En gjenfødt kristen verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det som Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Kilde: Messun väärinkäyttämisestä s. 349. Lutherin Walitut teokset 2,274-381. Suom. Yrjö Loimaranta. Kuopio 1910. (SLS). Vom Missbrauch der Messe, 1521. WA 8,482-563.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther om en kristens forhold til Guds lov:

Den gjenførte kristnes  lov er troen, som er den åndelige flamme som ved den Hellige Ånd setter hjertene i brand. Og den antenner hjertet på nytt og omvender det, slik at man ikke lenger verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Jeremias skriver om dette i Jer 31:33 «Jeg skal gi Min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte osv. Og Paulus skriver i 2 Kor 3:3: «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, innskrevet i våre hjerter…». Paulus kaller dette i Rom 3:27 for «troens lov», og i 2 Kor 4:13 for troens Ånd og troens forkynnelse. For når Kristi levende Ord blir forkynt, så gir det oss Ånden, som med en levende ild skriver Guds lov inn i våre hjerter, slik det skjedde for Kornelius i Ap 10:44.

Videre sies det i Gal 3:2: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Derfor kalles også evangeliet for det evige livs ord, Joh 6:68.


Bare den som har troen på Kristus, kan holde det som loven krever.

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys, s 124. Valitut teokset 2,45-233. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519. WA 2,443-618.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther: Loven krever troen på Kristus. Og bare den som har troen, kan holde alt det som loven krever.

Jeg (Martin Luther) vil at dere som leser dette, skal ta stilling til to uttrykk som Bibelen bruker. Er betydningen den samme, eller er det noen forskjell når Paulus sier?: “alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse” (Gal 3:10) og  når Moses sier “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal 3;10 og 5Mos 27:26)…

Det å “gjøre lovens gjerninger”, er ikke er det samme som “å gjøre det som står skrevet”. Det å “gjøre” det som står skrevet, betyr å “oppfylle”.  Derimot vil det “å gjøre lovens gjerninger”, betyr det samme som at man med noen ytre gjerninger bare later som om man oppfyller loven, slik Kristus sier i Luk 6:46: “Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! – og ikke gjør det jeg sier?”

Eller som vi leser I Rom 2:13: “For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort”. Det er altså sikkert at begge disse to gruppene er under forbannelsen, både “de som ikke holder loven”, slik Moses sier, men også de “som holder seg til lovgjerninger”, slik apostelen sier.

Derfor er det slik jeg sa, et helt spesielt uttrykk som Paulus bruker, når han sier at de som “gjør lovens gjerninger”, de holder ikke det som står skrevet i loven.

Det som står skrevet i loven, og det som loven krever, er troen (på Kristi fullkomne lovoppfyllelse i synderens sted). Og bare den (som har troen) kan holde alt det som loven krever.

Den rettferdige oppfyller alt som loven krever, ved den Hellige Ånd. Derfor har loven ikke noe å kreve av den rettferdige.

Kilde: Jumalan käskyjen pääytimen selitys ja lain väärästä ja oikeasta käytännöstä, s. 166 og s 168. Suom. G.D. Oppi-isä Lutherin kolme ajankohtaista selitystä. Vaasa 1952 (Ev. luth. todistajain seura). Predigt über 1. Tim. 1, 3-7. 17.3. 1525. WA 17,1,102-120.

Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om den kristnes forhold til Guds lov:

 Slik jeg tidligere har sagt, så er ikke Guds lov avskaffet. Men den forblir for alltid. Og det er heller ikke mulig at loven skulle kunne bli avskaffe. Derimot vil loven vil alltid stå ved makt.

Men den rettferdige har den Hellige Ånd, og også et rent hjerte. Og ved det oppfyller han alt det som loven krever

Siden det står slik til med en kristen – slik jeg har sagt – så gjør han alt det som loven krever. Fordi han har et rent hjerte i forhold til Gud, så han gjør og unner han alt godt til alle mennesker. Og han vil heller ikke gjøre noe som helst ondt mot noen. Derfor har han allerede gjort det som han burde gjøre. Og han skulle heller ikke ønske å gjøre noe annet, siden han har den Hellige Ånd som antenner hjertet, slik at han får lyst til å gjøre det gode.

Derfor kan man heller ikke kreve av ham at han skal være from, slik man heller ikke kreve av en mann at han skal være en mann, eller at en kvinne skal være en kvinne.  De rettferdige er skapt fromme, allerede før loven var til. Dersom du skulle begynne å kreve fromhet av en rettferdig kristen, så våger jeg å si at du er uforstandig, siden du krever av han det han allerede har gjort, eller at du forbyr han å gjøre det han ikke kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor klart at loven ikke har noe mer å kreve av en rettferdig.

Men når loven krever noe av noen, så tyder det på at den som den krever noe av, ennå ikke er rettferdig eller hellig. For Gud er ikke uforstandig, slik at han skulle begynne å kreve at man skal gjøre det som man allerede gjør.


Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Ved Kristus og den Hellige Ånd elsker en kristen Guds lov, siden alle lovens krav er 100 % oppfylt i Kristus.

Kilde: Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyyteen III  Lutherin mukaan, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om en kristens forhold til Guds lov:

En ikke-kristen kan ikke elske loven
“Så lenge som et menneske lever som en (ubenådet) synder, er han skyldig for loven. Da  kjenner han loven bare som noe som gjør han skyldig,  og som bare krever av ham. Derfor kan heller ikke elske loven.


Den som har Kristus som sin lovoppfyller, elsker Guds lov som sin venn
Etter at han har lært å kjenne loven som noe som Kristus alene har kunne oppfylle, ser han også hva Han har oppfylt og hva gjort for han. Dessuten ser han også hvilke forbannelse Kristus har frikjøpt han fra. Og først da kan han begynne å elske loven som sin venn”

Loven som han før opplevde både som hård og besværlig, ja som helt håpløs, har nå blitt kjær, herlig og lett for han. For nå lever loven nemlig i hjertet ved den Hellige Ånd

Ved Kristus forandres loven til å bli både behagelig og herlig…” (17, II, 70, 20, KP. 2. s. lopp. ev. s.).


Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

“Vi er alle fortapte syndere!” er lovens entydige budskap. Derfor må vi la Kristus få frelse oss fra forbannelsen.

Bibelens lære om frelsen og rettferdiggjørelsen, del 3.
 
Lovens absolutte budskap er at alle mennesker i selv er fortapte syndere som er under Guds fordømmelse, om ikke loven får drive oss til Kristus for at han skal få kjøpe oss fri fra lovens forbannelse. Men når en synder – slik vi alle er fra vår egen side – får høre loven og dens ufravikelige og absolutte krav forkynt slik at man har blitt en synder, gjør det noe med oss mennesker, inne i vårt hjerte.  For ved den Hellige Ånd skapes det en bedrøvelse og en  lengsel etter Gud (2Kor 7:10). Og når man da får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv i det hjerte som på grunn av synden var dødt (Ef 2:1, 5; Kol 2:13).
 

Loven er en tuktemester til Kristus, om den forkynnes rett
 
Guds Ord inneholder som kjent både lov og evangelium. Begge to er viktige, og også nødvendig til frelse. Men de må forkynnes i rett rekkefølge. Først etter at loven har gjort sin virkning, smaker evangeliet. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Loven er tuktemesteren (Gal 3:24-25), og hans hovedoppgave er å peke på Jesus som den absolutt eneste Frelser, slik døperen Johannes gjorde (Joh 1:29). Tuktemesteren var bare en slave som passet barnet og som førte det vel fram til skolelæreren. Selve Mesteren, eller skolelæreren som Lundes Bibelleksikon kaller han, er Jesus og bare han. Og han er det som gjennom sitt Ord og sin Hellige Ånd har undervisningsansvaret for barnet, altså for de som allerede har blitt kristne og som blir ledet av den Hellige Ånd.
 

 
Hvem skal veilede og fostre en kristen, er det både Moses og Kristus?
 
Er det da både loven og evangeliet som etter dette skal ha det videre undervisningsansvaret for den som har blitt en kristen? Skal Moses og Kristus dele på fostringsoppgaven, og skal de gå hånd i hånd? Hvem skal da barnet egentlig adlyde, Moses som kalles tuktemesteren, eller Kristus? Eller er det bare en av dem som skal ha oppgaven? Vi lar apostelen Paulus svare: “Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren” (Gal 3:25). 
 

 
Vanskelig å skille loven og evangeliet fra hverandre

Vi kan nok være enige med Luther når han sier at den som rett kan skille loven og evangeliet fra hverandre uten å blande dem, er en mester/doktor i teologi (fritt sitert). For det er absolutt ikke enkelt, og i alle fall ikke når hjertet er anfektet. Da blir vi snart usikre, og begynner å blande de to embetene med hverandre. Men Moses kan ikke ta plassen fra Kristus, og det ønsker han heller ikke. For det er nettopp Kristus som Moses peker på,  og det er egentlig han som er kjernen i Mose forkynnelse, i budene, i hele loven og i Skriftene. For alle Bibelens 66 bøker og hvert kapittel i både GT og NT peker på  Kristus. Han er A og O, begynnelse og enden. Og han er den eneste som har oppfylt Guds hellige og strenge lov som vår stedfortreder, og alene ved ham kan vi bli frelst. Derfor: Når Moses og loven anklager og fordømmer oss, så la oss fly i Kristi åpne fang, for at han skal få beskytte og forsvare oss. La han være vår eneste trøst i liv og i død!
 

 
Moses tredde frivillig til side, og ga sin plass til sitt forbilde, Jesus Kristus
 
Moses ga helt frivillig fra seg lederoppgaven da de kom fram til Kanaans land, og overga ledelsen til sin etterfølger Josva. Han var et tydelig forbilde på Jesu, og de to hadde dessuten samme navn. Slik Josva førte Guds folk inn i Kanaans land, skal Jesus trygt lede alle som tror på han hjem til himmelen. Det får vi være trygge på! 
 
Som Guds profet, pekte Moses helt entydig på Jesus Kristus, og oppmuntret folket til å høre på ham alene. Slik tredde Moses ydmykt til side, og ga plassen til han som Guds selv skulle oppreise i sin tid. Og på samme måte tredde også døperen Johannes til side da hans oppgave var fullført, da han ledet sine egne disipler til Jesus. Dette var virkelig å vise ydmykt lederskap. For de ville ikke være større enn sin Mester. Derfor rekte også Moses stafettpinnen videre til sitt forbilde og sin egentlige etterfølger Kristus, når han sier: “En Profet (Jesus) som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting som Han taler til dere”, Apg 3:22.
 
Altså er det ikke Mose lov som skal lede en som allerede har blitt en kristen og som ledes av den Hellige Ånd (Rom 5) , slik noen kanskje tenker. For Jesu og apostelens lære inneholder alt som trenges for at barnet skal forbli hos Mesteren. For ved sin Ånd lærer han sine egne om hele Jesu fullkomne verk. Og da er læremesteren vår alene Sannhetens Ånd, som ifølge Jesus skal og kan veilede til hele sannheten (Joh 16:13).
 

 
Jesu og apostlenes lære er alltid i samsvar med Guds gode og fullkomne vilje i de ti bud
 
Guds gode og velbehagelige vilje kommer tydelig til kjenne bl.a. gjennom de ti bud. Men budene i seg selv eller loven gir ingen kraft til å adlyde og å holde budene. Selv om Guds vilje entydig kom til syne gjennom de ti bud, var loven maktesløs på grunn av kjødet. En slik oppgave var umulig for loven (Rom. 8:3-4). Men for at vi skal kunne adlyde og følge budene, trenger vi et helt nytt hjerte og et nytt sinn, noe Gud må få gi oss ( Esek 36:26-27). Og da lover Gud selv: “Jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og følger mine lover og gjør etter dem”.  Men dette skjer aldri fullkomment, men det er enhver kristens mål og ønske. Fullkomment blir det først i himmelen.
 
Til dette trenges det virkelig den Hellige Ånds kraft, virket av Guds kjærlighet. Budet om å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft, kalte Jesus for det første og største bud. Og til det trenger vi ikke noe mindre enn full hjertetransplantasjon, eller det at Gud i sin nåde gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn som er Kristi sinn, og at det er han som virker at vi i svakhet kan adlyde Guds bud og vilje.  Om dette sier Jesus: “Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet”, Joh 15:10.
 
Og da er budordene ikke lenger Mose lov, siden fordømmelsen over alle som ikke lykkes, er tatt bort i Kristus. Derfor kan vi bedre kalle det for Kristi lov og kjærlighetens lov, siden kjærligheten er lovens oppfyllelse (Rom 13:10).
 

Slipp ikke Moses inn i den kristnes samvittighet, for det brudekammeret er bare for Kristus
 
Mose lov har ingen rett til å binde menneskene til seg selv og til dens budskap, selv om den sier: “Du skal!” og “Du skal ikke!” Vel peker loven på Guds hellige og fullkomne vilje. Men siden det kun er Jesus som maktet å oppfylle hele loven, blir også hans lovoppfyllelse tilregnet alle som tror. Og da har også Moses fullført sitt kall og sin oppgave. Derfor får vi takke Gud for at han vekket vår samvittighet gjennom Moses og loven, slik at han kunne lede oss til Frelseren Jesus Kristus. Luther omtaler samvittigheten og hjertet som det brudekammer som er reservert bare for brudgommen og bruden. Og selve brudgommen er Kristus. Det er han som banker på våre hjerter og som ønsker å slippe inn. Og i det hjerte hvor han slipper inn, vil han bo, og den plass som bare er hans, ønsker han å reservere bare for seg selv og for hans brud. Da blir hjertet til et tempel, til en Guds bolig. Og slik ønsker han at det skulle være for alle av oss.
 

 
De egenrettferdige forkaster Kristus, men elsker Moses og loven
 
Noen annen form for “kristendom” enn lovkristendom, hadde ikke fariseerne på Jesu tid. De underviste ut fra Skriftene – fra Moses og loven hver eneste sabbat. Men på tross av det, oppdaget de ikke at det var nettopp om Jesus som Moses og Skriftene talte (Joh 5:39-40). Og Jesus ville de ikke verken komme til eller tro på. Han var jo bare etter deres syn en helt vanlig israelitt, en ulærd mann, en foraktet nasareer og tømmermannens sønn. Men selv var de var overlykkelige over å være Abrahams rette barn etter kjødet, Mose tjenere og gode jøder som holdt loven og dens bud fullkomment, ut fra egne tolkninger, ja mye bedre enn noen andre. Og i det hadde de lyktes nærmest fullkomment, slik tenkte de i alle fall selv. For de hadde svært høye tanker om seg selv, og om sin egen og fortreffelige gudsdyrkelse.
 
Om det er slik også med noen av oss – selv om vi mener oss å være sanne og rette kristne – vil Jesus si til oss: “Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike” (Matt 5:20). For Jesus både så og mislikte måten deres gudsdyrkelse ble utøvet på. Og det sa han til dem meget tydelig. Så derfor hatet de han. Ikke engang lovens bud og hensikt kjente de, og heller ikke de velsignelsene som ble lovet til alle dem som virkelig holdt alt som var skrevet i loven. Og heller ikke brydde de seg om alle de forbannelsene som loven truet alle med til alle dem som brøt Mose lov og som ikke gjorde alt som loven påbød eller unnlot å oppfylle alt som loven krevde. Loven fikk heller ikke lukke deres munn eller gjøre dem skyldige innfor Gud (Rom 3:19).
 

 
Loven – forbannelsens og fordømmelsens embete
 
Loven skulle ikke bare si: “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”, Gal 3:10. Det som Paulus her siterer, er hentet fra 5 Mos 27:26, hvor vi kan lese: “Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen”.
 
Ja, lovens embete er fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:9). Og lovens strenge krav kan ingen bagatellisere, gjøre ugyldig, bortforklare eller unnslippe. Det finnes ingen vei å slippe fri. Alle er vi skyldige og er under Guds fordømmelse (Rom 5:18), dersom vi ikke lar Kristus kjøpe oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13) og fra vår fortapte tilstand under loven (Gal 4:5).
 
Lovens primære oppgave er å vise oss Guds strenge krav om en fullkommen lovoppfyllelse (3Mos 18:5; Esek 20:11; Matt 19:17; Luk 10:28), for at vi mennesker skal få våre øyne opplatt til å innse at vi er fortapte syndere i oss selv som virkelig trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol og bli dømt skyldig (Rom 14:19). For vi skal alle en gang gjøre regnskap for Gud (Matt 12:36; 1Pet 4:5). Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27). Og i den dommen vil vi garantert bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet, dersom vi ikke her i tiden blir frelst og lar oss forlike med Gud (2Kor 5:20). For uten Jesus som vår Frelser må vi alle rope: “Jeg er fortapt!” Og da er det evig for sent, dersom vi ikke påkaller Herren her i tiden når han er å finne (Jes 55:6)!
Kjære venn: Har det tveeggede Guds Ord fått lyde for deg tydelig, både loven og evangeliet, og hver for seg? Og har loven fått være lov med alle dens strenge bud og forbud, slik at du virkelig har fått komme til innsikt om din fortapte tilstand, dersom du ikke er omvendt? Og har den fått vise på Guds vrede på grunn av dine egne synder, og få vekke opp din samvittighet slik at ditt hjerte og din ånd har blitt nedbrutt og knust (Sal 51:19), så du har måtte spørre: “Hva skal jeg gjøre for å bli frelst” (Apg 16:30).
 

 
 
 
 
 
 

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4.-7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte, som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de flere særdeles viktige lærespørsmål, og på disse møtene var det ofte samlet opptil 100 predikanter fra hele vekkelsen – fra Sverige, Finland og noen fra Norge. Siden det var samlet så mange predikanter fra et så stort område, var det naturlig at de kunne tenke litt ulikt om visse lærespørsmål, og slik vi kan forstå av noen av innleggene nedenfor, gjaldt det også spørsmålet om rettferdiggjørelsen. Slik både Læstadius og Raattamaa lærte, måtte et menneske få del i rettferdiggjørelsen mens de levde, og at det skjedde ved at de fikk del i Kristi rettferdighet ved det forkynte Guds Ord, ved evangeliet. Så langt var nok alle predikantene enige.

Men slik predikant John Ryselin (1863-1946) gir uttrykk for, hadde noen av predikantene “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

Det var predikanten Pauli Rantala  (1862-1916) som ønsket at spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” skulle bli drøftet, siden sikkert også han – i likhet med Ryselin – så behov for det på grunn av utydelig forkynnelse. I dette spørsmålet mente han at det må være enighet, og at alle predikantene må lære i samsvar med Bibelen. Ellers blir det splittelse. Og han presiserer: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”.

Jeg tror at særlig for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse – men også for andre interesserte – kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelse av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde – og hvordan de i vekkelsen hadde lært før dem, i samsvar med den Hellige Skrift.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.