For oss som er kristne, er bønn en vesentlig del av våre liv, faktisk like viktig som at vi hele tiden trenger oksygen for å leve. Jesus var selv en som ofre benyttet seg av bønn. Ha ba til sin himmelske Far i visshet om at Gud ville høre hans bønn. Men selv om Jesus var en sann Gud, forventet han ikke alltid at Gud skulle gi ham absolutt alt han ba om. Ved ett tilfelle tilføyde han til sin bønn: «Men la ikke min vilje skje, bare din», Luk 22:42.
Ofte når Jesus skulle be, gikk han inn i sitt «lønnkammer». Han dro seg avsides for å finne stillhet, ofte opp i fjellet (Matt 14:23, 26:36; Mark 6:46, 7:33; Luk 5:16, 6:12 m.fl.). Det var alltid et nært fellesskap mellom Faderen og Sønnen, for han visste jo at Gud alltid ville høre hans bønner (Joh 11:42). Jesus og Faderen var ‘en enhet, slik han uttrykker det: «Jeg og Faderen er ett» (Joh 10:30). Det samme intime og nære forholdet kommer også fram flere steder i Jesu yppersteprestelige bønn.
Å være en kristen betyr at man har blitt en del av et større felleskap: Samfunnet av de hellige, samfunnet med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus (1Joh 1:3). Og til dette fellesskap og samfunn inviterer Jesus oss inn i, også gjennom bønnen Fadervår. Martin Luther forklarer innledningen til Fadervår slik: «Gud innbyr oss her kjærlig til å tro at han er vår rette far og vi hans rette barn, så vi trygt og med full tillit kan be til ham, slik som gode barn ber sine kjære foreldre om noe».
Lukas forteller at det var en av disiplene som fikk Jesus til å lære dem og oss Fadervår-bønnen: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine».
Mønsterbønnen og bønnenes bønn
Denne bønnen har på mange måter blitt bønnenes bønn og mønsterbønnen for alle andre bønner. Selv om den er den viktigste bønnen, gjør den ikke andre bønner overflødige. Den inneholder alle de viktigste elementene en kristen bønn bør inneholde. Og den gjenspeiler det trygge, gode og tillitsfulle forholdet mellom Gud som vår himmelske Far og oss som hans kjære barn. Bønnen åpner opp for at et Guds barn får nærme seg sin Far – for Jesus kaller ham jo Fader vår. Dette viser samfunnet og nærheten mellom Far og barnet, slik også Paulus uttrykker det for alle som har den Hellige Ånd i sine hjerter, barnekårets Ånd, som i glede og trygghet våger å vende seg til Gud slik et trygt barn i tillit vender seg til sin far: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!«, Gal 4:6.
På samme måte lærer også Jesus oss til å be: «Fader vår…» Derfor er det godt i barnlig trygghet å be Fadervår-bønnen. Det styrker fellesskapet og bidrar til tilhørighet til en som er så uendelig mye større, mektigere og rikere enn oss, og at vi av nåde får være hans kjære barn.
Jeg nevnte ovenfor at denne bønnen inneholder alle elementer som bør høre med til en bønn. Og slik er den en modell for hvordan vi bør be andre bønner til Faderen. Innledningsvis starter den med en tilbedelse av ham som troner i det høye (2Kong 19:5; Sal 2:4, 123:1; Jes 57:15), men som tross det har sine ører vendt til sine barns bønner. Samtidig ber man til en Gud som ikke bare bor i det høye og det hellige, men som dessuten er nærværende midt blant sine utvalgte og har omsorg for dem. Også dette aspekter styrker fellesskapet mellom Faderen og barnet.
I Fadervår bønnen tilber og ærer man Gud, man ber om at Guds rike skal få være nærværende med sin velsignelse både til oss og til alle mennesker, man ber om at Guds vilje skal få skje, man ber om at Gud skal gi oss det vi trenger i vårt daglige liv, at han skal se til oss i nåde og tilgi oss vår skyld og vår synd, og at han i sin godhet skal frelse og bevare oss fra det onde. Og helt til sist ærer man Gud – han som all velsignelse, ære, lovprisning og makt tilhører i evighet (Åp 5:13, 7:12,19:1). Og så avslutter vi bønnen med det mektige Amen, slik også Paulus bekjenner: «For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss», 2Kor 1:20.
Litt om Amen og hva det betyr
Slik vi har blitt lært, betyr Amen: «ja, det er sant og visst». Da loven og dens innhold ble lest opp i 5Mos 27, leser vi etter hver strofe: «Og alt folket skal si: Amen». Det betyr at de bekreftet at det Gud hadde talt gjennom sin tjener Moses var sant, og at de som Guds folk forpliktet seg til å holde Guds ord og hva han påbød dem. Amen er samtidig en bekreftelse og en forpliktelse. Når Esra lovpriste den store Gud, svarte hele folket med oppløftede hender: «Amen, Amen» (Neh 8:6). Når vi sier Amen, gir vi vår ære og vår lovprisning til både Gud og Lammet. For begges navn er faktisk Amen. Guds navn ligger delvis skjult i våre oversettelser av Jes 65:16, men det står det i den hebraiske grunnteksten: «Elohei Amen», som betyr «Gud er Amen» eller «Amen-Gud«. Men ennå tydelig kommer Jesu navn Amen fram i Åp3:14: «Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk».
Uttrykket «sannelig, sannelig» som Jesus ofte brukte særlig i Johannes evangelium (Joh 3:3, 3:5, 3:11, 5:19, 5:24, 6:26, 6:32 og 6:47), betyr egentlig «Amen, Amen». Det Jesus sier og alt hva han står for og er, taler han med uttrykket for den aller høyeste autoritet, «Amen, ja det er sant og visst». Og det er noe fast og trygt som også vi får tro fullt og helt på, holde fast ved og bekjenne med den aller største frimodighet.
Når Jesus lærer oss å avslutte Fadervår-bønnen med Amen (Matt 6:13), vil han få oss til å stole fullt og fast på Gud. For han vil høre på en slik bønn og han vil holde sine løfter, og det kan bare han og ingen andre. Amen forplikter også Gud, og han kan vi virkelig stole på, han er fullt og helt pålitelig.
Det at vi avslutter bønnen med Amen, forplikter også oss til å tro på at vår himmelske Far virkelig vil gi oss det som Jesus har lært oss at vi skal be om, men også til å overgi våre liv i vår gode himmelske Faders hender. Etter at Jesus hadde lært disiplene å be om alt det som Fadervår-bønnen inneholder, avslutter han med Amen. Slik bekrefter han at dette er Faderens sanne løfter til sine kjære barn. Og derfor får vi sette vår lit til at Gud virkelig vil gi oss alle de åndelige og timelige velsignelsene Fadervår-bønnen inneholder.
Bønnen «komme ditt rike» vil også få oss til å se framover mot målet for vår tro, sjelens frelse hjemme hos Gud i himmelen. Først da – for alle som blir bevart i troen og som er merket med Guds navn i sine panner – vil vi kunne få se og oppleve hva Gud i Kristus Jesus har beredt for alle som elsker hans åpenbarelse og som venter på hans andre komme for å hente sine egne hjem til Lammets bryllup. Det ber vi om i Jesu navn.
Amen!
Alta 25.10.2025,
Henry Baardsen