Hvordan oppstod uttrykket “de førstefødtes menighet”?

Ideen til uttrykket ”førstefødte” ble til i forbindelse med lærestriden i Nord-Amerika
Forfatter: Kirkehistoriker Seppo Lohi, sogneprest og doktor i filosofi
Kilde: “Lestadiolaisuuden suuri hajaannus ja sen taustat”
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Bakgrunnen til at den læstadianske førstefødte forsamling oppstod, har sin historie knyttet til hendelser i Nord-Amerika (på slutten av 1800-tallet).

Læstadianerne som flyttet dit, organiserte etter hvert sitt eget trossamfunn (1870-tallet), og det var i denne forbindelse som denne ide ble til. Inntil da hadde læstadianismen i Fennoskandinavia  fungert som en innomkirkelig fornyelsesrørelse. Men de som var tilhengere av (den læstadianske) vekkelsen i Nord-Amerika, kom derimot i konflikt med den norske presten i Calumet. Derfor grunnla de sin egen menighet (i 1872). Denne menighet var helt uavhengig av den skandinavisk-lutherske kirke der.

De hadde imidlertid ikke noen prest blant sine tilhengere som hadde universitetsutdannelse med prestevielse, og som de skulle kunne ha valgt som deres leder. Den som de derfor valgte til leder for deres (nyetablerte) menighet, var den læstadianske predikanten Salomo Korteniemi (1819-1904), siden han hadde tidligere erfaring som kirketjener i Övertorneå.

Til og begynne med kalte man denne menighet for “Salom Korteniemis Lutherske menighet (Uuras Saarnivaara). Ifølge Saarnivaara ble denne menighet etablert 21.12.1872, og lovlig godkjent 11..1.1873].

Kommentar: Den 22.4.1879 ble menighetens navn endret til: “Calumet Finske Apostoliske Menighet”, ifølge Uuras Saarnivaara. Johan Raattamaa ønsket ikke at denne nyetablerte menigheten skulle oppkalles etter en privatperson, slik at også han ønsket navneendring. 

Etter ham valgte de Juho Takkinen (1838-1892) til leder for sin menighet (valgt til prest i 1878). Han hadde tidligere virket som kateket i Kuolajärvi (som ligger i dagens Russland 10 km fra dagens grense mellom Finland og Russland, men som tidligere tilhørte Finland)

Den personlige innsats som disse to menn gjorde, menighetens lederstil samt at ”presteskapet” i den læstadianske menighet (i Nord-Amerika) bare bestod av lekmenn, forårsaket (interne) konflikter allerede helt fra begynnelsen av.

På grunn av denne konflikten henvendte de seg særlig til Juhani Raattamaa (1811-1899) som bodde i deres gamle fastland (Sverige/Finland). Det var i denne forbindelse som Raattamaa tok i bruk den bibelske termen ”de førstefødtes menighet”. De grensene (for den førstefødtes menighet) som det siktes til i Hebreerbrevet (Hebr 12:22-24), og det innholdet som det pekes på når det gjelder læra om hvordan et menneske blir frelst, fikk imidlertid gjennom denne konflikten en ny tolkning, som ble tilpasset (det læstadianske) trosfellesskapet. Og dessuten ble ”den førstefødte menighet” nå definert til å gjelde et geografisk område som begrenset seg til Torneå(dalen) i Lappland.

Men begrepet “de førstefødtes menighet” fikk dessuten også en lokal betydning (i Nord-Amerika). Det som de som kalte seg “de førstefødte” la i dette uttrykket, var at  “de førstefødtes menighet” pekte på de første og de eldste læstadianske kristne arbeiderne i det (avgrensede) området hvor den læstadianske vekkelse oppstod. Men dessuten mente de at dette dessuten pekte på dem som var blitt ett med dem som hadde de samme troserfaringene som dem, samt at de hadde som et felles ansvar å bevare (den læstadianske) læra slik den opprinnelig hadde vært (slik som de hadde forstått det).

De som etter hvert ”omvendte seg” (gjennom deres virksomhet), ble innlemmet i denne “førstefødte menighet”. Og denne menighet måtte de vise en absolutt lydighet mot.

Konflikten sprer seg til Sverige
Konflikten spredte seg snart fra Nord-Amerika til deres gamle fastland, noe som skapte uenighet blant de læstadianske kristne (i Sverige, Finland og i Norge).

Særlig på  slutten av 1890-tallet (før Johan Raattamaa døde og like etter hans død) tilspisset situasjonen seg (i Sverige). I år 1901 holdt man læstadianske forsamlinger i Svappavaara på to forskjellige plasser samtidig. Dermed var splittelsen et faktum.

De førstefødte (i Sverige) som støttet Gällivaara-gruppen, begynte man å kalle for vestlæstadianere. Dette gjorde det lettere å adskille dem fra de øvrige (læstadianerne) som bodde lengre øst i Sverige. Disse var de som holdt seg sammen med de svenske gammellæstadianerne, og disse var flere enn de førstefødte. I løpet av det neste århundret (1900-tallet) ble de førstefødte spredd også til Finland. Alle de som tilhørte de andre læstadianske grupperingene kalte de førstefødte for “sekter/partier, som de mente hadde en falsk lære”.

 

 

Noen av den læstadianske vekkelses første predikanter som var mine direkte slektninger

Læstadianismen fikk sitt opphav i Nord-Sverige i 1946, og spredte seg på rekordfart først på Nordkalotten – i Sverige, til Finland og til Norge. Etter hvert kom det til svært mange predikanter som forkynte Guds Ord og som spredte vekkelsen over store områder, også til Russland og til Amerika. De fleste predikantene før 1900-tallet var enten fra Sverige eller fra Norge. 

Slik jeg i en tidligere artikkel har skrevet, kom til sammen 28 av mine direkte forfedre  til Alta fra Finland og Sverige. Av den grunn har jeg derfor svært mye fjerne, men direkte slektninger både i Finland og i Sverige. En stor del av dem knyttet seg til den læstadianske vekkelse og var aktive i menighetsarbeidet og i å spre kristendommen blant dem som de kom i kontakt med. Så langt som jeg foreløpig har kunnet konstatere, var mange av dem vekkelsens første predikanter som hadde sitt virkefelt både i Finland, Sverige og Norge, men også i Amerika. Jeg har laget en grafisk oversikt over hvem disse var. Denne oversikten viser dessuten på hvilke måte jeg var i slekt med dem. 

 

Læstadianismen i 1886: Hvordan bør man oppføre seg mot ikke-læstadianske kristne? Hvordan var det med Jesu disipler – og hvordan er det med oss i 2019?

Utdrag fra vedtak fra preste- og predikantmøtet i Ii i november 1886, publisert i Kristillinen kuukausilehti i 1886, hvor prost Aatu Laitinen var redaktør.

På møtet hvor den læstadianske vekkelsens ledere var samlet, behandlet man tre viktige lærespørsmål som var særlig aktuelle på den tiden. Spørsmålet som jeg skal ta frem her, var: 

  • “Hvordan bør vi møte personer som hører til andre åndelige rørelser”?

Konklusjonen som ble publisert i Kristillinen kuukausilehti (Kristelig månedsblad) var følgende:

“Når det gjelder dette andre lærespørsmålet, svarte de læstadianske prestene (og predikantene) som var kommet sammen i Ii (i Finland) helt entydig:

Les videre side 2!

Det finnes levede tro også utenom læstadianismen…

Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert

Det er nå over 45 år siden jeg opplevde det som jeg her kort skal fortelle om, men mitt første møte med SRK (gammellæstadianerne) gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg ikke tror at jeg noen gang skal klare å glemme det.

Fortsett å lese «Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert»

Offentlig, men positiv uttalelse om læstadianismen på 1800-tallet, skrevet av en distriktslege i Lappland

Kilde: «Huutavan äänen maassa», av Carl Edquist
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Den iver som de vakte har vist, har virket mer til det gode enn til det onde. Den er med på å holde presteskapet innenfor visse grenser. Dessuten fører dette til at det blir mindre uorden og urettferdighet. Andre steder i Sverige er det slik at folk går ut av kirka, men her er det heller slik at de blir nærmere knyttet til den.

Fortsett å lese «Offentlig, men positiv uttalelse om læstadianismen på 1800-tallet, skrevet av en distriktslege i Lappland»

Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere.

Kilde: “Huutavan äänen maassa”, av Carl Edquist
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

En dag ble Raattamaa å lese i Luthers kirkepostille følgende ord, som står skrevet i talen over første  søndag etter påske:

“For at syndsforlatelsen skal kunne være rett og kraftig, må den være grunnet på Kristi befaling og må inneholdet (noe av det) følgende”: 

“Jeg løser deg fra alle dine synder. Ikke i mitt eget navn, og heller ikke i noen helgners navn. Og heller ikke på grunn av noen menneskelig fortjeneste. Men jeg gjør det i Kristi navn og ved hans kraft.

Fortsett å lese «Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere.»

Erkki Antti var Læstadius sin “høyre hånd”. Med sitt evangeliske syn, påvirket han læstadianismen i en mer evangelisk retning

Kilde: “Vangituille vapautusta – sidotuille päästöä”, av O. H. Jussila
Oversatt av Henry Baardsen

Da prost Lauri Leevi Læstadius på vårvinteren 1849 flyttet fra Karesuando til Pajala, hadde en kraftig vekkelse pågått i ca. 3,5 år i det distrikt som han nå hadde forlatt.  Vekkelsen hadde allerede spredd seg til andre menigheter i Lappland. Også i Pajala – som ikke lengere tilhørte Lappland, men til Vest-Bottenvika – spredde vekkelsen seg til landsbygdene. Etter hvert ble det mer og mer klart for Læstadius at det blant de vakte var et økende behov for sjelesorg. De opplevde nemlig en dyp syndenød. Samtidig lengtet de etter å vite hvordan de skulle kunne få frelsesvisshet. Dette ble etter hvert et brennende spørsmål for dem. Dette skjønte nok Læstadius. Men noen av hans medarbeidere som hadde sitt arbeid bland den tids vanlige folk, var ennå mer bekymret for dette (enn Læstadius).

De mest begavede (av Læstadius nærmeste medarbeidere) var Juhani Raattamaa og Erkki Antti Juhonpieti. Da Læstadius flyttet til Pajala, ble han (Erkki Antti) som en “høyre hånd” for Læstadius.

Fortsett å lese «Erkki Antti var Læstadius sin “høyre hånd”. Med sitt evangeliske syn, påvirket han læstadianismen i en mer evangelisk retning»

Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet.

Det jeg her skal fortelle om, er oversatt fra finsk, og forfattet av prost O. H. Jussila i en artikkel han har skrevet i forbindelse men 100-årsminnet etter Læstadius død. Artikkelen heter “Vangituille vapautusta – sidotuille päästöä – Satavuotismuisto”. Jussila reiste rundt i Torne-dalen og intervjuet kristne mennesker som levde samtidig med Erkki Antti og Johan Raattamaa. En av de som han intervjuet, var predikant Viktor Dyhr. Han forteller selv til prost O. H. Jussila hva Erkki Antti personlig hadde fortalt ham:

Fortsett å lese «Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet.»

Kritikk av lestadianismen i forbindelse med åtte bispevisitas: a) synet på Bibelen b) eksklusivt menighetssyn

Bispevisitas i Övertorneå i 1852
Når det gjelder «tre-alens-læra», forekommer de første beskyldninger om at denne læra ble knyttet til læstadianismen ved en bispevisitat som Robert Valentin Frosterus hadde i Övertorneå i 1852:

«Læstadianerne ble beskyldt for at noen av dem lærte at Bibelen (den Hellige Skrift) for de sorgløse bare var et pass til helvete, og at de derfor ikke burde lese den».

Det var her spørsmål om «tre-alen læras» andre del, nemlig ringeakt av Bibelen. En av de som ble anklaget for å ha lært slik, var kirkevert og senere predikant Salomo Korteniemi.

Læstadius: Viktig å tro løftene i Guds Ord for å kunne seire over anfektelsene

Kilde: Laestadiolainen herätysliile, av Martti E. Miettinen, s. 209-211
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Siden de vakte tror at Jesus bor i deres hjerte, har de en stor anfektelse og kamp mot den onde. Men egentlig så kan de nok føle det slik at det er den onde som bor i deres hjerte. Derfor står egenrettferdigheten mektig opp mot denne tro og sier:

Hvordan kan du tro at Jesus bor i ditt hjerte? Nei, det kan ikke være mulig”, sier egenrettferdighetens djevel.

Læstadius og Raattamaa gransker Bibelen og Luther hele natten

Kilde: Laestadius – Pohjolan pasuuna, av Aapeli Saarisalo, s. 184-185
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Ved overgangen mellom årene 1853 og 1854 gjorde man en beslutning i forbindelse med et større møte i Kitkiöjärvi om å ta løsenøklene i almen bruk. Dette var en beslutning som ble tatt i “fellesskap og i enighet mellom noen brødre og søstre. Læstadius var selv ikke til stede da.

Raattama argumenterer i Misjonsbrev II for hvorfor de tok i bruk nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika s. 263, av Martti E. Miettinen og Laestadius – Pohjolan Pasuuna s. 185
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Siden Misjonsskolen i Ullatti i Gällivare begynte allerede 16. januar 1854, så måtte Raattamaa ha reist dit direkte fra skoleforsamlingene i Kitkiöjoki.

Da han hadde vært der i noen uker, skrev han det andre, men viktige og kjente “misjonsbrevet til folket“.

Hilta Parkajoki: Syndenes forlatelse forkynnes første gang fra talerstolen i 1853-1854

Kilde: Lestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika s. 262-263, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Hilta Parkajoki har fortalt til Paulaharju bl.a. følgende: “Det var i huset til Sakko i Kitkiöjoki som Raattamaa første gangen forkynte syndenes forlatelse fra talerstolen “så vidt  at det nådde helt til veggene”.

Maria Parkajoki forkynner syndenes forlatelse i hemmelighet i 1853

Kilde: Laestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Når det gjelder ulike faser etter  og i forbindelse med “funnet” av nøkkelmakten og når den ble tatt i bruk, så har Paulaharju notert ned viktige opplysninger fra menighetene i Kitkiöjärvi og Kitkiöjoki, som nå hører til kapellmenigheten Muonionalusta, men som tidligere hørte til Pajala.

Prost Aatu Laitinen: Nøkkelmakten blir tatt i bruk innen den læstadianske vekkelse første gang

Kilde: Laestadioainen herätysliike I, Perustajan aika
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

Den første skriftlige skildringen av når man innen den læstadianske vekkelse første gang – uten noe vilkår – forkynte syndenes forlatelse, har Aatu Laitinen publisert i boka “Muistoja Lapin kristillisyydestä” i 1918, s. 15-16. Siden denne sak er så viktig, skal vi her sitere dette i sin helhet:

“En gang var det i forsamlinga en tjener som var oppvakt. Men denne personen måtte rekke hjem innen en viss tid. Tiden nærmet seg for å dra hjem, og hun ble bare mer og mer urolig siden hun trodde at hun var nødt til å dra hjem, tynget av sin tunge syndebyrde.

Nøkkelmakten var i bruk i Tornedalen allerede tidlig på 1600-tallet, over 200 år før Laestadius

Kilder: “Laestadius – Pohjolan Pasuna” og “Turun hiippakunnan paimenmuistio 1554-1721”
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Aapeli Saarisalo forteller i sin bok “Laestadius – Pohjolan pasuuna” at så tidlig som i år 1628 var det private skriftemål med personlig syndsavløsning alment undervist om og kjent i Tornedalen. Dette var ca. 220 år før den læstadianske vekkelse begynte, og ennå lengere siden Johan Raattamaa og hans medarbeidere begynte å ta i bruk nøkkelmakten og forkynnelsen av syndenes forlatelse.

Johan Raattamaas omvendelse og gjenfødelse

Kilde: Ole vapaa vapaaksi ostettu lauma, Aulis Zidback s. 18
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Raattamaa fikk omvendelses nåde på vinteren 1846 da han satt i kirka og hørte på Læstadius sin prediken. Da han senere skrev om sin egen gjenfødelse i sin selvbiografi, forteller han:

Fortsett å lese «Johan Raattamaas omvendelse og gjenfødelse»

Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875

Uttalelse av den læstadianske lekmannspredikant og  kristenleder Johan Raattamaa i en tale han holdt et par år etter predikantmøtet i Övertorneå i 1875, publisert i Siionin Lähetyslehti i 1925 av predikant Isak Ylinenpää, som virket samtidig med Raattamaa:

Fortsett å lese «Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875»

Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet – Prestemøte i Ii i Finland

Læstadiansk preste- og predikantmøte i Ii i 1885, der samme læresaker blir behandlet som på predikantmøtet i Alkkula i 1875

Vedtak publisert i Kristillinen kuukausilehti i november 1886

Prost Aatu Laitinen publiserte vedtaket i det kristne tidsskriftet Kristillinen kuukausilehti i november 1886, året etter møtet. Vedtaket er inndelt i tre hovedpunkter:

  1. Betydningen av den såkalte læstadianske vekkelse for vår kirke (den finske kirke) og for vårt folk.
  2. Hvordan bør vi møte personer som hører til andre åndelige rørelser?
  3. Kan en oppvekt sjel få del i en saliggjørende tro ved det leste Guds Ord?

Fortsett å lese «Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet – Prestemøte i Ii i Finland»

Stort læstadians predikantmøte pga. kirkelig kritikk og indre selvkritikk

Det første store predikantmøte i Övertorneå i 1875, dit alle læstadianske predikanter ble invitert

Første gang man arrangerte storforsamling i den læstadianske vekkelse, var i Alkkula (Övertorneå) i 1875. Ifølge visse kilder var det samlet 2000 tilhørere dit og 100 predikanter (mest sannsynlig inklusiv flere av vekkelsens egne prester). I forbindelse med møtet ble det også arrangert et stort predikantmøte, der man behandlet ulike lærespørsmål som det var uenighet om i vekkelsen, men også den kritikk som hadde kommet fra kirkelig hold mot vekkelsen.

Fortsett å lese «Stort læstadians predikantmøte pga. kirkelig kritikk og indre selvkritikk»