Alltid når jeg har lest det nye testamente, har jeg skjønt at det må være en direkte sammenheng både mellom de ti bud og de kristelige formaningene, og mellom de to største kjærlighetsbudene og formaningene. En sak er det å skjønne at det er en sammenheng, men å forklare denne sammenhengen, er mye vanskeligere.
Viktig å definer hva man legger i uttrykket «loven» vs. «de ti bud»
Når vi tenker på de ti bud, tenker kanskje de fleste av oss at budene er ensbetydende med loven, den Gud ga Moses på Sinai. Men vi bør minnes loven er mer enn de ti bud, og at budene har flere funksjoner.
For å klare å se sammenhengen mellom a) budene, b) de to store kjærlighetsbudene som oppfyller loven (Matt 22), og c) Åndens frukter og d) de apostoliske formaningene, må man bestemme seg for hvilke definisjon man legger i uttrykket «loven». Ellers blir det snart uklare grenser, det blir sammenblanding av begreper og misforståelser.
Personlig liker jeg best den definisjonen Paulus bruker: Han kaller loven for 1. «syndens lov» (Rom 7:23), 2. «syndens og dødens lov» (Rom 8:2),’ og for «forbannelsens lov» (Gal 3:13, 18). «
Ytterlig skriver han om loven:
- de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse» (Gal 3:10),
- «loven har ikke noe med troen å gjøre» (Gal 3:12), «
- en lov som ikke kan gjøre levende eller rettferdiggjøre» (Gal 3:21), «
- den føder barn til trelldom» (Gal 4:24-25, 31).
Vår begrensning til å se at loven ikke bare er bud og forbud, men at den åndelig (Rom 7:14) og har en mye dypere intensjon enn bare «du skal» og «du skal ikke»
I Matt 22 spør en lovkyndig av Jesus om hvilke bud som er det største i loven. Hadde ikke Jesus fortalt at det er de to store kjærlighetsbudene mot Gud og vår neste som er det største bud (Matt 22), vil jeg tro det hadde vært problematisk for oss å få øye på dybden i lovens åndelige dimensjon. Dette ville vi neppe få tak i kun ved å lese de ti bud ordrett, slik Gud ga dem til Moses på Sinai (2Mos 20). Dette forteller i alle fall meg at det er en utrolig stor dybde i Guds ord. Bibelen er full av åndelige perler og verdifulle skatter, og det er kun Guds Ånd som gjennom den Hellige Skrift som kan åpenbare det for oss og å vise oss de åndelige dybdene. Og slik er det særlig når det gjelder profetiene i Guds ord.
Det at kjærligheten er lovens oppfyllelse (Rom 13:8, 10; Gal 5:14; 1Tim 1:5; Jak 2:8; Matt 7:12; 1Kor 13), er heller ikke noe som så lett går opp for oss. Det betyr at Gud gjennom de ti bud befaler oss å elske ham og å vise kjærlighet, først og fremst mot ham, men også mot vår neste. Det første bud lyder: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20:3). Og når Jesus utlegger det første bud, lyder det slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand», Matt 22:37. For meg viser dette helt tydelig, slik Luther sier: «Den hellige Skrift er sin egen tolk» / «Skriften skal tolkes med Skriften»(Saarnivaara) og «Skriften forklarer seg selv.» Og absolutt ingen kunne tyde og utlegge Skriften slik som Jesus gjorde. For det er bare han som er Skriftens Herren og Mester. Og han er selve Ordet, det som ble menneske / kjød og som tok bolig i blant oss.
Hadde ikke Jesus utlagt betydningen av det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg», hadde det forblitt dunkelt for mange av oss, i alle fall for meg. Og det samme kan jeg si når det gjelder hvordan loven og de ti bud kan oppfylles ved kjærligheten – det som loven krever av oss, men som vi ikke har. Og heller ikke dette hadde jeg skjønt så mye av, om ikke Gud hadde åpenbart det for meg i Bibelen og i evangeliet ved si Ånd. Derfor får vi be som salmisten:
- «Opplat mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!», Sal 119:18.
Uten opplysning av den Hellige Ånds lys kan vi ikke se lovens dypeste hensikt, og heller ikke det som Jesus utdyper i Bergprekenen og hvor han kaster nytt evangelisk lys over det første bud, det andre bud, det femte bud, det sjette bud og det åttende bud, det som Gud egentlig krever av oss, men som vi ikke makter å oppfylle.
Når vi tenker på den kjærlighet Gud krever av oss i det første bud, vil lett tenke på kjærlighet som en egenskap som utgår av vårt eget hjerte, eller i beste fall, noe vi tenker Gud hjelper oss til. Og av slikt kan det ikke bli annet av enn egenrettferdighet og våre egne gjerninger. Men det er absolutt ikke vår godhet eller vår kjærlighet loven og budene krever. Men Gud krever en fullkommen kjærlighet, noe vi absolutt ikke har. Han krever mye mer enn vi kan gi. Og det er her nåden og Guds agape-kjærlighet kommer inn. Han gir oss det han krever ved å gi oss helt nytt hjerte og en ny Ånd i våre hjerter (Rom 5:5) – ved at han føder oss på nytt, slik vi leser:
- «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte», Esek 36:26.
Bedre definisjon på omvendelse og gjenfødelse finnes neppe! Omvendelse er ene og alene Guds gjerning og ikke vår, slik også Jeremias uttrykker det:«Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud», Jer 31:18.
Men nå er vi så heldige at vi har hele Bibelen på vårt eget språk. Og så får vi flittig lese og ransake den i bønn, og la klare bibelsteder kaste lys over det som er dunkelt for oss. Og når Ånden får opplyse og utdype Ordet, erfarer vi at Jesus fortsatt er den som virkelig kan utlegge Skriften for oss og gjøre våre hjerter brennende (Sal 119:18; Luk 24:32).
Hvor i de apostoliske formaningene er de to største kjærlighetsbudene integrert?
Paulus skriver i Rom 13:10:
- «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse«.
Slik vi ovenfor kan legge merke til, oppfyller den guddommelig som kjærlighet Gud har gitt i sine barns hjerter budene både på den første og på den andre lovtavlen. Noe av det samme går også fram av Gal 5:14, hvor han skriver:
- «For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!».
Ut fra disse to bibelvers skjønner vi snart at en slik kjærlighet loven krever kan vi selv absolutt ikke prestere. Såpass godt bør vi kjenne oss selv. Derfor kan heller ikke denne kjærlighet være en egenskap som vi mennesker kan eie i vår uomvendte tilstand. Og det igjen gjør at vi må spørre: «Om Gud virkelig krever en slik kjærlighet og ingen av oss har det, hvorfor krever han slikt av oss som vi ikke har forutsetninger å gi eller å oppfylle? Han krever jo det umulige».
Skjønner vi det, begynner vi også ane litt av lovens hensikt, nemlig å oppdage at vi ikke kan oppfylle loven. For dertil trenger vi et nytt og villig hjerte. Dessuten må vi få en helt ny vilje og hjelp til å leve slik Gud gjennom loven krever. Noen må forbarme seg over oss og hjelpe oss. Og noen må gjøre at vi skal kunne gjøre det som loven krever. Og det kan ingen andre enn Jesus, Guds Sønn.
Siden Gal 5:14 sier at kjærligheten oppfyller hele loven, skjønner vi at denne agape-kjærligheten oppfyller alle bud, både de tre budene mot Gud, og resten av budene mot vår neste. Denne kjærlighet beskytter, slik at vi ikke vil skade eller gjøre dem noe vondt. Og denne agape-kjærlighet er det Gud som virker:
- «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13.
Ytterlig en sak virker Gud ved sin guddommelige agape-kjærlighet, og det er i forhold til Jesu ord og hans bud. Johannes skriver:
- «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge», 1Joh 5:3.
Kjærligheten oppfyller loven
I 5Mos 6:5 finner vi det bud som Jesus kaller det første og største bud i loven, og det lyder slik:
- «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte».
Det er faktisk ikke småsaker Herren vår Gud krever av oss. Dette bud omfatter alle bud på den første lovtavlen. Elsker vi ham slik, vil vi vokte oss for avguder, slik det lyder i den apostoliske formaningen:
- «Mine barn, ta dere i vare for avgudene!», 1Joh 5:21.
Samme apostoliske formaning som bygger på det andre bud, finner vi i Apg 15:20, 28; 1Kor 10:14, 20; 2Kor 6:16 m.fl. Så langt ser vi at det er klare koplinger mellom både det første bud og andre bud og de apostoliske formaningene. Og det igjen betyr at vi som kristne absolutt ikke får holde undervisning av de ti bud overflødige, selv om de også er en del av loven. Å undervise i budene som kristelig formaning er ikke ensbetydende med å forkynne loven. For øvrig bør bemerkes at formaningene kun er ment for de som allerede er kristne. De har dessuten ikke med omvendelsen, rettferdiggjørelsen eller gjenfødelsen å gjøre. Men de er ment til hjelp for de troende slik at de skal bli bevart i troen, og at de skal være i stand til å leve et hellig og kristelig liv, ledsaget og fostret ved den Hellige Ånd.
Ovenfor nevnte jeg at selv om Gud krever kjærlighet av oss og vi som syndige mennesker ikke eier en slik kjærlighet, gir han oss det vi trenger, altså et nytt hjerte og et nytt sinn (Esek 36:27). Og han gir oss som tror på Guds Sønn den kjærlighet vi mangler. Dette går også fram av Rom 5:5:
- «Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt«.’
Ytterlig noen bibelsteder som knytter det første og største bud i loven, 5Mos 6:5, til de kristne formaningene:
- «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet«, Joh 15:9.
- «Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven«, Rom 13:8.
- «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse«, Rom 13:10.
- «Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting«, 1Kor 13:12.
Merk: Kjærligheten er overordnet alle nådegavene, og er størst av alt. Både tro og håp forgår, men kjærlighet består. - «For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet«, Gal 5:6.
- «For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!», Gal 5:14.
- «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke», Gal 5:22-23.
Merk: Man kan si det slik at kjærlighet er «mor» til alle de andre Åndens frukter. Kjærlighet er Åndens hovedfrukt, og fra den utgår alle de andre fruktene. Ut fra kjærlighet springer glede, fred, langmodighet, mildhet, trofasthet, ydmykhet og avholdenhet. Paulus beskriver kjærligheten som noe som er særlig viktig – også for oss, i vår tid og også i vår vekkelse – siden det er som et sammenbindene bånd som kan bevare Guds barn som ett og som kan hindre unødvendige partidannelser og splittelser. Han skriver:
- «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet», Ef 4:15-16.
Sluttord:
Slik vi leser i 1Kor 13, er kjærlighet størst av alt. Mangler vi kjærlighet, mangler vi alt. Og det er ikke til oss å avgjøre hvem vi skal elske, og absolutt ikke å tenke hvem som har fortjent kjærlighet av oss eller ikke. For slik Jesus lærer og forventer av oss, er vi skyldig til å elske alle, til og med våre fiender. Og særlig viktig er kjærligheten mellom troens brødre og søstre, også da når vi ikke i alle småsaker tenker helt likt. For uten kjærlighet, oppstår det partier og splittelse, og skiller venn fra venn og skaper skillemurer mellom kristne. Kjennetegnet for om man er et Guds barn eller ikke, er om man elsker sin bror eller ikke (1Joh 3:10, 14). Samtidig er det et kjennetegn på om man er født av Gud og kjenner Gud (1Joh 4:7-8). Og om vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til Ham er blitt fullkommen i oss (1Joh 4:12). Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av ham (1Joh 5:1-2).
Bibelen er meget tydelig på at kjærlighet – både til Gud, til Jesus og til hans ord, til medkristne og til vår neste er aller viktigst av alt. Dette går fram av de ti bud, av de to største bud i loven, kjærlighetsbudene, av Jesu undervisning og av de apostoliske formaningen. Teori og kunnskap om dette hjelper intet. Og heller ikke hjelper det oss å elske bare våre venner og de som elsker oss, altså en egoistisk og selektiv kjærlighet. Jesus kaller slik kjærlighet unyttig. Innfor Gud er dette så viktig at en slik kjærlighet er intet mindre enn selvbedrag.
Også i vår gren av vekkelsen og på norsk side opplever vi langvarige og uløste konflikter uten vilje til forsoning på grunn av mangel på sann agape-kjærlighet. Denne kjærligheten er først og fremst en guddommelig kjærlighet, utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd (Rom 5:5). Det er en ubetinget og uselvisk kjærlighet, en kjærlighet som viser seg i handling og ikke i ord. Kanskje Jesus sier også om oss: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet«, Åp 2:4.
Agape-kjærlighet er den kjærligheten Gud krever av oss, men som han også gir oss om han får gi oss et nytt hjerte og Kristi sinn. Det er den høyeste form for kjærlighet som ikke som ikke søker sitt eget, som ikke blir bitter og som ikke gjemmer på det onde (1Kor 13:5). Den tilgir av hele sitt hjerte, til og med sytti ganger sju. Den er fredsommelig, rimelig, ettergivende og full av barmhjertighet og av gode frukter.
Summen av alle Jesu og de apostoliske formaningene oppmuntrer oss til å leve i kjærlighet, i overbærenhet, villige til forsoning og til å tilgi, selv om vi også skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt oss, skal også vi tilgi hverandre. Det er viktigere å søke fred og å la seg forsone enn å få rett og bli den part som kommer ned egen ære og seirende ut av en konflikt. Gud var mektig til å mykne og smelte hjertene ti de to stridende tvillingene, Esau og Jakob. Denne prosessen tok over to år. Selv om Esaus hjerte i mange år var fullt av vrede, hat og mordlyst mot sin bror Jakob, ydmyket Gud hans hjerte og gjorde det moden for forsoning. Før Jakob møtte han, var hans hjerte full av frykt for hevn og for at både han og hans familie skulle bli drept. Men Gud modnet også hans hjerte til å be om nåde, og i sin nød gikk han i bønn til Gud og ba om nåde. Og underets Gud virket slik da de to stridende brødrene skulle møtes at Jakob måtte bekjenne innfor sin bror: «For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg», 1Mos 33:10.
Er slikt forsonende og tilgivende sinn som Gud hadde virket i disse brødrene, får vi alle be om! Selv om de tilga hverandre og opphørte med å kives, så de det best å velge litt forskjellig vei og litt ulike løsninger, og dette kan noen ganger være klokt, slik det også var mellom Abraham og Lot. Noe av det samme skjedde også mellom apostlene Paulus og Barnabas (Apg 13 og 15).
Alta 04.11.2025,
Henry Baardsen