Klemens brev til den stridende menigheten i korint – Er budskapet aktuelt for oss i dag og for våre menigheter?

For noen dager leste jeg en kort analyse av forholdene i den luthersk-læstadianske menigheten etter 1991 sett med øyne fra innsiden. Artikkelforfatteren ser det naturlig at de kanskje kan sammenligne seg med forholdene i korintermenigheten hvor menigheten ble splittet opp i flere interne grupperinger. Videre refererer han til et interessant brev fra presbyteren Klemens i Kristi menighet i Rom som han skrev sannsynligvis omkring  i år 96 e.Kr. til Kristi menighet i korint. 


Hvem var menighetslederen Klemens ?
Det fortelles om Klemens (år 33-99 e.Kr.) at han var en leder for Kristi menighet i Rom. Han hadde en presbyter/biskop/eldste-funksjon i menigheten. Videre fortelles det om han at ble regnet som en medarbeider av apostlene Peters og Paulus, men at han ikke hadde møtt Jesus (noe som bekreftes av Ireneus, Origenes og Eusebius).


Hvorfor ble brevet skrevet?
Brevet som Klemens skrev på vegne av menigheten i Rom var både langt og innholdsrikt. Det inneholder faktisk hele 65 kapitler. Allerede i første kapittel fortelles det om bakgrunnen for brevet:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til, faktisk i den grad at deres ærverdige og berømte navn – som faktisk har fortjent å bli elsket av alle – i stor grad har blitt spottet”.

Disse interne stridighetene var ikke noe som oppstod først i år 96. For allerede nesten 40 år tidligere måtte apostelen Paulus klage: “For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?”,  1Kor 1:11-13.

I løpet av 40 år hadde splittelsen i Korint vokst betydelig og revet flere og flere av menighetens medlemmer med seg. Men nå henvendte de seg til menigheten i Rom for å få hjelp og veiledning. Det var derfor Klemens skrev dette trøstefulle, men samtidig strenge brevet som oppmuntret til omvendelse og til et brudd med det destruktive partivesenet.


Menighetens medlemmer var selv delvis årsaken til problemene
I kapittel tre fortelles det om årsaken til at korinterne ble revet med av de selvgode og egenrettferdige forførerne som hadde blitt en stadig voksende og integrert del av menighetens ledelse:

“All ære og storhet var gitt til dere. Men på grunn av at dere ikke kunne tåle det, gikk det i oppfyllelse slik det står skrevet: ”De som var elsket slik, spiste og drakk. Derfor ble de store og fete, og de sparket de andre”.

Det igjen førte til: konkurranseånd og misunnelse, til strid og folkeopprør. Og så oppstod det forfølgelse og uorden, krig og fangenskap. Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å motta ære, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre.

På grunn av alt dette, er rettferdighet og fred noe som er langt borte fra dere, siden enhver av dere ikke lenger frykter Gud og har fått et dårlig (åndelig) syn når det gjelder deres tro. Dere vandrer ikke i Guds buds lov og oppfører ikke dere i slik som det passer seg for Kristi medborgere. Men enhver av dere vandrer etter sitt vonde begjær. Og dere bruker deres tid på urett og på vanhellig misunnelse. Det var på grunn av alt dette døden kom inn i verden”.

Slik forteller Klemens direkte og usminket til menigheten i korint at de som var skyldige, ikke bare var de få personene som hadde satt i gang opprøret, men like mye alle i menigheten som hadde støttet opp om opprørerne eller ikke hadde tatt opp kampen mot den ukristelige lære som de representerte. Slik ble de direkte konfrontert med deres fall og det ansvaret de selv hadde for problemene som hadde oppstått. Og håpet var at de skulle begynne å angre, innse og bekjenne sin synd og be om nåde og syndenes forlatelse.  


Hvilke problemer slet menigheten i korint med?

1.  Splittelser og gruppedannelser

Jeg har allerede nevn splittelsene av menigheten som et av hovedproblemene de slet med. Paulus nevner ikke mindre enn fire ulike interne grupperinger som en og samme menighet var delt opp i. Og han stiller det retoriske spørsmålet: “Er Kristus blitt delt?” Klemens uttrykker seg ennå mer beskrivende i kapittel 46:

“Hvorfor river vi løs og sliter i stykker Kristi lemmer? Hvorfor skal vi oppegge til opprør mot vårt eget legeme? Og hvorfor skal vi streve etter en slik dårskap og glemme at vi er hverandres lemmer?”

Som kristne er vi lemmer på Kristi legeme, slik Paulus uttrykker det: “Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer”, Rom 12:5. Og i Galaterbrevet beskriver Paulus hva som skjer når kristne strides innbyrdes: “Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!”


2. Ekskludering av menighetsmedlemmer eller andre som  søker fellesskap

At lemmer på Kristi kropp aktivt rives løs fra Kristi legeme slik Klemens skriver, er en alvorlig sak og en stor synd. I klartekst betyr ikke dette annet enn ekskludering av enkelte kristne fra menigheten. Menigheten har da utviklet seg i feil retning og har blitt stolt og selvgod, uten at de selv legger merke til det. Ja, så eksklusiv har de blitt at de t.o.m. stenger noen ute siden ikke alle etter deres vurdering oppfyller alle vilkårene for å bli inkludert. Noen blir derfor satt utenfor det kristne fellesskapet i menigheten, selv om de absolutt ikke ønsker det. 

Slikt kan faktisk skje i menigheter som holder seg selv for å være levende kristne, og dessuten både bibelske og lutherske.  Også innen læstadianismen har slik ekskludering forekommet, særlig innen de to største retningene. Eller i alle fall kan noen ha følt seg eller oppfattet seg som ekskludert. Kanskje dette har skjedd på grunn av ytre ting, slik som klær, utseende, skikk og bruk o.l. Eller kanskje på grunn av litt ulike syn i visse sekundære lærespørsmål. Eller på grunn av man ikke er vokst opp i, kommet til troen i  eller tilhører samme gren av vekkelsen. Slikt finnes det dessverre alt for mange konkrete eksempler på, også fra vår egen vekkelse. Og slikt får vi absolutt ikke ta lett på eller bagatellisere, for slikt er en reell synd. Derfor var det ikke bare korinterne i slutten av det første århundre som hadde grunn til å omvende seg fra slike synder, men særlig vi, dersom slike synder forekommer også blant oss. 

All form for mobbing og ekskludering gjør utrolig stor skade og knuser selvbildet. Det skiller venn fra venn og skaper unødvendige grupperinger. Slik forakt for de andre kan faktisk skje over alt: i hjemmet, innom ekteskapet, blant venner, på skolen, på arbeidsplassen, i fritiden og i menigheten. Enhver som har møtt og samtalt med mobbeoffer eller personer som har blitt ekskludert fra en menighet som de har vært glad i og hvor de har hatt sine venner, vet hvor destruktivt slikt er og hvor lang tid det tar å bli leget etter slike traumatiske opplevelser. Derfor er det viktig at vi alle skulle bli mye flinkere til å se hverandre, å bry seg om hverandre og å inkludere.


3. Opprør mot de eldste i menigheten

Allerede i kapittel 1 i Klemens 1. brev til korinterne leser vi:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til…”

At Klemens kaller det for et folkeopprør, tyder på at store deler av menigheten hadde latt seg rive med i frafallet. De som forårsaket problemene og sektdannelsen i menigheten, var verken mange eller i flertall, men “noen få sterke og egoistiske personer”

Videre leser vi i kapittel 3:

  • “Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å bli æret, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre”.

Videre leser vi i kapittel 14:

  • “Det er altså rett og riktig, menn og brødre, at vi bør lyde Gud mer enn å følge slike mennesker som på grunn av egen stolthet og uorden er ledere for et foraktelig opprør blant folket (i menigheten). For vi blir ikke gjenstand for bare litt irritasjon dersom vi på grunn av uoppmerksomhet overgir oss til å følge viljen til slike menn som er årsaken til at det oppstår stridighet, og som oppvigler folket, for at vi skal bli gjort fremmede for det gode”.

Og i kapittel 44 kan vi lese:

  • “Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne dem fra den plass som de har blitt gitt. 

    Men vi ser at dere har fjernet noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å føre (åndelige) samtaler. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.

4. Ringeakt mot menighetens tjenere og for ledelsen i menigheten

Vi leser i kapittel 42:

  • “Apostlene mottok evangeliet av vår Herre Jesus Kristus. Vår Herre Jesus Kristus mottok det av Gud. Altså ble Kristus utsendt av Gud, mens apostlene ble utsendt av Kristus. Alt dette skjedde etter en god orden og ifølge Guds vilje!”

    Etter at disse hadde mottatt løftene, hadde blitt overbevisste om vår Herre Jesu Kristi oppstandelse, hadde blitt styrket av Guds Ord og etter at de hadde blitt full av tro, virket ved den Hellige Ånd, dro de ut for å forkynne det glade budskap – evangeliet – om at Guds rike var kommet nær. De dro rundt i ulike land og i byer, hvor de forkynte. Og det ble klart at de var førstegrøden av alle dem som trodde. Og etter at de først var blitt prøvet ved Ånden, ble de biskoper (tilsynsmenn) og diakoner (menighetsarbeidere) …”. 

I kapittel 46 skriver Klemens til Kristi menighet i Korint: “

  • “Men tenk nå over hvem de er som oppvigler dere. De har smusset ned all den ære dere fikk nyte på grunn av deres berømte broderkjærlighet. Det er skammelig, brødre! Det er virkelig skammelig! Og det er høyst uverdig for hvordan man bør oppføre seg når man er i Kristus. Derfor vil jeg gi til kjenne at den kirke som er aller sterkest og eldst av alle – kirken i korint –  på grunn av bare en eller to personer har gått til opprør mot de eldste”.

5. Avsettelse av biskoper (tilsynsmenn) og kateketer (menighetstjenere) fra deres embeter 
I kapittel 44 skriver Klemens til de korinterne:

“Apostlene våre visste ifølge vår Herre Jesu ord at det skulle komme til å oppstå strid om hvordan presteskapet/kirkens ledelse skulle bli verdsatt. Derfor – siden de klart forutså framtiden – innsatte de som ovenfor er nevnt, biskoper (gr. epískopos = tilsynsmenn, oppsynsmenn, også noen ganger eldste) og diakoner (menighetstjenere). Dessuten gav de dem anbefaling om at de igjen skulle innsette andre menn i embetet etter dem – men først etter at de først hadde blitt prøvet – for at de igjen skulle føre videre deres tjenesten i embetet, etter at de selv var døde”.

På denne måten ble de vist tillit og anbefalt av dem (som før har tjent i menigheten), eller av mennesker med et godt rykte, samt anbefalt av hele menigheten. Deretter har de helt uklanderlig tjent Kristi hjord i all ydmykhet, med saktmodighet og uten å vise trangsyn. Og derfor har disse (biskopene og diakonene) i lang tid blitt positivt omtale av alle.

Etter som vi (Klemens og den Kristi menighet i Roma) tror, er det slike (personer som er beskrevet ovenfor) som med urett har blitt satt til sides og avsatt fra sine tjenester. For det er ikke en liten synd vi står ansvarlige for dersom vi avsetter biskoper fra deres embeter som uklanderlig og med fromhet har tjent (Kristi menighet), og vi (tross det) ofrer dem. Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne den fra den plass som de har blitt gitt. 

Men vi ser at dere har fjernet noen noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å samtale. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.


Litt om den norske teksten.

Jeg søkte etter teksten til den norsk oversettelsen av “Klemens første brev til korinterne”, men fant den ikke. Vel så jeg at det skal finnes en trykt versjon, men i stedet for å bestille den, valgte jeg selv å oversette fra en versjon som er oversatt til finsk. Opprinnelig ble heftet skrevet på gresk, og ble oversatt til engelsk av Charles H. Hoole i år 1885. Den finske  versjonen som jeg oversatte fra, ble oversatt 28.-31.12.2001. 

Oversettelsesarbeid er alltid krevende. Selv velger jeg ofte et oversettelsesprinsipp som predikant Janne Martiini lærte til min far. Han sa: “Når du har forstått innholdet og budskapet i det som jeg sier i mine prekener, skal du uttrykke det på norsk så godt og så entydig som du kan. For da får tilhørerne tak i budskapet!”

 

Eugmo 27.6.2021

Henry Baardsen

 

 

Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”

Sist søndag lyttet jeg til en tale holdt av den eldste predikanten i den såkalte Alta-retningen, noe jeg har gjort nå og da. Denne gangen ble jeg særlig urolig over en del av det som kom fram i hans tale, men også over alle hans gjentatte negative uttalelser om andre forkynnere. Hadde det vært en ung uerfaren predikant som hadde uttalt slikt, hadde jeg oversett det hele med et smil. Men i dette tilfelle er det snakk om en som offentlig har forkynt Guds Ord i nesten 50 år, som har stor autoritet i egne kretser og som burde vite at slikt absolutt ikke er i overensstemmelse med Kristi ånd og lære, så derfor er også saken alvorlig og ikke noe å bagatellisere eller å forsvare. 

Fortsett å lese «Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”»

Læstadianismen i 1882, med mange og store interne spenninger: “La dere forsone!”

Innledning:
Da brevet nedenfor ble skrevet i 1882, var det godt over 35 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik vi kan merke allerede i 1852 Visitasprekenen som Læstadius holdt i Karesuando, fantes det allerede da antydninger til gruppedannelser, siden de ifølge LLL ikke ville samles under ett tak og i samme bedehus. Særlig fra begynnelsen av 1870-tallet økte de interne spenningene, også på finsk og norsk side av grensen. I boka Brev og skrivelser av Johan Raattamaa blir det tydelig at gruppedannelser allerede da var i ferd med å etablere seg, noe som også kommer klart fram i dette brevet. Raattamaa var en dyktig diplomat og en fredens mann, og han arbeidet utrettelig for fred og forsoning helt fram til sin død i 1899. Ved hjelp av kjærlighetens sammenbindende bånd lyktes han tross alt å holde hjorden noenlunde samlet, i alle fall så godt som det var mulig. Han var selvsagt ikke feilfri som leder, han heller. Etter min vurdering kom han med en del uheldige uttalelser som absolutt kunne misforstås og utnyttes, særlig i forbindelse med de mange store og lange konfliktene den læstadianske vekkelse opplevde i Amerika fra 1870-tallet og fram mot sin død.  Dette ble også utnyttet for alt det var verd, særlig i forkant av og etter hans død. Det jeg her spesielt tenker på her, var dogmet om de førstefødte, noe som etter kort tid førte til at de førstedødtes menighet ble etablert.

Andre igjen gjorde alt de kunne for å slå kiler mellom Johan Raattamaa og Erkki Antti på den ene side og Læstadius på den andre side, men mest etter sistnevntes død i 1861.  Denne konflikten nådde sin topp i 1897, etter trykkingen av nye Læstadius-postillen. De satte ut rykter om at lederne for gammellæstadianismen hadde forlatt Læstadius’ lære, og også dette ble utnyttet maksimalt – slik jeg vurderer det – for at de skulle ha gode nok argumenter for å samle egne skarer rundt seg selv, og for å etablere en egen og selvstendig læstadiansk gruppering, de nyvakte. Stridens kjerne i denne konflikten – som særlig foregikk mellom de som senere etablerte seg som de nyvakte og gammellæstadianerne – gjaldt særlig forholdet mellom loven og evangeliet, og dessuten det som blir kalt for “lovens tredje bruk” i forhold til de kristne. Kort fortalt anså de Raattamaa og Erkki Antti for å være alt for evangeliske, og selv krevde de en ny vekkelse av alle, også av de kristne.

Derfor gikk det bare noen få år etter Raattamaas død før vekkelsen varig ble splittet opp i tre store grupper,  gammellæstadianerne, de nyvakte og de førstefødte. Og etter hvert ble det flere og flere nye selvstendige grupperinger. Heller ikke den læstadianske vekkelse i Norge ble spart, dessverre! Ikke noen av disse splittelsene har blitt til den velsignelse som vekkelsen kunne ha blitt, dersom vi hadde fulgt Jesu oppmuntring om forsoning, og viktigheten av at alle kristne skulle være ett, slik han var ett med Faderen.

Henry Baardsen


Raattamaa oppmuntrer til fred og forsoning blant læstadianske kristne i Norge i 1882

Ennå vil jeg si til dere gamle predikanter, Petter (Meri-Pietari, Peder Olsen Fjelldal, senere de førstefødte), Paulus (Palovaara),  Spein (Sven Mikkelsen, var ofte i Alta, bodde ca. 10 år i Reisa og døde i Manndalen i 1886) og (Petter) Posti (den første lederen i Alta)

Gjør opp, dere i mellom, la dere forsone. Se til at dere samler Jesu får og lam til ett og samme fårehus! For de er alle sammen Jesu egne, han som har gitt sitt liv for fårene. Både dere og vi er alle sammen bare unyttige tjenere, men Jesus har befalt oss røkte og å fø  hans får og lam. 

Og ennå vil jeg si til dere, alle dere menn som har læreansvaret, men dessuten til alle kjære brødre og søstre i Ofoten, i Bugøynes, i Reisa, i Hammerfest, i Alta og i Vadsø:

La oss forbli i “Kristi lov”. Dette er også et bud, nemlig at vi skal elske hverandre (Joh 13:34). Kjære brødre og søstre: Elsk hverandre med samme innbyrdes kjærlighet som Jesus har elsket dere og oss med. 

Jeg har nå i en førti års tid forkynt omvendelse og syndenes forlatelse for alle som har vært tynget av sine synder. Vi skal derfor ikke forundre oss, selv om både de kraftløse og de som er mektige, gjør alt de kan for å prøve å seire over forfølgelsens flamme. For dette er noe som vi må utstå fra verdens hop, men også fra listige brødre. Men Herren sier: Fryd dere og juble i glede (Mt 5:12). Derfor sier jeg: Glede dere og juble, kjære brødre og søstre, for deres lønn er stor i himmelen. 

Hils alle kristne i Norge fra meg…

Saivomuotka 1882, deres gamle bror
Johan Raattamaa

 

 

 

 

Visitaspreken i Karesuando kirke i 1852, av LLL

Apostelen advarer de som har begynt i Ånden, men som vil fullføre i kjødet (Gal 3:3). Derfor vil det også ende med døden for dem. Og han sier dessuten: “For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet” (Gal 6:8). 

Dette tror også jeg vil komme til å skje. For dersom en kristen – en som til å begynne med var en levende kristen men glir over i en død tilstand – begynner å bygge sin salighets håp på det som en gang har vært, så tenker jeg at det da bare kan være hans tidligere levende sjelstilstand som vil kunne hjelpe han. Og dette vil komme til føre han inn i en død tro, eller i en innbilt tro. 

Den tjeneren som var skyldig ti tusen talenter (Matt 18:24), fikk nok tilgitt tilgitt sin synd, fordi han i sin sjels nød bad om det. Det er nok sant at denne tjeneren da hadde en levende tro, siden hans syndegjeld ble utslettet. Men det var ikke lenge som han var i den levende sjelstilstand. For da han traff på sin medtjener, viste han ved sine gjerninger at troen allerede da var forsvunnet.

Jeg frykter også for at det nå (talen holdt i Karesuando i 1852) med mange har gått slik som det gikk for den nevnte (ubarmhjertige) tjeneren som tok strupetak på sin medtjener og som ikke ville tilgi, men sa: “Betal meg det du skylder!”. Det jeg frykter, er at det er mange som har “begynt i Ånden, men som nå fullføre i kjødet (Gal 3:3). Kjærlighet til verden har stjålet hjertet til mange, slik at Frelseren har måtte stå på utsiden, slik vi kan lese i Åpenbaringsboka:

  • “Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg”, Åp 3:20.

Men hvordan skulle vel Frelseren slippe inn, siden “verdens kjærlighet” står som en herre midt i deres hjerter. Han taler nok både om troen og om kjærligheten, selv om det det ikke finnes noe av dette i hjertet. Der finnes ikke tro, siden de ikke engang vil tro det som en levende kristen sier til dem. Og det finnes heller ikke kjærlighet, siden de kristne ikke lenger kan samles i ett og samme bedehus

Det jeg frykter, er at det er den åndelige død som holder på i komme over menigheten, der hvor det tidligere fantes levende mennesker. For det har gått slik som Frelseren sier: “de første skal bli de siste” (Matt 19:30).

Kilde: Visitaspreken holdt av Lars Levi Læstadius i 1852, seks år etter vekkelsens begynnelse.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta