the law, the Ten Commandments and the apostolic exhortations

Ikke alltid så enkelt å forstå forskjellen på loven og evangeliet, og kanskje heller ikke alltid på loven og formaningene

Gjennom hele kristenheten har  det foregått til dels store diskusjoner om loven og evangeliet generelt, og om de kristnes forhold til loven og til de ti bud. Og for hver ny generasjon gjentar disse diskusjonene seg, på nytt og på nytt. Vi som er litt eldre, har ofte gjennomgått flere slike diskusjonsrunder, uten at det nødvendigvis har kommet så mye nyttig ut av det. Men hver ny generasjon har selvsagt rett til å se på dette spørsmålet i nytt lys.  Og rimelig ofte har partene ikke blitt enige, på tross av at stort sett alle mener at de bygger sitt syn på Bibelen. For oss som tilhører gamle vekkelsestradisjoner,  slik som f.eks. den læstadianske vekkelse, er nok det kanskje ennå vanskeligere å komme til et felles syn. For vi har ofte en lang tradisjon som nok påvirker vårt syn, i alle fall i rimelig stor grad. Og om ikke det skulle være nok, har vi dessuten Luther og Kirkens Bekjennelsesskrifter, og hva de lærer. Og i tillegg har vi – i alle fall jeg – forklaringene til Karl Fredrik Wisløff, Øyvind Andersen, Olav og Aksel Valen Senstad, C. F. W. Walter, F. Pieper og Uuras Saarnivaara – for å nevne noen bøker som grundig behandler dette temaet. Og heller ikke de ser helt likt på alt. Men de er heldigvis ydmyke nok til å innrømme at de ikke er fullkomne eller har absolutt rett i alt, slik de har forstått det. Og derfor har nok også vi ennå større grunn til ydmykhet og til respekt for andres synspunkter og tolkninger, særlig siden temaet er så krevende og definisjonene av begrepet “loven” er så mange. Og noen fasit på dette og på alle andre krevende teologiske spørsmål finnes det heller ikke! Vi må nok bare slå oss til ro med at vi forstår kun stykkevis og delt. For vår salighet blir heller ikke avgjort av hvor mye eller hvor lite vi forstår. Men viktig er det at vi i alle fall forstår så mye at vi virkelig er fortapte syndere i oss selv, og at vi heller ikke er i stand til å leve et så godt og vellykket liv at vi av den grunn kan bli frelst. Lovens hensikt er å tydeliggjøre for oss at vi er skyldige innfor Gud, og at vi skal skal komme til innsikt om både vår arvesynd og våre gjerningssynder. Innser vi det, har loven fått gjøre sitt verk i oss. 

Loven er en tuktemester til Kristus, for at vi kan bli rettferdiggjort av tro. Men etter at  troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren (Gal 3:24-25). Går dette opp for oss, skjønner vi nok for å ble frelst. Det skjer gjennom evangeliet, som er Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16). Slik jeg har forstått, gjelder selvsagt de ti bud fortsatt for oss, selv om vi allerede er gjenfødt ved Guds Ord og Ånd og er rettferdiggjort av tro. Som kjent er jo de ti bud en viktig del av Guds lov som han gav på Sinai. Den gav uttrykk for Guds hellighets krav, og hvordan vi skulle leve for å kunne behage Gud. Og for å behage Gud, måtte den oppfylles 100 %, noe ingen andre enn Jesus har gjort. Derfor er alle som ikke får del i Kristi lovoppfyllelse under Guds forbannelse. Så av den grunn, og slik Paulus definerer begrepet loven, er den fordømmelsens, forbannelsens og dødens tjeneste. Men siden Kristus oppfylte Guds strenge og hellige lov i vårt sted og ble til en forbannelse som vår stedfortreder, får vi også del i hans hellighet og hans rettferdighet når vi ved troen tar vår tilflukt til han.

Alle som vil bli frelst, må få del både i rettferdiggjørelse og i helliggjørelse, men de må adskilles tydelig fra hverandre. Rettferdiggjørelsen skjer i et øyeblikk, når vi blir et Guds barn og blir renset ren i Kristi blod. Om vi blir bevart i Jesus Kristus og ikke faller fra troen, trenger vi ikke å bli rettferdiggjort på nytt og på nytt. En som en gang har blitt en kristen, faller ikke ut av Kristus eller bort fra Guds nåde hver gang han snubler og faller. Han får ikke tilegnet Kristi rettferdighet innfor Gud det ene øyeblikk og taper denne rettferdighet gang på gang, i takt med at han synder og angrer. For rettferdiggjørelsen er normalt en engangs handling, dersom man ikke fornekter troen og på den måte sløser bort den Hellige Ånd, velsignelsen og  barneretten. Den er fullkommen, siden det er Kristi rettferdighet som blir tilegnet de som tror. Den har heller ikke Gud noe å kreve av, siden han fullt ut godkjente Jesu sonings- og gjenløsningsverk på Golgata ved å oppreise han fra de døde til vår rettferdighet.

Til alle som tror, gir Gud sin Hellige Ånd i deres hjerter. Alle som lever i Ånden og vandrer i Ånden er gjenfødte. Og da er det Gud som selv virker helliggjørelse (1Pet 1:2). Helliggjørelsen er i motsetning til rettferdiggjørelsen ikke en engangs handling. Den blir heller aldri fullkommen, men er alltid mangelfull. Og den skjer ikke i et øyeblikk, slik tilfelle er med rettferdiggjørelsen, men er en livslang prosess som vi aldri blir ferdige med. Grunnen til at helliggjørelsen alltid blir mangelfull, er at vi, som Gud gjør sin gjerning i, på tross av at vi har blitt Guds barn, fortsatt er syndere, mangelfulle og skrøpelige. Men samtidig er helliggjørelsen Guds verk, noe han virker ved sin Ånd og ved sitt Ord. Derfor er det helt nødvendig – for å bruke apostelen Peters uttrykk – at den Hellige Ånd skal få virke helliggjørelse i oss, men vi trenger å vise lydighet til Guds fostring og veiledning, og siden vi bare er syndere, må vi kontinuerlig bli bestenket med Jesu Kristi blod. For slik virker Gud helliggjørelse i oss.

Og dessuten trenger vi alle kristne og  Guds barn Jesu og apostlenes lærdommer i sin fulle bredde, ellers kan vi ikke lære å kjenne Guds vilje. Også de apostoliske formaningene som er bevart i NT, benytter Gud seg av for å lede oss kristne til et liv i overensstemmelse med hans vilje (Rom 6:13; 12:1; Ef 4:1-3; 1Tess 2:11-12; Kol 1:28 m.fl.). At disse formaningene bygger på de 10 bud og henviser til dem, er også helt innlysende. Men å påstå at de direkte er en del av loven, finner jeg det vanskelig å kunne begrunne, i alle fall ikke etter apostelen Paulus’ definisjon av loven. Derimot å regne dem inn under evangeliet, knyttet til Jesus Kristus, til den Hellige Ånd og til nåden, er i alle fall for meg helt innlysende. 

 


Important to define what we mean by the term "law"

A good friend of mine once gave me good and well-meaning advice: "Never discuss the question of the law and the gospel until you have clearly defined what you mean by the term law" . And preferably in writing, I would add. Another piece of good advice for us uneducated lay people with limited capacity and limited access to auxiliary literature could also be: “Stick to the Bible alone, but feel free to examine carefully what Jesus and the apostles taught and how they believed, but also how they preached and practiced when it concerns the question of the law and the gospel ” . If we agree on this, then we also agree on the most important thing. And strictly speaking, we do not need to know more. And anything other than what the Word of God teaches, we have no right to preach or practice in the Christian life, in our guidance of our fellow human beings. Then we also stay within the framework "Scripture alone". And it gives us all the necessary guidance and learning, both for life and learning. It shows us how we are saved and how we can be saved in a living faith, so that at last by the grace of God we may return to the glory of heaven to praise God and the Lamb for salvation. Everything else should be of secondary importance to us!


Important to be aware of how Paul defines "the law"

As Paul defines the law, he calls it "the law of sin and death" (Romans 8.2), "the service of death" (2 Corinthians 3: 7), "the service of condemnation" (2 Corinthians 3: 8), a law that led curse upon us ” (Gal. 3:13) and for “ a law that was powerless because of the flesh ” (Romans 8: 4). This law of God overthrew Saul on the road to Damascus (Acts 9), made him the greatest of all sinners (1Tim. 1:15), condemned him, and made him a beggar of mercy. And through faith in the preaching of the gospel, he received a share in salvation and the new life in Christ Jesus. The expression "in Christ / in Him" became for Paul a dear and meaningful expression, which he also often used to describe the new life he and all born-again Christians had partaken of. As long as Paul and the first Christians were in Christ Jesus, if they were hidden under his protective wings, then they were protected from all the glowing arrows and attacks of the evil one, then they gained power and strength, then they received a share in a daily cleansing and the spiritual life was strengthened and renewed. But as soon as they left him, they were again subjected to new and powerful attacks, and thus stood without help and protection.

As Paul and the other apostles thought and taught, the newly converted Christians received neither protection nor power to fight against the world, the devil and the lusts and desires of the flesh by preaching the law to them. For after the Master (law) had brought them to Christ, they were no longer under the Master (Gal. 3:25). But then they got a much more perfect educator than the law. For they received the Holy Ghost and the Spirit of Truth who were to guide them to the whole truth (John 16:13), as Jesus himself puts it. Therefore, the apostles preached, and comforted and nurtured the Christians with something completely different from the Law of Moses - the law that condemns, curses and kills all those who are not able to do all that is written in the book of the law (Gal. 3:10). And moreover: the law was not able to lead the Christians to a life that was in accordance with God's will, or to work for a sanctification that pleased the Lord. How the apostles gave Christian spiritual care and spiritual guidance using the "Christian exhortation," I will write more specifically below.


Jesus and the apostles preached both the law and the gospel

That Jesus and the apostles preached both the law and the gospel is quite clear. And often both the law and the gospel were part of one and the same preaching, in fact also in one and the same sentence. But that was not what I was going to write about or give examples of this time. As Jesus and the apostles preached, so shall we preach, and nothing else. For we do not know the hearts of the hearers well enough, nor can we search hearts and kidneys. Nor do we know for sure who are born-again Christians and who are not. Therefore, our task is to preach both the law and the gospel, but unmixed. By the law, those who have no part in salvation are reminded and convinced of their sin and their guilt before God. For by the law comes the knowledge of sin (Romans 3:20). And when they then hear about Jesus who came to save sinners, they can by faith become children of God and partake of the promise of eternal life.


The first Christians shared in the justification and rights of the child by hearing and believing the gospel of Jesus Christ

Did the apostles preach the law - according to the definition given by Paul above - to the born-again Christians? As far as I have read and understand, they did not! For then they must have preached death, condemnation and cursing upon them again (2 Cor 3: 7-8; Gal 3:13). And they did not. For they could not by the law curse those who had already been blessed in Christ Jesus, then they would no longer be servants and messengers of Jesus.

When the first Christians were converted, they received the share of the Holy Ghost. By believing in Jesus Christ, whom God raised from the dead to our righteousness (Romans 4:25), they too received His perfect righteousness. Then they became children of God and heirs to heaven and salvation. Through Christ's sacrifice at Calvary, they received the remission of sins - in His blood (Ephesians 1: 7) - all this by hearing and believing the gospel that was preached to them. But no matter how precious and great this was to them, it was only the first part of salvation and spiritual blessing, even though it was absolutely the most important. That these were in a blissful state of mind is quite clear. And if they had died just after becoming children of God, they would have been able to move home to paradise at the same time, as the repentant robber on the cross did. The Bible is very clear on this.


Formaningene – hjelp for oss kristne til å leve verdig det høye kall Gud har kalt oss med

Da de første kristne fikk høre evangeliet forkynt, virket Gud troen i deres hjerter, slik det også skjedde i huset til Kornelius (Apg 10:43-48). “Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet”. Slik ble de ved Guds Ord og Guds Ånd født på ny, og hørte Frelseren Jesus Kristus til som hans egne, etter at de hadde fått del i Guds velsignelse. Deretter fortsatte trosvandringen for dem i Åndens helliggjørelse og under en stadig bestenking med Jesu Kristi blod (1Pet 1:2). Selv om de allerede hadde blitt Guds barn og var rettferdiggjorte ved troen på Jesus Kristus, var de på tross av det å sammenligne med  åndelig nyfødte barn. Alle forstod nødvendigvis ikke så mye av den gode gjerning Gud hadde virket i dem, og  det meste av det som ville møte dem på himmelveien de hadde begynt vandringen på, var ukjent for dem. Derfor trengte de så sårt sunn åndelig mat og drikke, bibelsk undervisning og fostring om hva som var Guds vilje gjennom de apostoliske formaningene. 

Når vi leser NT, kan vi få det inntrykk at de første kristne var som en stor familie. Det fortelles at “alle de troende holdt sammen og hadde alt felles… Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet og i hjemmene, hvor de brøt brødet og holdt måltid (mottok nattverd) med fryd og hjertets oppriktighet (Apg 2:44, 46). Og “hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel” (Apg 4:32)

Vi skjønner at det må ha vært en herlig vekkelsestid med mye åndelig varme og med stor åndelig omsorg for hverandre. Det var en flott tid da de fikk oppleve “den første kjærlighet” (Åp 2:4). Slik jeg minnes fra 50 år tilbake da jeg og noen andre unge kom til troen, fikk også vi oppleve noe av det samme i menighetens fellesskap på begynnelsen av 1970-tallet.

De første kristne fikk virkelig oppleve en fin tid i det kristne fellesskapet, noe vi får et klart inntrykk av når vi leser NT. Tidligere hadde de levd et liv uten Gud og uten håp verken for dette liv eller for det evige liv (Ef 2:12). Men så virket Guds Ord ved apostlenes forkynnelse og de troendes personlige vitnespyrd vekkelse i dem, og Gud gav dem omvendelse til livet.  Da fikk de del i håpet om et evig liv, et mål for deres tros øyne og en herlig framtid i himmelen sammen med Faderen, Sønnen og alle Guds hellige. Og slik fikk de helt personlig del i frelsen i Jesus Kristus. Ved troen på Jesu fullkomne soningsverk på Golgata  fikk de tilgitt alle sine synder, og fikk begynne helt nye liv med blanke ark. Troslivet i det kristne fellesskapet – samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene – var noe de holdt urokkelig fast ved (Apg 2:42). Men dessuten var det ytterlig en sak de holdt urokkelig fast ved, og det var apostlenes lære, inklusiv de apostoliske formaningene.

Hva er egentlig formaninger? Slik jeg tenker, har vi som kristne sikkert våre egne tanker om hva det er. Kanskje kobler noen ordet formane til noe straffende, noe som skal sette andre på plass slik at de virkelig skal skjønne at de må forbedre sine liv, særlig når det gjelder det ytre liv. Selv tenker jeg på ordene fra 2Tim 4, og særlig på ordlyden i den svenske Karl XII: kyrkobibel som har vært den dominerende predikantbibel blant svensktalende predikanter i vår vekkelse nesten helt til våre dager, og den brukes fortsatt en del. Der er ordlyden: “Predika ordet; håll uppå i tid och otid; straffa, truga, förmana, …”. Hvordan dette bibelvers har blitt forstått, har nok i en viss grad satt sitt tydelige særegne preg på forkynnelsen i flere generasjoner. I alle de norske oversettelsene jeg har, står det overbevis,  og ikke straffa. Og på norsk har de oversatt til irettesett i stede for truga, bortsett fra Waisenhusutgaven som har oversatt med overbevis, straff , forman. Nei sannelig, å oversette en Bibel er nok ikke enkelt, særlig siden greske ord ofte har så mange betydninger og må forstås ut fra konteksten, og derfor må oversetterne gjøre et valg. Låser vi oss bare til en bibeloversettelse, mister vi lett betydningsnyansene, og da kan vi komme i skade for å trekke feil tolkninger ut fra et alt for spinkelt grunnlag. Når jeg leser Bibelen på forskjellige språk og i mange forskjellige oversettelser, er dette en fallgruve jeg stadig blir oppmerksom på.

Slik jeg tenker, kan nok bibeloversettelsene som har blitt brukt i vår gren av vekkelsen, og særlig når det gjelder 2Tim 4:2-4, ha ført til at det nytestamentlige begrepet “formane” har fått en helt feil betydelse for mange av oss i vår gren av vekkelsen. Men også andre tilsvarende eksempler kunne også ha blitt nevnt. Men dette er faktisk mitt inntrykk, særlig fra 1970-tallet og fra flere tiår etter det. Ordene straffe og true kan – slik jeg har opplevd det – kan lett lede til at tonen i forkynnelsen kan miste noe av sin evangeliske karakter. Å være tydelig på hva som  hører inn under loven og hva som hører inn under evangeliet, kan ofte være krevende for enhver. Og det andre som er viktig å være oppmerksom på, er hvem loven skal forkynnes for og hvem som evangeliet skal forkynnes for. Slik jeg tenker – men jeg kan sikkert ta feil – er at i frykt for å forkynne loven for kristne, henter predikanten elementer fra loven inn i evangeliet, og så blir det loviskhet ut av det, og oftest uten at predikanten selv merker det. Jeg tror at enhver forkynner har fått erfare hvor vanskelig balansegang det er mellom loven og evangeliet. Det tror jeg vi må kunne være ærlige på. Og heller ikke tror jeg at det finnes forkynnere som aldri har overtrådt denne grense, uten selv å blitt oppmerksom på før kanskje i ettertid. Blander man lov og evangelium, vil det kunne føre til at denne loviskhet fortrenger plassen for de viktige og nødvendige apostoliske formaningene som egentlig er av evangelisk art, med alle de negative konsekvensene dette medfører. Og kanskje skjer dette i våre sammenhenger nettopp på grunn av konteksten straffa, truga, förmana og hvordan dette har blitt utlagt gjennom lange tider?

Men spørsmålet var: Hva betyr egentlig “formane”? 


Lund's ethics lexicon and the Study Bible on the concept of “admonition”

If we go to Lunde's ethics lexicon, it appears that the term formane in the NT means " put on heart t" , " appropriate e" , " encourage e" and " comfort " . "Formane" is also closely related to the Greek word "parakalein" , which also means "encourage" , " encourage" and "exhort" . And in the Study Bible, Greek-Norwegian encyclopedia, we can read: "The admonition contains nothing chastening, punitive… It is also not polemical or critical, but on the contrary often an expression of comfort"

“Yet one can probably say that the New Testament exhortation is a very peculiar function of the law, a proclamation of God's will that is entirely evangelical in nature . There must therefore in principle be a distinction between punitive preaching directed against sin and carnal freedom, it also sounds towards the believers in the NT, and the admonition, which is directed in principle towards the new man and encourages walking in the Spirit in all matters . The law refers to God's wrath and threatens judgment. The admonition is a reference to God's grace, and entices and encourages from the gospel . The exhortation is basically a function of the gospel. Its sign is: God is the one who works in you both to will and to work for his good pleasure (Phil 2:13; 1 Thessalonians 3:13; 1 Thessalonians 5:23). In this respect the exhortation is a word of grace, by the sanctification of the preacher in the believers . And the Study Bible continues:

“The essential feature of the exhortation is that it has the condition of salvation and the gift of the Spirit as its condition . It is not a legal appeal that calls for self-activity, but encouraging and encouraging preaching to say yes to the sanctifying grace of salvation on the basis of what has already been bestowed in the communion of salvation with Christ… By connecting the exhortation with Christ himself and the Holy The person and power of the spirit person , it gets a character and an effect that is fundamentally different from a purely moral appeal. Like salvation, admonition in its entirety belongs to the sphere where Christ is Lord and the Spirit the life-giving principle ” .

One of the Greek words for admonition , "paraklesis" , has the same linguistic root as the word "parakletos" , which in the Gospel of John is translated with the Holy Spirit, the Spirit who represents Jesus both in the believers and in the world. The Spirit will convince the world of sin and righteousness and of judgment (John 16: 8). Also from this perspective, we understand that the concept of exhortation is strongly linked to Jesus and to the task of the Holy Spirit in relation to nurture, educate and empower the believers to live a life worthy of the high calling with which they are called (Eph. 4: 1).


The apostolic exhortations are intended only for those who are already partakers of salvation, with a few exceptions

Looking at who Paul and the other apostles exhorted, it is mainly Christians who had already become partakers of the faith and of the justification of Jesus Christ. The exhortations were not directed to the flesh and to the old man, but to the heart and to the inner life with God. It was for those who had already received the Holy Ghost and for those who had been born again by the Spirit into a living hope through the resurrection of Jesus Christ (1 Peter 1: 3). The gospel had become for them a power of God unto salvation (Romans 1:16). Since the exhortations have a clear evangelical character and are directly related to the person Jesus Christ and to the power of the Holy Spirit, it also becomes clear that the exhortations can give a Christian help and power to be able to live right before God, ie to sanctification. The fact that the gospel is a God's power for salvation also means that it can also give power to the believer who already has the Holy Spirit to walk as he is worthy of the calling they are called with (Ephesians 4: 1-3).

Paul and the apostles exhorted the brothers and sisters of the faith, Christian parents and children, each of the Christians in Thessalonica and elsewhere (1 Thessalonians 2: 11-12), old and young men, old and young women, widows (1Tim 5: 1 -3; Titus 2), all who were dear to them (1Pet 2:11), just to name a few examples.

Although Paul and the other apostles exhorted Christians both early and late - and in one case night and day over a three-year period (Acts 20:31) - this did not mean, of course, that everyone obeyed the exhortations or that sanctification and the life change happened in them to the extent that they hoped for. For the admonitions are only to be compared with road signs which show the direction and which point to the goal. In themselves they give no power. But since admonitions are closely linked to Christ, to the Holy Ghost, to the promises, and to the gospel, God can work both to will and to work for his good pleasure (Phil 2:13; 2 Corinthians 8:10). In this way, Christians can - with God's help - judge what is the will of God (Romans 12: 2), try what is pleasing to the Lord (Ephesians 5:10), understand what is the will of the Lord (Ephesians 5:17) and is filled with knowledge of God's will (Col. 1: 9). Since everything is of God, it is therefore the Spirit who works sanctification and obedience (1 Peter 1: 1-2), God pleasing.

Two of the exhortations, as far as I can see, are addressed to non-Christians. One was to an apostate Christian, and it reads: “With humility he will rebuke those who oppose, if God could then give them repentance, so that they might know the truth, and wake up from their intoxication in the snare of the devil, he as they are caught up, so they must do his will ” , 2 Tim 2: 25-26. And the other of them is a well-known and general admonition to all who live in an unresolved relationship with God and to salvation: “Then we are messengers in the place of Christ, as if God himself exhorts us. We pray in the place of Christ: Let yourselves be reconciled to God ” !


How were the exhortations intended to affect the daily life of the Christians?

The admonitions in the NT are primarily meant to affect the heart's relationship with God. Through the exhortations, the apostles tried to positively influence the hearts of Christians, their thoughts, their attitudes, their motives, their lives and actions (Romans 12:13;), their perseverance in the faith (2 Cor. 6: 1), their relationship with other Christians, and to their neighbor (Ephesians 4: 1-3; 1 Thessalonians 4:10; 1 Thessalonians 5:14), their walk of faith (1 Thessalonians 2: 11-12), their sanctification (Romans 12: 1-2; Col. 1:28 ; 1 Thessalonians 2:12), their relationship to the old man (Col 3: 5; 1 Pet 2:11) and the Christians' need for encouragement and comfort when they were depressed and doubting (Jude 22; Acts 15:22; 16 : 40; 18:27; Rom 1:12; 14: 1; Phil 2: 1; 2 Cor 4).

Although the exhortations were primarily directed to the heart and to the inner man, there is no doubt that to the extent that by the power of the gospel and the Spirit there was a positive change in the heart, it certainly also had a great impact on how they lived their life and how they interacted with each other. And so their bodies and their limbs were put into the service of God and into a life pleasing to him (Romans 12: 1-2), at least to some degree. Thus the first Christians, by faith and the Spirit, were clothed with the new man (Ephesians 4: 23-32), and through the Christian exhortation they were enabled to walk more worthy of the Lord and to benefit and build especially for their fellow Christians, but also for his neighbor.


The apostolic exhortations and how they relate to the Ten Commandments

Above, I quoted from the Study Bible the following: “Yet one can probably say that the New Testament exhortation is a very peculiar function of the law , a proclamation of God's will that has entirely evangelical character… The law refers to God's wrath and threatens judgment. The admonition is a reference to God's grace, and entices and encourages from the gospel. The exhortation is basically a function of the gospel ”.

When the famous Luther scholar Uuras Saarnivaara writes about how Luther understood Ezekiel 36: 26-27, where it says:

  • “I will give you a new heart, and a new spirit I will give in you. I will take away the stony heart of your flesh and give you a heart of flesh. I will put my Spirit within you, and I will do it, that you may keep my commandments, and keep my laws, and do them. "

writes Saarnivaara that this prophecy according to Luther points to the rebirth that God works, when he gives the Holy Spirit in the hearts of believers. The new heart and the new spirit give the one who is born of God a desire and will to obey God and to walk in his way, something God himself works. God's laws are i.a. the Ten Commandments, as we know them from the Catechism, but of course also the teachings of Jesus and the apostles, including their Christian exhortations. Now that I have thoroughly read and understood all that the NT writes about the exhortations with which the apostles guided and comforted the early Christians, it is clear that they are largely based directly on the Ten Commandments, as we find them written on the two billboards. But there is one big difference, after all: the condemnation, the curse, and the threat of death have been removed, since Jesus Christ at Calvary broke the yoke and the staff of the driver (Isa. 9: 4).

So the question becomes: Is it then correct to call this "amputated" law the "law", and to say that the law should be preached to the born-again Christians who walk in the obedience of the Spirit ". Why not also call for what it really is, the Ten Commandments and for the Doctrine of Catechism.


Det 1. bud om å elske Gud, om kjærlighetsbudet og hvordan noen av formaningene er knyttet sammen med det 1. bud

Det 1. bud lyder: “Du skal ikke ha andre guder enn meg”! eller som det lyder i Luthers store katekisme: “Du skal ikke ha fremmede guder for meg”-

Også Jesus påminte i mange sammenhenger om hvor viktig det første bud er. Det kan vi lese om på flere steder. Jesus lærer oss hva det betyr, og han føyer til: Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én,  og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet”, Mark 12:29-30.

Gud vil ha hele vårt hjerte (Ord 23:26). Det er sagt at det ikke er plass til to herrer i vårt hjerte på samme tid (Matt 6:24). Og Luther sier: “Det som ditt hjerte henger ved og setter sil lit til, det er altså din gud”.  Det å elske Gud, betyr i praksis at vi holder Herren alene for vår Gud. Men det betyr også at vi elsker Hans Ord, og at vi av hjertet og med en villig ånd adlyder og lever etter vår himmelske Fars vilje (Mt 7:21; Matt 12:50). Mange kristne i våre dager trøster seg med at de elsker Gud, og på den måte holder det første bud, tenker de. Men på tross av det kan mange av dem fornekte eller ringeakter mange grunnsannheter i Skriften, slik som Bibelens skapelsesfortelling, Jesu unnfangelse ved den Hellige Ånd og dermed  jomfrufødselen, de fornekter eller bortforklarer flere av Jesu overnaturlige undere, at det finnes en fortapelse for de som ikke tror på Jesus som sin Frelser og at de derfor ikke vil ha noe med ham å gjøre, og de fornekter at det er to utganger av livet etc. Selvsagt gjelder ikke alt det som jeg her har listet opp for alle. Men på tross av det bekjenner disse menneskene seg som kristne og er aktive innen mange kristne sammenhenger, t.o.m. i høye posisjoner i kirken og i andre kristne sammenhenger. Og samtidig åpner mange av disse troens bekjennere som fornekter deler av Bibelens innhold opp for slikt som Skriften helt klart forbyr, og slikt som den tydelig omtaler for synd: Samboerskap, utenomekteskapelige forhold, vigsel av samkjønnede par, sodomi og lignende. Først fikk et slikt frafall fra Guds Ord og fra hans vilje gjennomslag i statskirken. Kirkemøtets flertallsvedtak i 2017 fikk mer å si for mange enn Guds Ord. Slike spørsmål ble definert som sekundære, og hører ikke lenger med til lærespørsmål som har noe med frelsen å gjøre. For tross alt: “Kjærligheten er det viktigste!, sier de. “. Og siden de mener at de tross alt har holdt fast ved frelsens kjernespørsmål, anser dette som det aller viktigste, det som har med frelsen å gjøre. Dette ble det helt avgjørende på Kirkemøtet i 2017, særlig med tanke på kirkens enhet. Men  hvilke enhet har det egentlig blitt av det? Plassen for de bibelkonservative som fortsatt er i kirkens tjeneste blir stadig trangere, særlig for de som vegrer seg for samarbeid med de homoliberale. Og søker de en ny stilling, blir de i praksis ofte definert som uegnede til prestestillingen. Og våger noen i den offentlig debatt å løfte fram Bibelens syn som går imot folkemajoriteten og det som er “politisk korrekt”, kan det snart skje at de blir ført fram for domstolene, slik tilfelle er med stortingsrepresentant Päivi Räsänen og biskop i Evangelisk-lutherska missionsstiftet i Finland, Juhana Pohjola, om noen få dager. Å holde fram Guds Ord slik Räsänen har gjort,  holder de for hets mot en hel folkegruppe, og slikt kan absolutt ikke aksepteres. Men i virkeligheten har hun bare løftet fram i offentligheten hva Bibelen selv lærer om at homofil praksis er synd ifølge Guds Ord, noe som i verste fall kan føre til to års fengsel om hun blir dømt skyldig i anklagene som riksadvokaten har beskylt henne for. 

Men allerede etter få år har denne samme liberale tendensen som startet med statskirken blitt mer og mer merkbar også i andre kristne misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Og slik mister Guds Ord litt etter litt sin autoritet også på mange andre av livets områder. Kristne inngår alt for lett kompromisser og konsensuser, ikke bare i statskirken og kanskje etter hvert i visse misjonsorganisasjoner, men også i bedehusmiljøene. Og slik taper Skriften terreng og Ordet mister sin kraft. Likegyldighet og oppgitthet blir mer og mer synlig, og likheten med menigheten i Laodikea blir mer framtredende etter hvert som tiden går. Derfor vil Jesus påminne og vekke oss med ordene:Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham… Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg”, Joh 14:21-24.

Slik vi merker av Jesu Ord, forteller vår kjærlighet til Ordet, og om vi virkelig i våre liv holder fast ved Guds Ord, om vi elsker Jesus og Herren vår Gud høyere enn alt annet, slik det 1. bud lærer. Gjør vi det ikke, kan vi nok bedra oss selv og hverandre med å påstå at vi elsker Herren, men vi kan ikke bedra han som ransaker hjerter og nyrer (Rom 8:27; Åp 2:23), ham vi alle en gang skal gjøre regnskap for (Heb 4:13). Og slik påbyr det 1. bud oss, ikke bare å elske Gud, men også å elske og å adlyde Guds Ord og å holde det i akt og ære. Som kristne kan det nok iblant være vanlig å omtale andre, men også seg selv for å være “bibeltroe”, og andre ikke. Men slik jeg tenker, betyr det å være bibeltro at når Guds Ord klart og tydelig viser at vi har trodd eller lært feil – selv om det også skulle ha skjedd i flere generasjoner – så skal vi la Guds Ord få rett, og at vi da innrømmer at vi har tatt feil og tar konsekvensen av det. Og etter det må Skriften alene få være vår ledestjerne og vårt klare lys både i liv og lære. Først da er vi “bibeltro”, slik jeg tenker. For da gir vi Gud rett og ærer og adlyder Guds Ord høyere en våre egne tanker, våre tolkninger og vår tradisjon. For alene Guds Ord er Sannhet, slik Jesus sier (Joh 17:17). 



Det andre budet som er like stort som det første, slik Jesus lærer

Og dessuten nevner Jesus et annet bud som er like stort, og det er å elske sin neste som seg selv. Om disse to bud sier Jesus: “Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse” (Mark 12:31). 

I 2Tess 3:5 leser vi: “Må Herren styre deres hjerter til å elske Gud“. Og i Gal 5:14 står det: “For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv”! Og i Rom 13:8: “For den som elsker sin neste, har oppfylt loven“. Når jeg nå skulle prøve å plassere noen av de ulike apostoliske formaningene sammen med det 1. bud, ble jeg faktisk usikker. Men etter å ha tenkt meg i gjennom, passer ikke kjærlighetsbudet mot vår neste sammen med noen andre bud enn med det 1. bud. Og da tenkte jeg: Passer det egentlig å knytte budet om nestekjærligheten som gjelder forholdet mellom oss mennesker sammen med det første og det største budet om å elske Herren vår Gud over alle ting?  For Gud er jo så mye større og helligere enn oss syndige mennesker, hvordan kan da vi som er så himmelvidt forskjellige fra han plasseres sammen med ham i det 1. bud? Men Jesus selv plasserer faktisk budet om nestekjærligheten – det nye budet så høyt (Joh 13:34), det som ikke er et nytt bud, men et gammelt (1 Joh 2:7-8) –  og knytter det tett sammen med det 1. bud. Han sier at det faktisk er like stort som det første bud(Matt 22:39; Mark 12:31). Da gikk  det opp for meg at det nettopp er derfor det skal plasseres sammen med det 1. bud. Samtidig gikk det opp for meg hvor viktig dette kjærlighetsbudet virkelig er. Og da forstår vi også at synd mot budet om nestekjærligheten, er en like stor synd som å synde mot Gud selv, altså en av de største syndene vi kan gjøre mot vår neste, noe også apostelen Johannes tydelig understreker i sine brev. Og det er her de kristelige formaningene – som i NT-sammenheng betyr legge på hjertet”, tilrettevise”, oppmuntre”, “sette mot i” og trøste” – kommer inn, og er så viktige, slik at vi som kristne skal kunne leve våre hverdagslige trosliv på en rett og kristelig måte, i kjærlighet og  i overbærenhet med hverandres svakheter. Derfor sier også apostelen Peter: “Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder”, 1 Pet 4:8.

Apostelen Johannes ble kalt for kjærlighetens apostel. Hans formaninger er full av oppmuntringer til å elske både Gud og vår neste av et rent og udelt hjerte. Forholdet mellom han og Jesus var særlig kjært og varmt. Derfor kalte de ham også for “den disippelen som Jesus elsket” (Joh 13:23; 21:7; 21:20). En gang da Johannes satt ved Jesu side, hadde han et spørsmål til ham på vegne av Simon Peter.  Han lener seg da opp til Jesu bryst og sier til ham: “Herre, hvem er det (som skulle forråde Jesus)”?, Joh 13:25. Av dette skjønner vi at Johannes hadde fått motta ekte og guddommelig agape-kjærlighet av Jesus. Men ikke bare av Jesus, men også av Gud. Om denne Guds kjærlighet skriver Johannes: “Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi”, 1Joh 3:1a. Man sier iblant at den som ikke selv har fått motta kjærlighet og blitt elsket, heller ikke selv kan elske eller gi andre av sin kjærlighet. Og da skjønner vi hvor avgjørende viktig det er at særlig mødre og fedre elsker sine egne barn, og gir dem rikelig av sin kjærlighet, og kanskje særlig da når barna ikke fortjener det. Og det samme gjelder selvsagt også oss besteforeldre. Det er alltid lett for oss å elske de som er snille og lydige, og som vi er fornøyde med. Når det ikke skjer, blir vi fort på dårlig humør, og da blir det straks mye vanskeligere å gi av sin kjærlighet. Og slikt vil garantert de små barna, men særlig ungdommene registrere, og kanskje tenke: “Ja vel, vi har sikkert ikke fortjent mors, fars eller våre besteforeldres kjærlighet”. Gir vi våre barn eller barnebarn et slikt feilaktig bilde av hva ekte kjærlighet er, vil de lett begynne å tro at kjærlighet er noe man faktisk må gjøre seg fortjent til. Så i neste omgang vil også de, i verste fall, vise kjærlighet kun mot de som “har fortjent det”.

Apostelen Johannes påminner oss at en slik tankegang ikke er bibelsk, men kjødelig. Først etter at man har fått motta ufortjent kjærlighet, kan man selv elske andre, slik han sier i 1Joh 4:19: “Vi elsker fordi han elsket oss først”. Noen har sagt: “Kjærligheten har alltid en retning”. Vi kan kanskje beskrive denne guddommelige kjærligheten slik: Først kom den ned fra Gud da han sendte sin kjære Sønn Jesus Kristus for å frelse oss. Denne Guds kjærlighet mot oss var aller mest intensiv da Jesus på korset gav sitt liv til soning for våre synder. Så fikk de første kristne motta denne kjærligheten i sine hjerter ved Ordet og Ånden. Og da fikk de virkelig erfare hvor høyt Gud hadde elsket verden, men også hver og en av dem personlig. Deretter spredde den guddommelige agape-kjærligheten seg fra de kristnes hjerter til menneskene som de kom i kontakt med, både til de ikke-kristne og til de kristne. Men aller sterkest syntes denne interne kjærligheten blant de første bibelske kristne. Og nettopp av den grunn ble det sagt om dem: “Se hvor de elsker hverandre!”

Slik vilkårlig kjærlighet når de kun elsket de som hadde fortjent å bli elsket, syntes ikke Jesus om, for ham var slikt ikke kristelig oppførsel. Derfor sier han også direkte: “Om dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? Også syndere elsker jo dem som elsker dem. Og om dere gjør vel imot dem som gjør vel imot dere, hva er det å takke dere for? Også syndere gjør det samme”, Luk 6:32-33.


Mange av formaningene i NT oppmuntrer til å elske Gud og å elske sin neste. Og Jesus går faktisk ennå lengere når det gjelder det første bud og kjærlighetsbudene mot Gud og sin neste når han sier: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere”

Paulus’ formaning til de kristne hjemmene og til de kristne menn lyder: “Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den”  (Ef 5:25). Den samme kjærlighet skulle også de troende kvinnene vise, for han formaner “de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn” (Tit 2:4). Og når det gjaldt de troende barns forhold til sine egne kristne foreldre, lyder formaningen som også tar utgangspunkt i budene: “Du skal hedre din far og din mor”!  


Formaninger gitt helt spesielt for det interne menighetslivet

Apostlene hadde dessuten formaninger som gjaldt menighetslivet helt spesielt, knyttet til budet om nestekjærligheten, det budet som ifølge Jesus er like stort som det 1. bud. Av erfaring kjenner vi til at kjærligheten i det kristne felleskapet iblant kan bli satt på hard prøve, siden vi som menighetsmedlemmer er veldig forskjellige, ofte tenker noe ulikt og også iblant kan vi dra litt i ulike retninger, vi vurderer saker og ting som skal avgjøres noe ulikt, særlig når det gjelder adiafora-spørsmål. Selv om alle  menighetens medlemmer også skulle være gjenfødte kristne, har vi tross alt vårt eget fordervede kjøtt og blod som ikke alltid er så lett å holde i tømme eller å ha kontroll på i enhver situasjon. Som personer er vi forskjellige, og vi har iblant vår sterke vilje når det gjelder valg som må tas. Vi har forskjellig natur som nødvendig ikke alltid er like enkel å styre. Noen er mer ømtålige enn andre, og kan ha lett for å bli støtt på grunn av det noen sier eller gjør. Andre igjen kan ha vanskeligheter med å styre sin tunge, og da kan man lett komme til å støte eller å forarge noen. Derfor anså apostlene ydmykhet, overbærenhet, det å være snar til å be om unnskyldning og det å tilgi hverandre av hjertet for veldig viktig for at kjærligheten skal kunne bli bevart, og for at det ikke skal oppstå splittelser og partier blant de kristne intern i menigheten eller i større sammenhenger. Slik det var behov for hustavler for de kristne hjemmene, så var det også behov for kristne formaninger som helt spesielt gjaldt menighetslivet. Og det gir også Paulus uttrykk for tydelig. Han skriver: “jeg vil at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll”, 1 Tim 3:15. Overser man disse kjærlige formaninger, kan venn lett bli skilt fra venn, og man vil snart bli fremmede for hverandre. Og dersom det oppstår en kløft mellom menighetens medlemmer, og ingen av partene ydmyker seg og ber om tilgivelse, har kløften som til og begynne med var liten og ubetydelig, en vond tendens til å vokse seg uoverkommelig stor, ofte på rekordfart. For å løse slike konflikter er det virkelig behov for god kristen sjelesorg og hjelp, og veiledninger av Guds Ord og av de apostoliske formaningene. 

Slik det var behov for å formane til kjærlighet, overbærenhet, til å be om tilgivelse og å tilgi hverandre av hjertet i hjemmene, så gjaldt dette like mye og kanskje ennå mer i menighetslivet. For der behøves det virkelig at man skal ha overbærenhet med hverandres skrøpeligheter, og at man legger vinn på å tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt oss i Kristus. Dessuten formaner han til å være gode mot hverandre og å vise barmhjertighet (Ef 4:32). 

Også vi i vår tid og i våre menigheter trenges disse apostoliske formaningene. Absolutt! Men uten felles tid og felles møteplasser vil man ikke kunne få full nytte av dem. De er som tidligere nevnt ingen lov eller spisse tilrettevisninger ovenfra og ned, men kjærlige oppmuntringer om å leve rett og verdig, gitt til kristne som allerede har del i frelsen og i Kristi rettferdighet ved troen. Formaningene er gitt for å bevare Åndens enhet i fredens sambånd (Ef 4:3), og for å bevare Guds barneskare samlet. Slik jeg ovenfor har nevnt, er de i sin art evangeliske, og peker på Guds nåde og barmhjertighet, slik Paulus skriver: Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn/barmhjertighet, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste”, Rom 12:1. Og et annet sted sier han: “Still heller ikke lemmene deres til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden”, Rom 6:13-14.

Slik apostelens formaninger klart gir til kjenne, er ikke Guds nåde gitt oss for å slette over eller å overse alt det ukristelige som iblant kan komme til syne, også i det kristne fellesskapet, og som volder stor skade på kjærlighetens sammenbindene bånd dersom vi bare unnskylder og bagatelliserer kjødets åpenbare gjerninger. Ovenfor nevnte jeg at evangeliet i seg selv er Guds kraft til frelse for for hver den som tror (Rom 1:16) og at de apostoliske formaningene er evangeliske og peker på og henviser til Guds barmhjertighet og nåde. Og i Tit 2 kan Paulus fortelle om hvilke utrolige kraft nåden inneholder og kan gi oss med tanke på å leve rett med hverandre og innfor Gud, også internt i den kristne menigheten. Han skriver: “For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger, Tit 2:11-14.

Og Paulus avslutter formaningen ved å si: “Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg”,  Tit 2:15.



Noen tanker helt til slutt

…fortsetter…

 

 

 

 

 

 

Leave a comment

Your email address will not be published.