Det andre bud lyder: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn», 2Mos 20:7.
Luthers forklaring: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke bruker hans navn til å banne, sverge, drive med trolldom, lyve eller bedra, men påkaller Gud i all nød, ber, lover og takker.»
I sin store Katekisme påpeker Luther at Guds navn er hellig i seg selv, men vi skal holde det hellig i vår bruk. Han advarer sterkt mot falske profeter og religiøs hykleri, som bruker Guds navn for egen vinning. Dette stemmer særlig godt med Jesu liv og lære, og med de apostoliske formaningene.
Jesus og det andre bud
Jesus understreker særlig sterkt misbruk av det andre bud og feil tolkning av GTs utsagn om eder. På Jesu tid misforsto de religiøse lederne begge deler, noe Jesus konfronterer dem med: «Likeså har dere hørt det er sagt til de gamle/til fedrene: Du skal ikke sverge falsk ed, men holde for Herren dine eder», Matt 5:33.
Fariseernes tolkning samt tradisjonen åpnet for deres eget ed-system, egentlig for å unngå at de selv skulle synde mot Moseloven og for at de i visse tilfeller skulle kunne trekke sine eder tilbake. De sverget ikke bare ved Guds navn, men «ved himmelen», «ved jorden» og «ved tempelet», «ved Jerusalem» og «ved sitt hode» (Matt 5:34-36).
Alt dette gjorde at respekten for Guds navn, for det andre bud og for Hans ord forsvant, samtidig som det åpnet for falskhet og upålitelighet. Deres eder var dermed ikke helt pålitelige eller til å stole på siden de i visse tilfeller kunne trekke dem tilbake, noe som var et grunnproblem for hele det fariseiske systemet. Og ved sitt eget ed-system satte de Herren og hans lov til sides. Alt dette tok Jesus et skarpt og radikalt oppgjør med.
Selv om Moseloven åpner opp for at man i visse tilfeller kan gi en ed, skal den kun gis i Guds navn, og med Ham som vitne. Og denne ed er man absolutt forpliktet på, en slik ed fikk ikke brytes. Å bryte eden var misbruk av Guds navn, og synd mot det andre bud (3 Mos 19:12; 4 Mos 30:3; 5 Mos 23:21). Og det var for at fariseerne og deres tilhengere ikke skulle bli avslørt som lovbrytere og syndere, som de lagde sitt eget system.
Jesus – som var Gud, selv om han også var et menneske – kjente lovens hensikt og hvordan den rett skulle tolkes. Han hadde guddommelig autoritet, mens de lovlærde kun hadde en begrenset autoritet delegert av deres rabbinere. Og derfor kunne Jesus heve sin autoritet over deres og si:
- «Men jeg sier dere: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem – for det er den store konges by. Heller ikke skal du sverge ved hodet ditt, for du kan ikke gjøre et eneste hår hvitt eller sort. La deres tale være ja, ja – nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde«, Matt 5:33-37.
Hva var Jesu hensikt med denne tilrettevisningen? Ville han stille sin tolkning over Moseloven og dermed vise at selv om den tillater eder i visse tilfeller, så var de overflødige? Nei, men det var for å påpeke at det graderte og avanserte ed-systemet fariseerne hadde, førte til at Guds navn ble spottet, at respekten for Guds navn ble redusert og at man ved å etterleve deres system syndet både mot Moseloven og mot det andre bud. Dessuten vil en slik selvvalgt gudstjeneste alltid føre til loviskhet, egenrettferdighet, til at man driver et religiøst skuespill, bygger falske fasader, til menneskefrykt, selvbedrag og uærlighet.
Det som det andre bud krever, er derimot grunnelementene i det som kalles bibelsk integritet: Sannhet, ærlighet og pålitelighet. Det er derfor Jesus sier: «La deres tale være ja, ja – nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde».
For en kristen som har ærefrykt for Gud og som elsker og adlyder ham, skal det alltid være samsvar mellom liv og lære, ord og handlinger og for løfter man gir og ansvaret for å holde sine løfter. Man skal holde seg til sannheten, være ærlige og pålitelige, en som man fullt ut skal kunne stole på. Det er slike kvaliteter Jesus etterlyser og som apostlene oppmuntrer til. Og når kristne lever etter dette Jesu prinsipp og slik det andre bud pålegger, blir det heller ikke behov for å å sverge eller å avsi eder. Men det er som Jesus sier: «Alt ut over ja, ja og nei, nei, er av det onde».
Også i Fadervår-bønnen lærer Jesus oss respekt for Guds navn ved å be i ærbødighet: «Hellige vorde ditt navn».
Dette gamle uttrykket inviterer til tilbedelse og ærbødig respekt for Guds hellige navn, og er ikke bare et forbud mot å misbruke hans navn.
Jesus som bærer av Guds navn – og dessuten åpenbarer også Guds navn for oss
Som kjent er Jesus både «en sann Gud» og et sant menneske. Jesu navn er det høyeste navn, og det finnes ikke frelse i noe annet navn (Apg 4:12) enn i Jesu navn. Vi kjenne alle til det kjente uttrykket Jesus brukte om seg selv, «Jeg er». Det samme navnet «Jeg er» bruker Gud om seg selv (2Mos 3:14). Jesus sier: Jeg og Faderen er ett. Begge to var bærere av gudsnavnet «Jeg er», eller «ego eimi» på gresk.
- Guds eget navn, «Herren» – JHWH >Jahve – «Jeg er den Jeg er» – ego eimi
- Andakt: Jesus åpenbarer litt av sin Guddommelige herlighet
- Andakt over 4Mos 6:27 – formiddagstreffet i ELM 23.10.2025
Bibelen forteller at Jesus er selve inkarnasjonen av Gud, Immanuel, som betyr «Gud med oss». Han tok bolig blant oss, og sier i Joh 17:6: «Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden». Og dessuten sier Herren i 4Mos 6:27: «Slik skal dere legge Mitt navn på Israels barn, og Jeg vil velsigne dem».
Det at vi som Jesu etterfølgere får være bærere av Guds navn, innebærer at han har merket oss med sin egen identitet. Vi hører Herren til og er hans eiendom. Samtidig forplikter det til å ha ærbødighet for hans hellige navn, slik at vi ærer og tjener han som Herre. Og alt dette er velsignelser Gud gir oss gjennom Jesus. Og for at vi nærmere skal kunne elske ham, åpenbarer Jesus Faderens navn for oss, og så velsigner han oss slik vi leser: «Slik skal dere legge Mitt navn på Israels folk, og Jeg vil velsigne dem».
Slik oppfyller Jesus også det andre bud fullkomment for oss, gir oss alle Guds åndelige velsignelser og hjelper oss til å elske og ære Gud, han som er all god gavers giver. Å bære Herrens navn påminner oss om patriarkene og ellers om Guds pilgrimsfolk på vei mot et bedre hjemland. Slik får Guds navn være både som vårt alter og som en vimpel eller et banner som vi får løfte opp (2Mos 17:15), følge og sette vår lit til, og som vår trosbekjennelse.
Alta 13.11.2025,
Henry Baardsen