https://www.hbardsen.com

22. mai 2022

En person med personlighetsforstyrrelse kommer ikke til å forandre seg

Kilde: “Terve mieli – terve usko”, av Raimo Mäkelä
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

  • “En spotter (Finsk 1992: som elsker seg selv) liker ikke den som irettesetter ham, og han (den selvgode) vil ikke gå til de vise”, Ordsp 15:12.
  • “Den som refser en spotter (den selvgode), henter seg selv vanære, og den som viser en ugudelig (den selvgode) til rette, får skam av det”, Ord 9:7-8.
  • “En klok sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter (en som er selvgod) hører ikke på irettesettelse”, Ord 13:1.

En av de største feilene man kan gjøre, er å tro at en person som har personforstyrrelse vil komme til å forandre seg.

Les videre side 2!

Han kan nok forandre sin oppførsel dersom han møter på en som setter en absolutt grense. Men heller ikke det er sikkert. Årsaken er at den indre stimulansen som normalt får han til å agere, vil hindre ham fra å forandre seg, siden han selv anser at alt det som han gjør, er helt riktig og absolutt nødvendig, selv da når han utøver vold mot noen. For etter hans vurdering har de fortjent det.

I de fleste tilfeller vil ikke engang alvorlige skrammer eller skader i livet – slikt som personen med personforstyrrelse har påført seg selv – påvirke han noe som helst. Og i alle fall vil ikke han selv, hans natur eller hans personlighet komme til å forandre seg. På den ene side vil de som har måtte lide på grunn av noen med personlighetsforstyrrelse – siden de lever i et selvbedrag – både tro og forvente at det kommer til å skje. Men på den andre side ville det være brutalt om man skulle fortelle til narsissistens offer at han kommer til å forandre seg. For da ville man jo binde offeret til å håpe på noe som ikke vil komme til å skje.

Dersom en person med personforstyrrelse virkelig skal kunne ha mulighet til å forandre seg, må han først og fremst selv være motivert for det. Og dessuten må hans samvittighet bygges opp på nytt, helt fra begynnelsen. Og dette ønsker han jo ikke. For da måtte han igjen bli som et barn som er i trassalderen. Når barnet er i den alderen, begynner samvittigheten å ta form. For da møter barnet på de grenser som dets foreldre setter for hva som er rett og hva som er galt. Og det er når barnet er i den alderen som personlighetsforstyrrelsene begynner å dannes.

  • “Lær den unge den veien han skal gå, så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel”, Ordsp 22:6.

Det samme gjelder selvfølgelig også når det gjelder barn som blir ført eller direkte ledet inn til å følge en gal vei.

Er det mulig for psykopaten å bygge opp en helt ny samvittighet, og å lære seg å respektere de grenser som settes?
For at dette skal kunne være mulig, må det finnes noen med absolutt autoritet som påtar seg “foreldrerollen”. Han må sette tydelige og absolutte grenser for personer med personlighetsforstyrrelse, grenser som han i virkeligheten ikke hadde og utviklet da han var et barn.

Men samtidig må han kunne gi ham kjærlighet inne de grensene som er satt, kjærlighet som psykopaten aldri fikk oppleve da han var et barn.

En ettergivende kjærlighet vil ikke kunne bli til noen hjelp for en person med personlighetsforstyrrelse. For han vil bare kynisk komme til å utnytte dette grovt, til sin egen nytte.

Å lykkes med å finne noen som vil kunne påta seg en slik “foreldrerolle” og som skal kunne føre personen med personlighetsforstyrrelse tilbake til trassalderen – samt å lykkes med å kunne skape en slik relasjon mellom disse to – er nok i praksis ikke mulig, bortsett fra noen få unntak.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.