Tidligere læstadianer-predikant Johan Bomstad begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet

Allerede i vekkelsens begynnelse ble Johan Andreas Bomstad (1821-1896) fra Balsfjord i Troms kjent med læstadianismen. Bomstads tilknytning til læstadianismen synes å være noe uklar, men han var i alle fall påvirket av Læstadius, ifølge Westeson.


Johan Bomstad, en fjern slektning av meg og av veldig mange som tilhører vår vekkelse
Bomstads tipp-tipp oldefar var Lars Henriksson Kätkäsuvando, som var oldefar til min oldemor Greta Kaisa Aidantausta. Både Bomstads og mine slektsrøtter møtes i bygda Kätkäsuvando litt nord for Muonio. Bestemor til Bomstad var også født i nærheten av  Muonio, og hadde slektsnavnet Mämmi. Også Bomstads bestefar kom fra Övertorneå.


Predikant Johan Bomstad var den første som forkynte syndenes forlatelse til Antin Pieti 
Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius og hadde samtalt med han om sin store syndenød, var ikke Antin Pieti lykkelig eller blitt trøstet. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer og mer dystert og tungt for ham. Og han led av sterk dødsfrykt. I to hele år levde han slik. 

Samme år som han ble konfirmert av Læstadius, troligvis i 1845, flyttet Antin Pieti med sine rein til Balsfjord i Norge. Han var da 20 år gammel, og hadde utsatt konfirmasjonen så lenge, siden han fryktet for å gå i konfirmasjon hos Læstadius. Senere – etter at han hadde flyttet til Balsfjord – fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad i Balsfjord.

Også Bomstad hadde blitt påvirket av Læstadius, men det er uklart på hvilke måte. Under møtet til Bomstad kom Antin Pieti i stor syndenød. Bomstad trøstet han da med ordene: “Jeg forkynner for deg at dine synder er deg forlatt i Jesu navn”. Men årstallet  når dette skjedde, er historieskriverne Westeson og Miettinen uenige om. Ifølge Miettinen var det så sent som i 1852, mens Westeson anser at det skjedde mange år tidligere.

Antin Pieti så da – ifølge Westeson – et lite lysglimt. Men etter noen dager var alt slik som det hadde vært tidligere, og synden plaget han fortsatt like mye. Men ifølge Martti E. Miettinen varte imidlertid freden lengere, for Antin Pieti hadde ifølge han sagt: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!“, nemlig når det gjaldt å trøste et menneske som virkelig hadde kommet i stor sjelenød på grunn av sine egne synder. 

En sak kan man med rimelig sikkerhet tenke seg: Når Antin Pieti etter dette kom hjem til Sverige, fortalte han nok sikkert om sitt møte med Bomstad både til Raattamaa og til Læstadius, nemlig hvordan en som er nedtrykket i sin syndesorg, kan finne trøst i vitnesbyrdet om syndenes forlatelse for Jesu navns skyld. Men om dette skjedde før eller etter at løsenøklene i form av personlig tilsigelse av syndenes forlatelse ble tatt i bruk, vet egentlig ingen. Og heller vet man ikke om disse to hendelsene har noen som helst forbindelse med hverandre.


Bomstad ba om å bli tilkalt til Karesuando som predikant i håp om å få  “lokket” vekkelsens folk med seg, men Læstadius hindret forsøket
I Martti E. Miettinens samlinger fortelles det ikke nøyaktig når Bomstad ble en kristen, og heller ikke på hvilke måte han var tilknyttet læstadianismen. Men allerede mens Læstadius levde, virket han som predikant, og kjente mest sannsynlig til Læstadius eller hadde hørt om han. Vi bør merke oss at så tidlig som i 1845 flyttet Antin Pieti til Balsfjord med sine rein, samme år som han hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius. Så det er nok ikke utenkelig at de to har truffet hverandre i Balsfjord, og at Antin Pieti hadde fortalt Bomstad om hans sterke møte med prost Læstadius.

For Bomstad gjorde i alle fall forsøk på å bli tilkalt som predikant til Karesuando i håp om å få med seg læstadianske kristne til sin side, men det lyktes han ikke med. Men i alle fall fikk han kristne fra Karesuando til å reise til Pajala for å spørre Læstadius om de kunne tilkalle Bomstad til Karesuando. Men prost Læstadius svarte sendebudene: ” «Vi tør ikke ta imot Bomstad som predikant, for jeg har hørt av Pekka Raattamaa at han har en villfarende ånd.»

Så det virker som om Læstadius allerede kjente til Bomstad, mest sannsynlig gjennom Pekka Raattamaa, men kanskje særlig gjennom Antin Pieti som periodevis hadde bodd i Balsfjord hvor også Bolstad bodde. For det var nemlig Antin Pieti som sammen med Juha Naimakka som til slutt fikk stanset Bomstad og hans tilhengere fra å spre å sin virksomhet mer i Lyngen-området ifølge Martti E. Miettinen.


Predikantene Antin Pieti og J Naimakka (Siikavuopio) fikk slutt på utbredelsen av Bomstads virksomhet
Etter at de læstadianske predikantene Antin Pieti og J Naimakka lyktes med å stanse utbredelsen av dissentermenigheten, var det flere av de som hadde gått over til Bomstad som tok avstand fra han og hans lære, og som omvendte seg fra deres villfarelse og kom tilbake til sin opprinnelige menighet. Disse personene hadde meldt seg ut av kirken da de gikk over til Bomstads menighet, og ble derfor ikke fullt integrert i menigheten i Lyngen, før de hadde meldt seg inn i kirken igjen.

Martti E. Miettinen forteller:
“Fra Balsfjordkanten trengte Bomstads villfarelse inn i bunnen av Lyngen-fjorden, så en stor del av den tids kristne meldte seg ut av kirken, og i samme slengen endog de beste menn. Barnedåpen kom således til å bli emnet for den første dissentermenighet inne i Lyngen-fjorden.

Likevel stanset utbredelsen av villfarelsen, særlig da Antin Pieti  og J Naimakka kom til Lyngen for å bekjempe den.


Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad
Ifølge Martti E. Miettinens samlinger, var Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at  “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen. Og videre: I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“. 

Merk: Ifølge Miettinen ble sogneprest Lammers en læstadiansk kristen og ble regnet som en læstadianerprest. Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. Faktisk så tidlig som i 1862 emigrerte Bomstad til Minnesota i Amerika. Videre kan det bemerkes at lederen for Lyngen-retningen, Erik Johnsen som var født i 1844, bare var en ung gutt da, og hadde derfor ingen rolle i det som skjedde. Han begynte som predikant i 1865, etter at Bomstad var emigrert til Amerika.


Sognepresten i Tromsø gikk over til Bomstads dissentermenighet, og ble voksendøpt
For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse.


Bomstad brøt helt med statskirken og læstadianismen, og grunnla en egen frimenighet i Balsfjord
Olav Brännström derimot var av den mening at Bomstad ikke var læstadianer. Men etter hva Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.


Bomstad forkaster barnedåpen
Johan Bomstad forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. Om dåpen og nattverden uttalte Bomstad og tidligere sogneprest Lammerts iflg. Miettinen:

“De sa at barnet trenger ingen dåp, og har heller ingen nytte av den, for barnet har ingen fornuft, så de skulle forstå dåpens betydning. De forkastet ikke selve dåpen, men tok i bruk voksendåp. Om nattverden hadde de en slik oppfatning, at en vantro som meddeler den, er uren endog i en slik grad, at kalken han rekker frem, er skjøgen Babels beger”. 


Erik Johnsen studerte Confessio Augustana grundig, og forsvarte barnedåpen 
Mye på grunn av Bomstads avvikende dåpssyn og hvordan han sterkt påvirket dåpssynet til de kristne i Lyngen til fordel for voksendåp, var det at Erik Johnsen begynte å fokusere sterkt på å læra om dåpen. For å lære mer om dåpens betydning og nytte, begynte han  grundig å studerte kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig Confessio Augustana, artikkel 2

Eriks Johnsens forsvar av barnedåpen og dåpens virkninger, hadde egentlig to fronter. Den ene frontkampen ble ført mot gjendøperne, som blant mange hadde fått støtte i Lyngen-området. De hadde som nevn begynt med voksendåp, og agiterte sterkt for deres syn.

Den andre fronten var rettet mot gammellæstadianerne. Etter EJ’s syn, hadde de ikke et dåpssyn som stemte overens med Artikkel II i Confessio Augustana, og dette kunne nok stemme i stor grad. Og grunnen til det, var deres noe spesielle syn på arvesynden, noe som for øvrig er godt dokumentert i Martti E. Miettinens intervjue-samling av gammellæstadianske predikanter. Men også blant gammellæstadianerne fantes det nyanserte syn både på gjenfødelsen og på dåpen – slik det alltid har  fantes og kommer til å finnes blant oss kristne. For ikke alt er så enkelt å ha fullt innsyn i, og hvordan og hva Gud ved Ordet og Ånden virker i et menneskes hjerte. Det vet bare han! 

Når det gjelder Eriks Johnsens dåpssyn, forteller han mye om det selv til Martti E. Miettinen, men dette skal jeg muligens komme tilbake til ved en senere anledning. 


Uuras Saarnivaara gransket Luthers dåpssyn, og skrev mye om det
En annen teolog som ennå grundigere enn Erik Johnsen har gransket barnedåpen både i lys av kirkens bekjennelsesskrifter, men særlig ut fra hva Martin Luther lærte i hans egne skrifter, er Uuras Saarnivaara. I mange av Saarnivaara sine bøker som jeg har, skriver han veldig mye og omfattende om Luthers dåpssyn.


Er du interessert, kan du lese noe om hva bl.a. Saarnivaara skriver om Luthers dåpssyn på sidene nedenfor:


Noen tanker til slutt
Slik jeg tenker, var det kanskje dette studiet som Erik Johnsen gjorde av kirkens bekjennelsesskrifter og særlig Augustana, og særlig tillegget – “vi fordømmer alle dem som …” –  som gjorde at han ikke lenger kunne dele samme dåpssyn som størstedelen av de gammellæstadianske predikantene stod for, og som i 1910 førte til et varig brudd mellom dem og Lyngen-retningen. 

Slik jeg tenker, hadde kanskje ikke konfrontasjonene mellom gammellæstadianerne og lyngen-retningen blitt så skarp, hvis begge de stridende partene hadde ville lytte på hverandre og hadde prøvd å vise tålmodighet og overbærenhet med hverandre enn hva tilfellet var. I stede for å tyde alt til den andres beste, ble man på begge sider offer for å selv “tolke” hva den andre part tenkte og mente. Og slik tiltok bare konflikten mer og mer, inntil det etter kort tid ble et totalt brudd.

På den tiden fantes ikke Saarnivaaras’s publikasjoner om Luthers dåpssyn. Dersom begge parter kun hadde konsentrert sine dåpssyn ut fra Bibelen og Luther – og gitt hverandre tid og noe romslighet – tror jeg de ville kunne komme til et mer samsvarende syn, slik at splittelsen kunne ha vært unngått.

Det er i alle fall noen tanker jeg har gjort meg!

Henry Baardsen,
Alta