Det første bud lyder: “Du skal ikke ha andre Guder enn meg” (2Mos 20:3).
Matteus forteller om en lovlærd/skriftlærd som for å friste Jesus konfronterte han med spørsmålet: “Hvilke bud er det største i loven?” Evangelisten Markus forteller også om samme hendelse, men med litt andre ord. Han sier ikke “hva er det største budet i loven?”, men “hva er det første av alle budene?”. Men de mente det samme. For oss som ikke så godt kjenner den jødiske kontekst, kan vi lett tenke at “loven” omfatter mye mer enn “budene”, og det er nok noe i det. Så for oss – og i alle fall for meg – hjelper Jesu svar mye for å forstå hva dette egentlig går ut på.
Hadde noen spurt oss, slik vi leser i Markus 12, hadde vi mest sannsynlig oppfattet spørsmålet som om det var spørsmål om de ti bud, slik at svaret hadde blitt enkelt: “Du skal ikke ha andre Guder enn meg”, som jo er det første bud.
Vi merker oss at Matteus kalte de ti bud for “loven”, mens Markus kaller dem “budene”. I løpet av mitt liv har jeg hørt mange diskusjoner, særlig om de kristnes forhold til loven og om den gjelder for oss, og som oftest har disse diskusjonene vært unyttige (Tit 3:9; 2Tim 2:23). Man har lagt ulikt innhold i begrepene, og så har det ført til misforståelser.
Vi skal forkynne både lov og evangelium – men de apostoliske formaningene bare for de kristne
Slik Paulus lærer, skal loven selvsagt lyde i offentlig forkynnelse siden det blant tilhørerne alltid vil finnes mennesker som fortsatt ikke har kommet til en levende tro, men lever i sine synder og overtredelser eller har falt fra nåden, og som derfor trenger å bli vekt opp av den åndelige søvn. Men i kristen menigheten har kanskje loven allerede fått gjøre sin virkning i de fleste og fått gjøre dem til sønderknuste syndere, og har ført dem til Kristus. De er derfor ikke lenger under tuktemesteren (Gal 3:25) eller under lovens forbannelse (5Mos 27:26; Gal 3:10;9), men Kristus har kjøpt dem fri.
Slik forkynte Jesus, og slik forkynte apostlene. Men når det gjelder de ti bud og det doble kjærlighetsbudet slik de er integrert i Jesu ord og bud og i de apostoliske formaningene, så skal de selvsagt forkynnes for oss kristne. Formaningene i NT har alltid evangelisk karakter til undervisning og fostring av de som allerede er i tro, derfor skal de kun forkynnes for de som allerede er lemmer på Kristi kropp og hører Herren til. Formaningene er ikke knyttet til rettferdiggjørelsen men til helliggjørelsen. Den kommer aldri å føre oss til fullkommenhet, ikke så lenge som vi bærer på kjødet. Men om formaningene opphører, da er vi ikke lenger sønner men uekte. Vi leser: “All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt” (Heb 12:6-11).
Hvordan skulle vi ellers lære Guds vilje å kjenne om Guds ord og de apostoliske formaningene ikke lenger får fostre og oppdra oss? Men om formaningen er rett kristelig, skjer den alltid i kjærlighet og ved Guds barmhjertighet (Rom 6:13-16, 12:1; Kol 3) for å lokke fram troens og Åndens frukter.
Jesus utlegger betydningen av det første bud
For meg er Jesu utleggelse av det første bud “Du skal ikke ha andre Guder enn meg” svært nyttig. Jesus viser at Guds bud har en mye dypere betydning enn den ytre “du skal!” og “du skal ikke“. Han viser at det første bud ikke er størst bare fordi det er plassert først av de ti bud, men siden det er hovedinnholdet og summen av alle bud. Dette bud har ikke sitt hovedfokus bare på ytre gjerninger og på en gudstjeneste bare i det ytre. Men hovedfokuset er på hjertet, slik Salomo skriver: “Min sønn! Gi meg ditt hjerte”. Men menneskets problem er egentlig vårt eget hjerte. Det er egentlig ikke noe å gi Gud, siden det er slik Jesus sier: “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott”. Og det er det som gjør mennesket urent.
Jesus forklarer det første bud ut fra jødenes trosbekjennelse
For å forklare det første bud “Du skal ikke ha andre Guder enn meg”, tar Jesus utgangspunkt i jødenes trosbekjennelse, som kalles Shema og står i 5. Mosebok 6:4–5: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud.”
Shema er hebraisk, og betyr “hør” eller “lytt”. Derfor begynner denne bønnen med “Hør Israel!”. Denne bønnen var en daglig del av jødenes gudstjeneste, både morgen og kveld. Og selv om de daglig repeterte og uttalte ordene “du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand“, besto deres gudstjeneste for de fleste bare av en ytre gudstjeneste, noe GT gir et tydelig vitnespyrd om. Loven fikk ikke gjøre dem til syndere, og de ville heller ikke gi hele sitt hjerte til Herren. Derfor elsket de ikke Herren, slik de daglig ba og bekjente i sin trosbekjennelse, “av hele sitt hjerte og av hele sin sjel”. Siden de så totalt hadde misforstått intensjonen med det første bud, misforsto de også hva som mentes med å elske Gud “av all sin forstand”. Og av samme grunn misforsto de også de andre bud. Sabbat etter sabbat gransket de Skriftene og loven slik Jesus sier, fordi de mente de hadde evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg (Jesus). Og han føyer til: “Men dere vil ikke komme til meg for å få liv” (Joh 5:39-40).
Også i Luk 10, utlegger Jesus det første bud for en lovkyndig som spurte om hva han skulle gjøre for å arve det evige liv. Jesus utfordret ham, og spurte: “Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?”. Og den lovkyndige svarte: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!”, Luk 10:25-27.
Hadde vi blitt bedt om å kommentere den lovkyndiges svar, hadde vi sikkert svart: “Men det er jo helt umulig, for ingen klarer å oppfylle kravet i dette slik som det lyder”. Men Jesus svarte: “Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve”.
Er det virkelig mulig å få del i frelsen og det evige liv ved å oppfylle budene?
Ja, sier Jesus, “gjør dette, så skal du leve”. Faktisk er dette i teorien mulig, men aldri i praksis. Men med hvilke bibelsk autoritet uttalte Jesus dette? Hvor i Bibelen åpnes det opp for at for at noen kan få evig liv ved å oppfylle loven? Her er noen bibelsteder Jesus sikkert hadde i tankene:
- “Dere skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg er Herren”, 3Mos 18:5.
-
“Jeg ga dem mine bud og kunngjorde dem mine lover. For det menneske som holder dem, skal leve ved dem“, Esek 20:11.
- “Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!“, Luk 10:28.
- “Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem“, Rom 10:5.
- “Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det“, Gal 3:12.
Apostlene om innholdet i det første bud
Paulus som også var en jøde, sier om sitt eget folk: “de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand” (Rom10:2).
Også for oss er det vanskelig å virkelig forstå hvilke utrolig stort budskap som ligger i det første og største bud. Slik er det i alle fall for meg. Det første bud sikter først og fremst på vårt hjertes forhold til Gud og til vår neste. Budet “du skal elske” betyr at dette bud først og fremst taler om vårt hjertes forhold til Gud og til vår neste. Når budet taler om å elske, er det kjærligheten som først og fremst løftes fram. Dersom vi bare hadde kunne elske, slik budet påbyr, ville vi kunne oppfylle både det største budet om å elske Herren høyere enn noe annet – budet som omfatter de tre første bud på den første lovtavlen – men også alle de andre budene på den andre lovtavlen som omhandler vårt forhold til vår neste. Det er nettopp det Jesus vil poengtere, og det samme var også klart for Jesu apostler.
En sak vi bør være oppmerksom på, at det her ikke er snakk om menneskelig kjærlighet, ikke da heller når den er som aller best. Jeg tenker da på det varme og trygge kjærlighetsforholdet mellom mor og barn, mellom en hustru og hennes mann, mellom foreldre og barn eller mellom gode venner.
Men den kjærligheten Gud ber om i det første og største bud, er den kjærlighet vi ikke har og den som loven ikke kan virke i oss, men den kjærligheten bare han selv kan gi. For Gud er all god gavers giver. Gud er kjærlighet. Denne kjærligheten kalles agape-kjærlighet, og det er den som alene oppfyller loven.
Hva er agape-kjærlighet?
Agape-kjærlighet er den kjærlighet Gud gir ovenfra, ikke noe vi har eller en egenskap hos oss.
- “Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, Rom 5:5.
Denne kjærlighet er noe det første bud krever, og noe kun han kan gi. Gud er kjærlighet (1Joh 4:8,16), og denne kjærlighet er Åndens første frukt (Gal 5:22). Denne kjærlighet kommer særlig til uttrykk og viser seg gjennom hele Jesu liv og i alt han lærte og gjorde. Han elsket oss så høyt at han forlot himmelens herlighet for vår skyld. Han tok våre synder på seg og ga sitt liv for å frelse oss. Dessuten ba han Faderen om at han skulle sende den Hellige Ånd i sine barns hjerter. Og Åndens første frukt er kjærlighet – den uegennyttige, guddommelige og selvoppofrende agape-kjærligheten som ikke er vår, men noe Gud har gitt oss. Og slik virker Gud gjennom den Hellige Ånd i Guds barn til troens og Åndens frukter.
Det er denne kjærlighet som er lovens fylde (Rom 13:8-10), og ved denne kjærlighet oppfylles alle Guds bud (Gal 5:14). Og har vi denne kjærlighet i våre hjerter virksom ved den Hellige Ånd, vil heller ikke loven kunne anklage eller dømme oss (Gal 5:22-23). Det er denne kjærlighet Jesus oppmuntrer Guds barn til å bli i, og som han kaller Min kjærlighet (Joh 15:9-10, 17:23, 26). Denne kjærlighet er større enn elle nådegaver. Men mangler vi den, er vi intet (1Kor 13).
På samme måte som vår rettferdighet ikke er vår egen rettferdighet og ikke lovens rettferdighet, men en fremmed rettferdighet som vi har fått motta ved troen på Jesus Kristus, er også den guddommelige kjærligheten Gud har utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd (Rom 5:5), ikke vår kjærlighet, med Guds og Krist kjærlighet gitt oss ved evangeliet. For begge disse gavene får vi takke Herren.
Sluttord
I Matt 22:37-40, Mark 12:29-31, Luk 10:28-37 forklarer Jesus det første bud: “Du skal ikke ha andre Guder enn meg” (2Mos 20:3).
Jesus viser ved dette at Gud gjennom det første bud først og fremst ikke krever en ytre lydighet, våre gjerninger og våre handlinger. Men han krever en fullkommen kjærlighet av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår makt mot seg selv, og også mot vår neste (5Mos 6:5). Han krever faktisk det umulige av oss, noe absolutt ingen av oss kan oppfylle. Og dette er viktig at vi klarer å innse.
Gud bruker loven for å ydmyke oss og for å sønderknuse våre hjerter, og for å få oss til å innse at vi er fortapte syndere. Så bruker han loven som en tuktemester for å tukte og å lede oss til Kristus, han som alene har oppfylt alle lovens bud og krav. Så vil han i Kristus gi oss alle åndelige velsignelser. Ved forkynnelsen av evangeliet vil Gud gi oss en levende tro, og ved denne tro vil han rettferdiggjøre oss og tilgi oss alle våre synder. Til alle som tror vil han gi sin Hellige Ånd, slik at Guds barn får del i Kristi fullkomne lovoppfyllelse. Åndens frukt er Guds egen agape-kjærlighet som han gir i sine barns hjerter. Ved troen og Ånden begynner et Guds barn å oppfylle Guds bud i loven, dog mangelfullt, og aldri fullkomment (Esek 36:25). Dette er gjenfødelsens levende frukter, virksom ved den Hellige Ånd.
I Luk 10 forteller Jesus lignelsen om den barmhjertige samaritan, egentlig som del av hans utleggelse av kjærlighetsbudet mot vår neste: “Du skal elske din neste som deg selv”, Matt 22:39. Og der legger Jesus til: “Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse” (Mark 12:31) og “På disse to bud hviler hele loven og profetene” (Matt 22:40).
Av lignelsen i Luk 10 skjønner vi at den barmhjertige samaritan er Jesus. Men samtidig er lignelsen et bilde på den guddommelige kjærligheten som også er utøst i Guds barns hjerter ved den Hellige Ånd (Rom 5:5). Som en frukt av troen og kjærligheten, ønsker Jesus at hans barn skal tjene sin neste med en selvoppofrende og uegennyttig kjærlighet til sin nestes beste, etter samme eksempel som framgår av Jesu lignelse.
Og at en slik kjærlighetsgjerning også er et kall også til oss, går tydelig fram av Jesu svar til den lovlærde:
- “Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?
Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!“, Luk 10:36-37.
Alta 09.11.2025,
Henry Baardsen