Antin Pieti: “Golgata er mitt hvilested”

Kilde: Martti E. Miettinen samlinger

«Golgata er mitt hvilested, hvor lyset skinner i min sjel. Og ikke har jeg noe annet skjulested heller. Der får jeg den salighets forvissning, at jeg ved hans forløsnings- og forsoningsverk er beredt til å forlate denne verden.

I sytti år har det vært mitt hvilested. Dit oppmuntrer jeg ofte mine tilhørere og jeg vet nok at dersom de i ånden kommer så nær, at de begynner å se Herren Jesus på Golgata kors, så har de der et tilfluktssted og da er verken synden eller døden noen nød.

Det er som solen, som driver all skodde vekk, så luften klarner

 


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti: “Samvittigheten må være ren som brilleglassene, uten smuss”

Antin Pieti brukte briller når han leste. En gang Antin Pieti skulle til å lese – sa han mens han pusset brilleglassene – at vår samvittighet er liksom brilleglassene. De må være rene og klare, uten smuss.


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Oberst Melander: “Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!”

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”

Kaptein Melander – senere major og oberstløytnant  – var blitt kjent med Pieti på barnehjemmet i Lannavaara, og fra da av var han Antin Pieti’s venn. I Stockholm var han fremdeles en kristen, og gikk i samlingene der.

Melander sa om Antin Pieti, at han aldri hadde truffet en så begavet mann.

Melander hadde sittet bak bordet sammen med Antin Pieti og lest teksten for ham. Antin Pieti var særlig flink til å huske Guds Ord. Da Melander hadde lest teksten for ham og gitt Bibelen til Antin Pieti, så lukket han boka etter å ha lest et par vers, for så å utlegge teksten uten å se i boka.

Da fotograf Johan Henrik Wennberg (1856 -1914) spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

  • Fotograf Johan Henrik Wennberg fotograferte Johan Raattamaa hjemme i Saivomuotka

 


 

Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”
 
Predikant i den læstadianske vekkelse – en av Lars Levi Læstadius’ første medarbeidere –  Antin Pieti (Per Anders Persson Nutti, 1825-1898) fartet mye blant samene i Tromsø-distriktet, og dermed kom han ofte til Norge å holde samlinger i Tromsø.
 
Den siste gangen holdt han en lang forklaring om Livets Brød. Han begynte i 14-tida og drøyde helt til kl. 5 om morgenen etter å ha drukket kaffe bare fire ganger.
 
Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 
 

Kristne fra Murmansk-regionen på læstadiansk møte i Vadsø i 1885, men ble dårlig behandlet av predikant Palovaara

I predikant Paulus Palovaara (1831-1903) var det hovmodsånd. Han dro ofte til den daværende lederen for den læstadianske vekkelsen, Johan Raattamaa, og bragte med seg brev fra ham når han kom – som bevis på at han var en pålitelig mann. Han prediket til helvetet dem som ikke trodde presis som han lærte. En gang han besøkte Vardø – i 1885 eller 1886 – hadde han med seg en brevsekk under bordet. Disse brevene fra Raattamaa leste han først før han talte.

Da begynte en kristen fra Murmansk-kysten å snakke til ham på denne måten:

  • «Hør nå, du eldste! Skal du ikke først la oss kristne fra Russekysten få tvette dine føtter, så skal vi etterpå sitte ned for å høre, så skal du få forklare Guds ord for oss?»

Da ble Palovaara sint, begynte å banne og ropte:

  • «Nu e det kommet så mye som 30 fembøringer (hver med 4-6 mann, dvs. 120-180 mann) fullasta med rene djevler fra Russekysten. De er som oppblåste pølseskinn, de holder seg i vannskorpa og farer hit og dit.»

Da dro tolken (Hans Helander som i 1887-1888 ble satt til predikant i Tana av Heikki Parkajoki) sin vei, tok Palovaaras brevsekk med seg og gikk ut gjennom vinduet (som stod åpent). Han dro med brevsekken direkte til «dampen», som tok av til Vadsø samme kveld. Da Palovaara endelig var klar til å tale og så rundt seg etter tolken sin, var også tolken forsvunnet. Da sa den gamle Paulus:

  • «Nå, djevelen tok han!»

Da så han etter brevsekken og så at også den var borte. Da sa han:

  • «Nå, djevelen tok den også!»

Da fòr også Palovaara sin vei, og siden har jeg ikke sett ham til denne dag…