Hva forkynte egentlig apostlene? Og hvordan formante de? Svaret er egentlig enkelt: Apostlene var Jesu sendebud, slik Jesus i sin yppersteprestlige bønn: “Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden“, Joh 17:18. Altså var apostlene “utsendinger” eller “sendebud”. Samtidig var de misjonærer som bringe ut frelsens glade budskap, evangeliet.
Det var altså Jesus som sendte dem ut, ofte to og to. Han var selv et Guds sendebud, og roste seg ikke over å ha en egen lære, men sier: “Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg“, Joh 7:16. Slik Faderen hadde lært han, slik talte Jesus (Joh 7:28). Også ved et annet tilfelle understreker Jesus det samme: “For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale“, Joh 12:49.
Med andre ord kan vi si: Det apostlene hørte og lærte av Jesus – for de jo øyenvitner (Luk 1:2; 2Pet 1:16) og den nærmeste tilhørerskaren til alt hva Jesus talte og lærte – det samme påla Jesus dem å forkynne og lære. Dette kan vi liste opp i følgende lærepunkter:
- De formante hver enkelt av de kristne, slik en en far formaner sin sønn og en mor viser omsorg for hvert enkelt av sine barn og fostrer og oppdrar dem til deres beste.
- De forkynte Guds rike – at det var kommet nær med tilbud om syndenes forlatelse, frelse og evig liv.
- De forkynte Jesus Kristus som Guds Sønn og som den eneste kan frelse.
- De forkynte loven for “de som var under loven” til oppvekkelse og anger for å drive den angrende synderen til evangeliet og til Kristus.
- De forkynte omvendelse fra sine synder.
- De forkynte frelsens budskap – Jesu lidelse, død på Golgata, hans seiersrike oppstandelse og hans himmelfart.
- De forkynte Guds nåde til syndenes forlatelse
- De forkynte at Jesus er livets Ord, livets vann og livets brød
- De forkynte at Jesus er Veien, Sannheten og Livet, og at ingen kommer til Faderen uten ved ham
- De forkynte at Jesus som skal komme på himmelens skyer for å holde dom, og at han er av Gud bestemt som dommer over levende og døde.
- De forkynte oppstandelse fra de døde, til evig liv og salighet for alle som tror.
- De forkynte at reisemålet for Guds folk er himmelen med all den himmelske herlighet og glede som Gud har lovet alle som holder fast helt til enden
- De forkynte både lov og evangelium, to utganger av livet.
Og slik kunne vi fortsatt og fortsatt. Apostlenes målsetning var at så mange som mulig skulle få høre frelsens evangelium, tro i sine hjerter på Jesus Kristus og bli frelst.
Eksempler på apostlenes formaninger:
-
“selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn. I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære“, 1Tess 2:8-9.
- Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet”, 1Tess 2:12.
- “Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer“, Apg 20:31.
- “På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot”, Apg 20:35
- “Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere skamfulle, men for å formane dere som mine kjære barn“, 1Kor 4:14
- “han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud“, 2Kor 1:4.
- “Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet”, Fil 1:7.
- “For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag“, Fil 1:8.
- “For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine“, Rom 1:9.
- “Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste“, Rom 12:1.
- “De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte”, 1Pet 5:1-2.“Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige”, 1Joh 2:1.
Hva er formålet med formaningene?
Vi bør merke oss at apostlene kun formante mennesker som allerede var delaktige i frelsen i Jesus Kristus og som hadde del i en levende tro. Siden formaningene var evangeliske, var de ment kun for de som allerede hadde fått del i evangeliet, Guds kraft til frelse for hver den som tror. Disse kristne hadde allerede blitt rettferdiggjort i Jesu blod og i kraften av hans oppstandelse fra de døde. Gud hadde gitt dem et nytt hjerte og et nytt sinn, de var gjenfødte til et levende håp, og da Gud ga den troen i deres hjerter, ga han samtidig den Hellige Ånd i deres hjerter. Og deretter fortsatte de si trosvandring i Jesu etterfølgelse, i lydighet til Guds Ånd.
De var for disse apostlene først og fremst formante.
Formaninger som har som mål å oppmuntre kristne til et verdig og hellig liv
Hensikten med formaningen var å oppmuntre de troende til et hellig liv, til el liv som var verdig og i samsvar med det kall de troende var kalt med, og som var i samsvar med Guds vilje.
Kristne i aposteltiden opplevde ytre påtrykk og fristelser av ulik slag, om mange fristelser og prøvelser og forfølgelser ble de utsatt for. Dette opplevde de både fra Kristi fiender, men dessverre også fra indre konflikter. På grunn av alt dette ble mange motløse, så de trengte derfor all den trøst de kunne få for å holde ut i troen og i Jesu etterfølgelse. Og særlig her kom de apostoliske formaningene til stor hjelp slik at de ikke skulle bli motløse i sine sjeler og bli etter på veien.
Formaningene ble brukt for å styrke det kristne fellesskapet, bevare enheten og hindre splittelse
Ennå en hensikt med formaningene var å styrke det kristne fellesskapet slik at det ikke oppstå partier og splittelse (Rom 16:17; 1Kor 1:10; 11:18, 12:25; Gal 5:20; 1Tim 5:1; Jud 19) i menighetsfellesskapet. Derfor formante apostlene de kristne til å ha ett sinn (Rom 12:2; 12:16, 15:5; 1Kor 1:10; 2Kor 13:11; Fil 2:2, 2:5, 3:15, 4:2; 1Pet 3:8; 2Pet 3:1) og at ingen bare skulle se til sitt eget beste men mest til sin nestes beste, til dere oppbyggelse og gagn (1Kor 10:24-31).
For Jesus og apostlene var kjærligheten det absolutt største. Ble den borte, eller ble den kald blant Guds folk, førte det snart til spenninger og konflikter. Og lyktes den onde å få bort kjærligheten, ble kjærlighetens sammenbindene bånd skadet. Og skjer det, blir fårene adspredt, da vil det oppstå ulike grupperinger og partier, og da er faren at lemmer blir revet av Kristi kropp. Slik oppstår det sekter og partier. Og formaninger som tar opp denne problematikken er apostlenes brev fulle av. Di hadde en sann omsorg og et varmt hjerte for å bevare den kristne enheten, og brukte de kristelige formaningene Jesus hadde videreført til den til å oppmuntre til kjærlighet i menighetene og til å ta vare på den kristne enheten.
Formaningene ble brukt til å advare for synd og for falsk lære
Synd er ikke noe som kristne blir fristet til og utsatt for av djevelen og av verden, selv om slikt er farlig og fører til ulydighet mot Gud og til frafall. Men synden bor mye nærmere en kristen enn dette. David sier han var unnfanget i synd og født i synd. Det forteller av vi alle er syndere, allerede før vi gjør noen gjerningssynd. I Rom 7:17, 20 sier Paulus: “synden som bor i meg”. Synden vekker kjødelige begjær, også i en kristen (Rom 7:8). Men det formaningene advarer for, at synden ikke får herske over en kristen eller være herre i hjertet. Men ved Ånden skal en kristen ta opp kampen mot alle disse destruktive kreftene. Og ved hjelp av Jesu ord og bud og ved de apostoliske formaningene, viser Herren oss omsorg som den gode hyrde, og formaner, fostrer oss og oppdrar oss slik Paulus formaner om nådens oppgave:
- “Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.
Og til sist oppmuntrer han si medarbeider Titus og sier:
“Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg“, Tit 2:13-
Sluttord
De apostoliske formaningene var preget av sann kristelig kjærlighet, omsorg og varme. Særlig Paulus – noe han hadde lært av Jesus – så og brydde seg om alle og enhver. Absolutt ingen av de kristne var uverdig deres omsorg, og ingen ble oversett eller glemt. Paulus skriver: “Vi var milde blant dere, som en mor når hun varmer sine barn. I inderlig kjærlighet ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære”, (1Tess 2:7-8).
Og i 2Kor 12:15 skriver han: “Skal jeg da bli elsket mindre, fordi jeg elsket dere så høyt”?
Mitt håp og min oppfordring er at også vi skal våge å hent fram de apostoliske formaningene, og å bruke dem aktivt for å trøst, oppmuntre og å inspirere hverandre som søsken i Herren til å lære spesielt av Jesus, men også av hans sendebud, apostlene. For de har så utrolig mye å lære oss som enkeltkristne, som menighet og som lemmer på Kristi kropp.
Vi lever i en tid hvor enkeltindividets ønsker, uavhengighet og valg settes høyere enn fellesskapets beste. Det som ofte står i sentrum, er vårt eget ego, nemlig han jeg tenker og ønsker, og hvordan jeg tenker, tolker og forstår. Får jeg min vilje i gjennom, og bøyer andre seg for meg, er man villige til å bevare enheten. Men dersom jeg ikke får det slik jeg krever, er man villige til å bryte med felleskapet og å etablere egne grupperinger.
Denne problemstillingen er særlig noe vi i den læstadianske vekkelse har opplevet alt for ofte. Flere kjødelige grupperinger, partier og splittelser skal man lete lenge etter. Men siden alle andre har feil og bare vi har rett, verken ønsker man ikke forsoning eller kristen enhet, og bidrar heller ikke til det. Og så renvasker man sine egne hender og anser seg uskyldig og ren, selv hvor mye smerte slikt skaper i Kristi kropp. Og så er man fornøyd med å tro sine egner tilgitt, uten å være villig til et oppgjør eller å søke noen form for forsoning.
Slikt ville Læstadius eller Raattamaa neppe akseptert eller patt passere uten et reelt oppgjør. Og slik uforsonlighet er nok neppe fredsfyrsten Jesus, han som har sonet verdens synd, tilfreds med. Slik jeg tenker, ville han sikkert oppmuntret alle stridende parter til en sann omvendelse og til å la seg forlike med hverandre mens det ennå er nådetid.
Det er i alle fall mitt hjertes ønske før det blir for sent. Det får alle som har bønnens ånd be om!
Alta 06.11.2025,
Henry Baardsen