https://www.hbardsen.com

22. mai 2022

Ånd og liv i forkynnelsen og i menigheten

Kort om mitt møte med gammellæstadianerne og om deres syn på hvor det finnes Ånd og liv

Som en nyomvendt kristen hadde jeg i 1973 en sterk opplevelse som jeg aldri glemmer. På min reise i Finland gikk jeg inn i en  kirke hvor mye mennesker var samlet. Av innholdet i prekenen og av salmene og sangene skjønte jeg snart at jeg tilfeldig var kommet til et læstadiansk møte, siden nesten alt jeg hørte, var kjent for meg fra barn av. Jeg var nemlig oppvokst i læstadianismen. Etter første tale var det pause, og hele menigheten gikk ut for å trekke frisk luft. Siden jeg var ny for dem, hilste de vennlig på meg med Guds fred, etter at jeg hadde fortalt dem at også jeg hørte til den læstadianske vekkelse. Etter møtet ble jeg invitert hjem til et kristent par, og dit kom det over 30 gjester. For meg var det spennende å bli kjent med nye “troens venner” i Finland, siden det bare var ett år siden jeg hadde kommet til tro. Og sikkert så også de fram til å bli kjent med meg, særlig siden jeg fortalte at jeg var fra Alta. De kunne fortelle at det var en mann som var fra Alta, og han hadde gått over til deres menighet, altså til SRK på sine gamle dager, etter først å ha tilhørt “Altaretningen” i mange tiår. 

Etter kort tid ble misforståelsen oppklart. Jeg hadde nemlig fortalt dem at vår nabo Wirkola hadde brukt å gå på samme bedehus som oss, eller som mine foreldre, og at vi derfor tilhørte samme menighet. Og det hadde han faktisk gjort da jeg var liten. Men på 1950-tallet ble det en splittelse i vår menighet (Altaretningen), og i et par år hadde de husmøter hjemme hos han før de bygget et eget bedehus og holdt sine møter der. Men på sine eldre dager gikk han over til SRK, og det var de som holdt forsamling i Evijärvi kirke som jeg var kommet til.

Dessverre er splittelser innen læstadianismen noe som har skjedd gang etter gang, nærmere 20 ganger totalt. Ved en del tilfeller har det skjedd hovedsakelig på grunn av uenighet i læra. Andre ganger har det skjedd på grunn av maktkamp og partisinn, men også av andre grunner. 


Splittelse på grunn av beskyldninger om at egne troens søsken ikke har samme ånd – eller den Hellige Ånd

Ved en del tilfeller har det oppstått splittelse hovedsakelig på grunn av en helt en annen årsak enn lærespørsmål, nemlig når man har ment at “de andre ikke har den samme ånd”. Slik jeg oppfatter det, har de ment med uttrykket “de har ikke den samme ånd” at de “de har ikke den Hellige Ånd”.

Flere av dem som i 1952 knyttet seg til menigheten på østsiden av Altaelva, og noen personer som senere ble ett med denne menigheten, kom etter en del år tilbake til menigheten på Elvebakken. Og mange av dem ble jeg godt kjent med. Et av  argumentene for å etablere en ny menighet i 1952 var – slik de har fortalt meg – at de i menigheten som de forlot, ikke hadde den den Hellige Ånd, og at det derfor “ikke var ånd og liv” på deres møter. På den tiden var det fire predikanter på bedehuset på Elvebakken, og en av dem fulgte med til den nyetablerte menigheten. Sannsynligvis mente de at det ikke var “ånd og liv” i det som de tre predikantene forkynte. Dette sa også en av deres ledere fra 1952 til meg i 1977, rimelig  tydelig og klart. Og etter hans syn hadde de på vestsiden ikke den Hellige Ånd da heller. Om det gjaldt alle i menigheten, slik SRK gav uttrykk for ovenfor meg, eller om det gjaldt bare lederne, kan jeg ikke uttale meg om. Men i alle fall syntes jeg som en ung kristen at han våget å bruke farlig sterke ord. 

Slik jeg forstår det, er dette en av de tyngste beskyldningene kristne kan komme med mot sine egne troens søsken. Benytter man dette argumentet, vil alle forsøk på forsoning mest sannsynlig mislykkes, selv om man ellers er helt enige om alt annet. I et slikt tilfelle vil det ikke være til noen hjelp å belyse og å drøfte saken i Guds Ords lys, siden man i sak ikke er uenige om noe som angår den kristne lære eller hvordan kristne skal leve rett kristelig. 


SRK’s påstand i 1973: Vår gren av vekkelsen har ikke den Hellige Ånd

Ovenfor begynte jeg å fortelle om mitt møte med gammellæstadianerne i 1973. De intervjuet meg om alt i forhold til mitt kristne liv. Som barn og ung var jeg en kristen, men i 16-17 års alderen gikk jeg ut i verden, og fikk nåde til omvendelse som 21-åring. De godkjente min omvendelse fullt ut, og også hvordan jeg kom til tro og ble velsignet med evangeliet om syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod”, slik det var og er vanlig innen absolutt alle grener av læstadianismen. Men som de sa: “Alt var helt bibelsk og rett ifølge Bibelen. Men problemet var at de som hadde velsignet meg, hadde ikke selv den Hellige Ånd”. Og derfor var velsignelsen jeg hadde mottatt, bare tomme ord uten kraft. Så av den grunn hadde jeg reelt sett ikke blitt en kristen, og hadde heller ikke den Hellige Ånd. Derfor kunne jeg ikke få komme til himmelen, slik deres predikant to ganger sa til meg med ettertrykk ved å legge sin hånd på min skulder. Og det samme gjaldt selvsagt også alle andre kristne  innen vår gren av vekkelsen helt fra 1934 da det ble brudd mellom gammellæstadianerne og vår gren. Alle hadde blitt forført, etter deres syn! De som har lyst å vite mer om mitt møte med SRK som en helt ung, nyomvendt kristen, kan lese om det via linkene nedenfor:

Slik det kommer fram av det som jeg ovenfor har skrevet, hadde både menigheten som I. Wirkola var med på å etablere i 1952 (selv om han senere brøt med den) og SRK-menigheten som han senere gikk inn i, langt på vei samme mening: “Den Hellige Ånd finnes bare hos oss og er virksom bare blant oss og våre. Menigheten på østsiden av Alta-elva døde ut og ble nedlagt etter noen tiår. Men SRK derimot er den desidert største læstadianske retningen som til sine sommermøter kan samle 70 000 – 90 000 mennesker og er den dag i dag svært livskraftig på alle områder. For at de innen SRK skulle kunne godkjenne en person som en rett kristen, og for at Guds rike skulle kunne høre en slik person til (Matt 10:14), var det ikke nok at man i samsvar med Bibelen  trodde rett, var rett omvendt, levde et kristent liv og hadde fått alle sine synder stadfestet forlatt “i Jesu navn og blod”. Nei, dette måtte dessuten ha skjedd i den eneste rette menighet, SRK, og av personer som tilhørte deres menighet. Men, som de sa til meg: Dersom jeg innrømmet og godkjente at jeg hadde blitt ført inn i en menighet som ikke hadde den Hellig Ånd, og ba om å bli velsignet av dem, var Gud fortsatt nådig, og ville ta meg inn i sitt rike her på jord. Men et slikt krav kunne jeg selvsagt ikke gi etter på, siden Guds Ånd allerede vitnet i mitt hjerte at jeg var et Guds barn (Rom 8:16), og det trodde jeg også. Og hvilke rett har egentlig vi mennesker til å si om andre kristne, og attpåtil til helt ukjente personer i et annet land, at de ikke har den Hellige Ånd bare siden de ikke tilhører deres “eksklusive” menighet? 

Jeg håper at et slikt ubibelsk menighetssyn som de hadde i SRK på 1970-tallet, hører til en tilbakelagt historie. Men at noe av det samme usunne syn faktisk finnes nå i 2022 – i flere av de læstadianske retningene enn vi skulle tro – faktisk fortsatt eksisterer og er virksom. I alle fall i en viss grad. Helst vil man nok prøve å holde slikt i det skjulte, siden det ikke kan forsvares ut fra Bibelen. Men fra tid til annen skinner dette usunne og ubibelske syn og disse holdningene i gjennom, iblant også i forkynnelsen. Slikt vekker dårlige assosiasjoner, i alle fall i meg, både fra min opplevelse i 1973 og fra den dyptgående og opprivende konflikten i etterkrigstiden her i Alta hvor menigheten ble delt i to. Ytterlig en ny splittelse med bakgrunn i at partene beskylder hverandre for ikke å ha samme ånd, tror jeg ville blitt svært skadelig.

Riktignok var jeg veldig liten når menigheten i Alta ble delt, og var derfor ikke direkte berørt. Men på tross av det er jeg vokst opp med to bedehus noen hundre meter fra hverandre, kameratflokken kom fra hjem hvor foreldrene gikk i forskjellige bedehus, og vi kunne derfor iblant kjenne på spenningen når kristne fra de to menighetene møttes og samtalte med hverandre. Dessuten var min far, som også var predikant, sentral i de harde drøftingene før og under den opprivende skilsmissen, og det satte nok i en viss grad preg på oppvekstmiljøet. Og jeg har også møtt mange som led mye i kjølvannet av denne splittelsen, særlig hvor foreldrene kom fra og tilhørte forskjellige bedehus. Så at dette ødela svært mye for kristendommens sak, det er helt innlysende.


Hvorfor skulle jeg få oppleve det triste møtet med SRK i 1973?

Å møte en slik kraftig fordømmelse som en 21-åring som hadde vært en kristen bare ett år, var sterkt, også derfor at jeg da bodde og arbeidet langt hjemmefra og i et fremmed land. Heldigvis bodde jeg da i en flott og omsorgsfull kristen familie og hadde mange gode kristne venner i hele finsk Österbotten, både finskspråklige og svenskspråklige. Og de samme personene er fortsatt mine gode troens venner.  Heldigvis gikk ikke den harde dommen og ekskluderingen fra SRK inn på meg på den måte at mitt hjerte fordømte meg eller at det på noen måte røvet troen på en god og nådig Gud fra mitt hjerte. Jeg tror faktisk ikke at det var en tilfeldighet at jeg skulle oppleve dette. For det har faktisk  lært meg å omgås med andre kristne mer varsomt og med respekt. Og jeg har blitt klar over at vi ikke er satt til å ransake eller til å granske andres hjerter og nyrer, eller til å ringeakte eller å nedsnakke andres tro. Samtidig har det gjort meg betydelig  mer sensitiv for tilsvarende fordømmende holdninger blant kristne,  også innen egne rekker. 


Åndelig stolthet – noe av det aller farligste for oss predikanter – og i en menighet

Slik jeg tenker, er åndelig stolthet, selvopphøyelse og selvdyrking noe vi som kristne – og særlig vi predikanter –  skal vokte oss vel for, siden det iblant kan ligge oss så nær. Oftest er det nok slik at vi selv verken merker det eller ser det, men det gjør andre. Og det ser og merker også Gud, for Han står de stolte imot (Jak 4:6). Dette var også noe Jesus aller tydeligst påpekte og advarte for når han merket slikt.  Så langt jeg kjenner til, er det hovedsakelig “vi læstadianere” her i Norge som personlig og i våre prekener forkynner syndenes forlatelse ved å benytte uttrykket “i Jesu navn og blod”. Og dette er noe som er felles for samtlige læstadianske retninger, uansett hvilke land de bor i. Og meg bekjent er det ingen predikanter i vår vekkelse som ikke gjør det, særlig i sin private sjelesorg, men også i forkynnelsen. 

Det er vel ikke tvil om at noen lett kan begynne å tenke at disse “himmelrikets nøkler” er det bare vi som forvalter rett. Og dersom en slik eksklusiv holdning begynner å sprer seg og får fotfeste, kan også menighetens medlemmer snart bli stolte og begynne å tro at dette er virkelig noe eksklusivt, og at “det hovedsakelig er vi som er Guds rike”, de andre er det ikke. Da er det stor fare for at man begynner å opphøye seg selv, sine predikanter og sin menighet, samtidig som man begynner å nedsnakke og å se ned på sine andre “troens søsken” (Matt 23:12; Luk 18:9). 

Slik Bibelen og Luther lærer, er imidlertid absolusjonen bare en av måtene nøkkelmakten forvaltes på (se linkene nedenfor).  Slik jeg opplevde i mitt møte med SRK, var at de knyttet en “gyldig” forkynnelse av “syndenes forlatelse i Jesu navn og blod” kun til deres egen menighet “hvor det var Ånd og liv”, siden den Hellige Ånd ikke finnes utenfor Guds rike, slik de argumenterte ovenfor meg.

Noe av det samme mener jeg dessverre også å kunne registrere i våre sammenhenger, men i en annen variant. Slik faktisk en del  tenker og tror, er det å forkynne “syndenes forlatelse i Jesu navn og blod” den eneste rette og gyldige måte å forvalte nøkkelmakten på (Mt 16:19; 18:18; Joh 20:23; Jak 5:15). Og dersom syndenes forlatelse ikke skjer med disse ordene, lyder heller ikke “blodets røst”. Og ut fra denne snevre tolkningen konkluderer de med at der hvor syndenes forlatelse ikke forkynnes “i Jesu navn og blod”, i den menigheten, blant de kristne eller hos slike predikanter er det heller ikke “ånd og liv”. Og der dysser predikantene menigheten i søvn (og sannsynligvis inn i den døde tro), slik jeg hørte en predikant nevne på nettsendinga for noen uker siden.

Hvor en slik tenking får spre seg, blir det lett at man konkludere – nøyaktig på samme måte som de gjorde i SRK – at da har de heller ikke den Hellige Ånd, selv hvor mye de enn tilhører “vår vekkelse”, eller en annen luthersk og bibeltro menighet. Vi bør være oppmerksomme på at slikt er og blir ikke annet enn et typisk sekterisk kjennetegn!

Slik jeg har dokumentert ut fra Sions Blad-boka 1936-1940, ut fra Johan Raattamaas omfattende brevsamling  og fra boka Erkki Antti Juhonpieti, forkynte de syndenes forlatelse og løste en synder fra syndens lenker ved bruk av hele spekteret av ord og uttrykk som finnes i NT. “For Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1Kor 4:20). Denne kraft er alene evangeliet (Rom 1:16). Og en annen sak som er viktig å merke seg i denne sammenheng: Det var absolutt ikke i alle prekener som Raattamaa, Erkki Antti holdt, eller i alle brev som de skrev som de forkynte syndenes forlatelse, særlig dersom dette ikke var naturlig. Så dette får vi absolutt ikke gjøre et påbud om eller til en lov på som alltid må etterleves. Dette gjorde heller ikke Læstadius, for han gjorde det på sin måte. Og det gjorde heller ikke Jesu apostler. Slik jeg tenker, ville nok Læstadius kanskje spurt oss: Hvor har det blitt av hjertets sønderknuselse, av personlig syndsbekjennelse og av skriftemålet? Og er dere på vei bort fra læstadianismen og fra Skriften slik den var opprinnelig?

Alta 19.1.2022

Henry Baardsen


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.