- Hjemmesiden
Torsdag 4. juni er det på nytt min tur å holde bibeltime i vår hjemmemenighet, ELM. I går talte jeg over en av gårdagens tekster, fra Tit 3:4-7. Teksten lyder:
- Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.
Mange kristne på Paulus’ tid hadde kraftig misforstått teksten. Paulus’ fokus er at frelsen ene og alene er Guds verk, gitt av nåde ved den treenige Gud, ved Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. «Rettferdige gjerninger som vi hadde gjort» misforsto de til å bety «egne gjerninger de måtte gjøre for å bli rettferdig for Gud». Dette ledet dem inn på en blindvei, og førte kun til egenrettferdighet.
Dessverre er det ikke bare mennesker på aposteltiden som misforstod. Samme iakttagelse som Paulus gjorde, har nok mange i ulike vekkelser gjennom kirkens historie gjort, også innen læstadianismen. En slik misforståelser har ført til egenrettferdighet, selvopphøyelse, et eksklusivt menighetssyn, harde hjerter, indre spenninger og dype og varige splittelser som ikke virker å ta noen ende.
Tanker rundt dette førte til at jeg fikk lyst å sammenligne hva Bibelen og Paulus lærte om slikt med det som prosten Lars Levi Læstadius lærte og hvilke kristendom han stod for. Tidligere har nok både jeg og mange andre – særlig etter å ha hørt hans strenge lov-prekener lest gjennom et langt liv – at han var streng og hard, og mer lovisk enn evangelisk. Men etter å ha lest nesten det meste som har blitt skrevet om han både innen forskning, i utallige bøker og artikler, har jeg skjønt at både jeg og mange andre har hatt et helt feil inntrykk av hvem mannen Læstadius var. Vel er det sant at han i sine postiller og prekener primært var en lovens forkynner. For det var hans kall og livsoppgave helt inntil sin dødsdag. Da talte han til ikke-kristne og ugudelige mennesker og til selvgode og egenrettferdige som kalte seg kristne, men som ikke var gjenfødte – sønderknust av loven, frelst av Guds nåde og født på nytt ved Ånd og sannhet.
Men i sjelesorg og i møte med Guds barn var han mild, kjærlig og omsorgsfull. Og det er det siste jeg har skrevet litt om nedenfor – eller i alle fall samlet ganske mange Læstadius-sitater, bl. a. for bruk i bibeltimen kommende torsdag. Senere blir jeg sikkert å skrive en del innlegg basert på disse direkte sitatene. Målet er at også flere skal lære å kjenne flere sider ved ham.
Samsvaret mellom hva Paulus lærte og det Læstadius lærte